Gjennom langvarig forskning på mennesker som har mistet en kjær person brått, som ved selvmord, mord, ulykker, eller plutselig barnedød, har vi sett at en spesiell problemstilling stadig dukker opp; storsamfunnet behandler etterlatte ulikt, avhengig av om dødsfall skjer enkeltvis, eller mange på én gang. Er det slik, som mange synes å anta, at sorg er lettere å bære når den får oppmerksomhet fra storsamfunnet? Eller kan det også være forbundet med fordeler å ha en mer privat sorg?

Begrepet «helvetes singel-sorg» ble brukt av en far, som i en tankevekkende kronikk i Aftenposten beskrev sin ensomme sorg etter å ha mistet to unge døtre ved to forskjellige dødsfall (Kløvstad, 2015). Både han og andre (Hansson, 2015) har gitt uttrykk for en slik opplevelse etter at en storhendelse har fått mye medieoppmerksomhet. Storhendelsene blir husket og minnet over tid, hjulpet av myndigheter, lokalsamfunn og støtteforeninger. Ens egen «single» sorg er det kanskje få eller ingen som engasjerer seg i, spesielt etter hvert som tiden går.

Etterlatte understreker at det ikke handler om misunnelse når de uttrykker sin frustrasjon over at dødsfall som til og med skjer på samme måte (f.eks. mord) blir behandlet svært ulikt, ikke bare av hjelpeapparat og storsamfunn, men også av sosiale nettverk. De kan føle seg glemt, og oppleve at deres egne tap er mindre viktige. Forskning dokumenterer også at det kommunale hjelpeapparatet ikke alltid har fanget opp etterlatte ved plutselige «singeldødsfall». Da har de etterlatte heller ikke fått nødvendig hjelp (Dyregrov, 2003). Alle sørgende har behov for anerkjennelse av tapet de har lidd, men dette er noe etterlatte etter enkeltdødsfall kan oppleve i mindre grad enn etterlatte etter storhendelser.

Storsamfunnets fokus er både støttende og belastende

Etter terrordrapene på Utøya har vi undersøkt hva nære etterlatte opplevde som støtte for sorgbearbeidingen. I dybdeintervju forteller 22 foreldre som fikk sine barn myrdet at storsamfunnets sterke oppmerksomhet på hendelsen har vært både støttende og belastende. Vi anser det som viktig å beskrive dette fenomenet, for å balansere bildet og vise hvordan en sterk oppmerksomhet fra storsamfunnet ikke alltid bare er av det gode.

Den omfattende offentlige empatien som ble uttrykt av konge og statsminister, med rosetog, minneseremonier etc. var til stor støtte og trøst for mange. En mor sa det slik: «Jeg følte at hver eneste sjel som gråt med oss, hadde enorm betydning, og jeg har levd lenge på den offentlige støtten». Likevel var det også mange etterlatte som ikke fikk med seg, eller klarte å ta imot, den første og massive støtten. De var i sjokk, eller hadde ikke fått endelig bekreftelse på dødsfallet. Andre mener de fikk bedre hjelp fra hjelpeapparatet fordi: «når jeg sier at jeg har mistet datteren min på Utøya, så vet alle hva det er for noe. Jeg trenger ikke forklare noe mer, alle kjenner saken, liksom. Hadde hun dødd i en ulykke, så måtte jeg kanskje ha forklart litt mer, det slipper vi» (en mor). De opplevde også at myndighetenes gjennomføring av den systematiske og pro-aktive oppfølgingen i kommunene, de nasjonale helgesamlingene med andre etterlatte og fagfolk og returreisene til Utøya var meget støttende tiltak. De skjønte at dette ble arrangert på grunn av hendelsens store omfang.

Når den private sorgen drukner i det nasjonale traumet

Men det finnes også belastende sider ved det store fokuset som storhendelsene får, og som ikke er mye omtalt og påaktet, men som svært mange etterlatte Utøya-foreldre har opplevd. De peker på at mens traumet, dvs. terrorhandlingene, er et nasjonalt anliggende, så representerer konsekvensene først og fremst en stor personlig sorg for mange enkeltindivider og familier (Dyregrov & Kristensen, 2015). Og fordi hendelsen og konsekvensene av den henger tett sammen, ble den personlige sorgen påvirket av en vedvarende oppmerksomhet knyttet til hendelsen og alt som skjedde i tilknytning til den hele det første året etterpå.

Først og fremst beskriver foreldrene hvordan deres «personlige sorg drukner i offentlig støy». De opplevde en forsinket sorgbearbeiding, bl.a. fordi den store medieoppmerksomheten, tilregnelighets­vurderingene av gjerningsmannen, rettsaken, kommisjonsarbeid og rapport samt minnesmerkediskusjoner ikke ga rom og tid for nok for den private sorgen. Konsekvensen ble for mange sørgende at sorgbearbeidingen ble satt på vent hele det første året, de «levde på en måte i et vakuum».

Noen foreldre pekte også på at fordi hendelsen var storsamfunnets anliggende, ble den private sorgen offentlig. En mor uttrykte dette slik: «Det ble så vanskelig, for det ble så veldig lite av den private sorgen på en måte, fordi at alt angikk alle. Selv om Hansen på hjørnet ikke hadde noen som ble rammet, så angikk angrepet på Norge alle.» Selv to-tre år etter hendelsen var det foreldre som hadde problemer med å skille mellom hva som var privat, og hva som var offentlig i forhold til sin sorgprosess; jf. en mors utsagn: «… jeg klarer på en måte ikke å bevare denne private sorgen, når vi er så mange. Vårt barn har blitt en mengde av dødsfall.»

Mange opplevde at de ikke hadde emosjonell kapasitet til å romme alle andres sorg. Likevel kunne de ikke unngå å høre om alle andres smerte, som de fikk på toppen av sin egen.

En annen konsekvens av storhendelser, er at storsamfunnet og spesielt media, påvirker den private sorgen. Mange etterlatte foreldre etter Utøya-terroren opplevde at de ikke selv fikk styre når de skulle ta sorgen frem. En far uttrykte det slik: «I og med at det har vært så offentlig, har vi også blitt konfrontert med hendelsen når vi ikke ville det selv, på TV, i radioen og i aviser.» En annen side ved medieeksponeringen var at alle visste hvem som var drept, hvor de var drept og hvordan de var drept.

Dilemmaet var da at selv om man ønsket å skjerme seg fra media, ville man ikke risikere at naboen visste mer enn en selv. Den viktige pendlingen mellom å forholde seg til tapet og traumet og samtidig distansere seg fra dette og ta grep for å gå videre i livet (Stroebe & Schut, 2010), kan således bli forstyrret av ytre forhold som er utenfor etterlattes kontroll. For sørgende er det svært viktig at de finner sitt tempo og sin stil for seg og sin familie når det gjelder sorgbearbeidingen. Hvis man stadig trekkes inn i det smertefulle av bilder og rapporteringer i media, mens man i en periode har behov for å unngå og distansere seg fra det, kan den emosjonelle belastningen bli så overveldende at «…sorgarbeidet stopper opp, det blir stoppet hele tiden og satt tilbake, rett og slett» (en mor).

Nødvendig hjelp til de sørgende

Sorgprosesser og sorguttrykk er individuelle og påvirkes av forskjellige forhold ved den konteksten mennesker lever i. Av etterlattes rapporteringer ser vi at hvorvidt dødsfall skjer enkeltvis eller samtidig med mange andre, er faktorer som bestemmer hvilke ekstra belastninger som finnes, eller hvilke forhold som kan lette sorgbearbeidingen (se tabell 1).

Det som er avgjørende for nødvendig støtte til alle sørgende, er at storsamfunnet, hjelpere og sosiale nettverk så langt som mulig forstår og respekterer etterlattes ulike situasjon. Basert på en slik forståelse bør fagfolk og nettverk stimulere etterlatte til vekselvis å gå nært sitt tap, og å skjerme seg fra det vanskelige (Stroebe & Schut, 2010). Empatisk støtte, egenmestringsteknikker, handlinger og tenkning som gir distraksjon og «fri-minutt» i hverdagen, spesifikke behandlingsteknikker, samt råd for veien videre, er viktig for mestring ved brå død. Sosiale nettverk, arbeidsplassen og fagfolk er uvurderlige for det å mobilisere de store ressursene som etterlatte besitter.

Kilder

Dyregrov, K. (2003). The loss of child by suicide, SIDS, and accidents: Consequences, needs and provisions of help. Doctoral dissertation (dr. philos). HEMIL, Psykologisk fakultet. Universitetet i Bergen. ISBN 82-7669-099-8.

Dyregrov, K. & Kristensen, P. (2015). Utøya 22. juli 2011 – senfølger for etterlatte foreldre. Scandinavian Psychologist, 2, e13. doi: 10.15714/scandpsychol.2.e13.

Hansson, K. M. (2015). Til deg som ikke mistet noen i Paris. Psykologisk.no.

Kløvstad, B. A. (2015, 9. februar). Vi som sørger alene over våre døde. Uten pomp eller prakt, uten konge, uten statsminister. (Kronikk.) Aftenposten.

Stroebe, M. & Schut, H. (2010). The dual process model of coping with bereavement: A decade on. Omega – Journal of Death and Dying, 61, 273–289. doi: 10.2190/OM.61.4.b.