• Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Meny
  • Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Søk
Lukk
Ytringer

Til deg som ikke mistet noen i Paris

Vi har alle en ting til felles: behovet for at noen anerkjenner det tapet man har lidd, skriver Kristiane M. Hansson.

SORG: Vi må snakke om sympatisorgen fordi den er et illustrerende eksempel på hvordan de sosiale mediene er med på å definere virkelighets­bildet vårt, skriver Kristiane M. Hansson. Foto: The Apex Archive / Flickr.

Kristiane M. Hansson

Sist oppdatert: 22.12.15  Publisert: 22.12.15

Forfatterinfo

Kristiane M. Hansson

Kristiane Myckland Hansson er doktorgradsstipendiat i medisin ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og forsker på pårørendesamarbeid ved alvorlig psykisk sykdom. Hun har skrevet mastergrad om sorgprestisje, og har tidligere arbeidet som prosjektkoordinator i Landsforeningen uventet barnedød og vært sorggruppeleder hos Fransiskushjelpen. Hun formidler kunnskap om psykisk helse som forsker, fag- og privatperson. Hun er også utdannet fysioterapeut. Å sørge er hennes andre bok.

Ved utgangen av et år preget av meningsløse terrorhandlinger og tap av menneskeliv kan det være nyttig å gjøre seg noen refleksjoner om hvordan vi uttrykker og forholder oss til mennesker i sorg og krise. 2016 ligger foran oss, foreløpig blankt og ubrukt.

I kjølvannet av Paris-terroren 13. november har vår tids moderne sorguttrykk vært et gjennomgangstema i media. Blant de som har uttalt seg om sorg i det offentlige rommet, er Frida Marie Grande, som skrev om hvordan Facebook-flaggene antyder at vi bryr oss mer om noen terrorrammede enn andre, og VG-kommentator Shazia Sarwar, som påpekte at den massive sorgreaksjonen som fant sted, ikke skal gi oss dårlig samvittighet. Dette er viktige samtaler i det offentlige ordskiftet, men vi trenger ikke å bevege oss utenfor våre egne landegrenser for å gjøres oppmerksomme på at dødsfall og etterlatte tilskrives ulik rang og prestisje.

SORG: Hver dag opplever tusenvis av mennesker sterk sorg, skriver Kristiane M. Hansson.

SORG: Hver dag opplever tusenvis av mennesker sterk sorg, skriver Kristiane M. Hansson.

Dessverre vil vi sannsynligvis stå overfor lignende hendelser også i året som kommer. Denne kronikken handler ikke om dem som vil bli berørt av terror eller store katastrofer, men om alle de sørgende som vi i mindre grad ser og hører om.
Sympatisorg

Med den digitale virkeligheten oppstår en ny dimensjon i sorguttrykkene våre; vi sørger over mennesker vi aldri har møtt, og vi omfavner etterlatte vi overhodet ikke kjenner. For en tid tilbake foreslo krisepsykolog Atle Dyregrov å innføre uttrykket sympatisorg. Han skriver at «vi trenger en term som skiller den vanlige sorg vi kjenner når en nær slektning eller venn dør, fra den ‘sorg’ som lokale eller sentrale politikere uttrykker, eller den kolleger av kjente personer fremfører i media når offentlige personer dør eller flere dør i en ulykke eller katastrofe».

Ja, vi trenger utvilsomt en slik term. Og vi må snakke om sympatisorgen fordi den er et illustrerende eksempel på hvordan de sosiale mediene er med på å definere virkelighetsbildet vårt av hvilke dødsfall og kriser vi skal bry oss om.

Når sorg plutselig kan måles i antall likes, delinger eller profilbilders budskap, så har dette konsekvenser; andre hendelser stilles i skyggen og gis implisitt lavere verdi. Det at vi vekter disse hendelsene ulikt, legger videre føringer for hvordan mennesker i krevende livssituasjoner blir møtt, og antageligvis for samfunnets prioriteringer.

Sorg-hierarki

Å rangere hierarkisk er en del av enhver kultur. Det er slik vi ordner samfunnet vårt. Forskning har blant annet vist at sykdommer rangeres i et prestisjehierarki, der noen sykdommer har høyere anseelse enn andre. Det ser ut til at også dødsfall og sorger tilskrives ulik status i samfunnet, og at slike forestillinger om rang innvirker på hvordan vi sosiokulturelt forstår disse hendelsene.

Saker som ofte går igjen i media, har oppsiktsvekkende mange trekk som samsvarer med trekk som øker en sykdoms prestisje. Dødsfall som skjer brått og akutt der mange mennesker er involvert samtidig, som krever rednings- og høyteknologiressurser, og der de rammede er uten skyld, får størst plass i nyhetsbildet. Demens, bilulykker, dødfødsler, selvmord, alkohol- og rusrelaterte dødsfall hører vi mindre om. Slik er media med på å forme blikket vårt på hvilke kriser som er verdt at vi bryr oss om.

Hva er så moralen? At vi skal slutte å vise vår empati når store katastrofer og terror inntreffer? At journalister skal dekke ethvert enkeltdødsfall som finner sted? At vi skal føle oss forpliktet til å vise vår støtte til alle som lider tap? Selvsagt ikke. Jeg unner de berørte av de store mediedekte hendelsene all den varme og omsorg de kan få, alle kriser kan ikke omtales offentlig, og ønsker jeg å vise sympatisorg med Paris og ikke Beirut, eller motsatt, så forbeholder jeg meg retten til det. Men vi må være oss bevisste hvilken mektig og voldsom kraft den digitale sorgen har.

Å sørge dobbelt

Jeg skal komme med et eksempel. Eventen «Tenn et lys for de døde og skadde etter tragedien i Oslo og Utøya» fikk på rekordtid enorm oppslutning på Facebook. På det meste sluttet 500 nye medlemmer seg til denne støttegruppen i minuttet. I løpet av den tiden det tok meg å hente to gutter i barnehagen og smelle sammen en fiskekakemiddag, hadde nærmere 80 000 personer meldt sin støtte til ofrene for 22. juli-terroren.

Noen uker senere hadde jeg en samtale som gjorde inntrykk på meg. Som prosjektkoordinator i Landsforeningen uventet barnedød (LUB), sorggruppeleder i Fransiskushjelpen og i mitt masterarbeid om sorg i digitale medier, har jeg møtt mange som har mistet noen. En av dem, en mor som mistet sitt eneste barn i juli samme sommer, fortalte stille om den tausheten og ensomheten som fulgte i tiden etter tapet av datteren. Kontrasten til Utøya og hva denne familien fikk av hjelp og støtte var enorm. Hun følte hun sørget dobbelt.

Vi må ta inn over oss at fellesskapets (tilsynelatende) konsensus ikke nødvendigvis speiler den reelle virkeligheten. At hver dag opplever tusenvis av mennesker sterk sorg, noen sliter med traumer og langvarige problemer. Dette er nabokona di, den stille gutten i klassen, kollegaen din eller postmannen.

Et felles behov

Derfor er denne kronikken til deg som ikke mistet noen i Paris, men som likevel gråter i det stille. Til deg som lever med en tildekket sorg, som mangler en stemme i de sosiale mediene, og som ikke bæres fremover på et hav av blå tommeltotter. Som kanskje kjenner på skam, stigma og hemmelighold. Til deg som har mistet et barn som ingen har møtt eller som stod igjen da en du var glad i tok sitt eget liv eller måtte gi tapt for rusen. Den er til alle som leter etter et rom der ens egen historie kan finne sin naturlige plass.

Denne kronikken er til deg som ikke mistet noen i Paris, men som likevel gråter i det stille.

Mens 2015 sakte skrider mot slutten, kan derfor et godt nyttårsforsett være at vi også vender blikket mot disse gruppene av sorg- og kriserammede. Hva kan vi gjøre for at også de lave stemmene blir hørt?

Svaret er såre enkelt. På samme måte som vi deler av vår sympatisorg, kan vi vise vår medfølelse med mennesker i vår umiddelbare nærhet. Møt blikket deres. Vis at du ser dem. Legg et nybakt brød på trappen hvis det er for vanskelig å finne ord. Det skal ikke så mye til, og det kan være dette lille som gir håp om at det mulig å finne tilbake til et godt liv.

Vi skal alle miste noen. Om døden inntreffer bak hjemmets lukkede dører, i en stille fødsel, på en øy i Tyrifjorden, eller i en sykehusseng, så har vi en ting til felles: behovet for at noen anerkjenner det tapet man har lidd.

Kilder

Album, D. (1991). Sykdommers og medisinske spesialiteters prestisje. Nordisk Medicin, 106, 232–236.

Album, D. & Engebretsen, E. (2013). Sykdomsprestisje. Praktiske Grunde, 7(1–2), 85–92.

Album, D. & Westin, S. (2008). Do diseases have a prestige hierarchy? A survey among physicians and medical students. Social Science & Medicine, 66(1), 182–188. doi: 10.1016/j.socscimed.2007.07.003.

Hansson, K. M. (2014). Sympatisorg. Oss foreldre imellom, 27(1), 30.

Staude, C. (2011). Terror og digital sorg. Hentet 4. november 2015 fra www.prprat.no.

Siste saker

Røntgenbilder av schizofreni-hjernen kan åpenbare ny behandling

  • Nyheter

Religiøse personer og ateister har forskjellig moralsk kompass

  • Pluss, Ukas forskning

Gaslighting: – En ondskapsfull teknikk for å ta kontroll over et annet menneske

  • Nyheter, Pluss

God lytting på en-to-tre

  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

Et personlighetstrekk styrker deg i kampen mot koronastress

  • Nyheter, Pluss

Mener at tiden for å legge ned gode døgnplasser i ungdoms­psykiatrien, ikke er nå

  • Nyheter, Sakset

«Jeg er ond. Det er det ingenting du kan gjøre noe med»

  • Nyheter, Pluss

– Det er mulig å kommunisere med folk som drømmer

  • Nyheter

Hva er varsling som fenomen?

  • Bokutdrag, Organisasjonspsykologi

Hva er egentlig selvfølelse?

  • Nyheter, Pluss

Lærer ungdom psykologisk førstehjelp

  • Nyheter, Pluss

Hva gjør du istedenfor å kjenne på følelsene dine?

  • Pia og psyken, Podkaster

Mest lest

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

    Sinte voksne barn

      Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte?

        De første tegnene på at du er utbrent

          Det gode blikket er en kur for usynlighet

            Slik er kjærlighetslivet med en narsissist

              Tre psykologiske ordtak som hjelper deg med å navigere gjennom livet

                Med én enkel påstand kan du nå avsløre om noen lyver

                  Når våre egne følelser hindrer oss i å møte barnet vårt på en god måte

                    Et giftig stikk

                      Dette skjer med oss når vi opplever det mystiske fenomenet dissosiasjon

                        Når følelsene våre ødelegger for oss


                          Redaksjonen anbefaler

                          Albert Åberg og fantasiens kraft

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          Hvorfor oppstår sjalusi?

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Hva er menneskets natur?

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Tenkje det, ynskje det, ville det!

                          • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                          Superbrillene som redder nattesøvnen

                          • Gutta fra Psykologlunsj

                          Hvor oppklarende hadde det ikke vært å lytte til et opptak av sitt eget indre liv? Et perspektiv på litteraturen

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          Slik kan vi finne ro ved hjelp av pusten

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

                          Kontoen i kjærleiksbanken

                          • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                          En tankevekkende studie av kognitiv dissonans

                          • Månedens klassiker

                          For stolt til å gi seg?

                          • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                          Tankefeil – en røff oversikt

                          • Gutta fra Psykologlunsj

                          Kan vi forebygge depresjon?

                          • Forebygg depresjon med Arne Holte

                          Kristiane M. Hansson

                          Kristiane Myckland Hansson er doktorgradsstipendiat i medisin ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og forsker på pårørendesamarbeid ved alvorlig psykisk sykdom. Hun har skrevet mastergrad om sorgprestisje, og har tidligere arbeidet som prosjektkoordinator i Landsforeningen uventet barnedød og vært sorggruppeleder hos Fransiskushjelpen. Hun formidler kunnskap om psykisk helse som forsker, fag- og privatperson. Hun er også utdannet fysioterapeut. Å sørge er hennes andre bok.

                          Meld deg på nyhetsbrev fra Psykologisk.no

                          • Psykologisk.no AS​
                            Kruses gate 8
                            0263 Oslo
                            912 389 782 MVA
                          • Tips oss
                          • Bli annonsør
                          • Bli bidragsyter
                          • Redaksjon
                          • Scandinavian Psychologist
                          • Personvern
                          • Ansvarlig redaktør
                            Pål Johan Karlsen
                          • Redaksjonssjef
                            Jonas Hartford Sundquist
                          • Markedsansvarlig
                            Vera Thorvarsdottir
                          Facebook-f
                          Twitter
                          Linkedin

                          Psykologisk.no er medlem av Mediebedriftenes Landsforening og arbeider etter Vær varsom-plakatens regler for god presseskikk.

                          Kopibeskyttet © 2021