Ved utgangen av et år preget av meningsløse terrorhandlinger og tap av menneskeliv kan det være nyttig å gjøre seg noen refleksjoner om hvordan vi uttrykker og forholder oss til mennesker i sorg og krise. 2016 ligger foran oss, foreløpig blankt og ubrukt.

I kjølvannet av Paris-terroren 13. november har vår tids moderne sorguttrykk vært et gjennomgangstema i media. Blant de som har uttalt seg om sorg i det offentlige rommet, er Frida Marie Grande, som skrev om hvordan Facebook-flaggene antyder at vi bryr oss mer om noen terrorrammede enn andre, og VG-kommentator Shazia Sarwar, som påpekte at den massive sorgreaksjonen som fant sted, ikke skal gi oss dårlig samvittighet. Dette er viktige samtaler i det offentlige ordskiftet, men vi trenger ikke å bevege oss utenfor våre egne landegrenser for å gjøres oppmerksomme på at dødsfall og etterlatte tilskrives ulik rang og prestisje.

Dessverre vil vi sannsynligvis stå overfor lignende hendelser også i året som kommer. Denne kronikken handler ikke om dem som vil bli berørt av terror eller store katastrofer, men om alle de sørgende som vi i mindre grad ser og hører om.

Sympatisorg

Med den digitale virkeligheten oppstår en ny dimensjon i sorguttrykkene våre; vi sørger over mennesker vi aldri har møtt, og vi omfavner etterlatte vi overhodet ikke kjenner. For en tid tilbake foreslo krisepsykolog Atle Dyregrov å innføre uttrykket sympatisorg. Han skriver at «vi trenger en term som skiller den vanlige sorg vi kjenner når en nær slektning eller venn dør, fra den ‘sorg’ som lokale eller sentrale politikere uttrykker, eller den kolleger av kjente personer fremfører i media når offentlige personer dør eller flere dør i en ulykke eller katastrofe».

Ja, vi trenger utvilsomt en slik term. Og vi må snakke om sympatisorgen fordi den er et illustrerende eksempel på hvordan de sosiale mediene er med på å definere virkelighetsbildet vårt av hvilke dødsfall og kriser vi skal bry oss om.

Når sorg plutselig kan måles i antall likes, delinger eller profilbilders budskap, så har dette konsekvenser; andre hendelser stilles i skyggen og gis implisitt lavere verdi. Det at vi vekter disse hendelsene ulikt, legger videre føringer for hvordan mennesker i krevende livssituasjoner blir møtt, og antageligvis for samfunnets prioriteringer.

Sorg-hierarki

Å rangere hierarkisk er en del av enhver kultur. Det er slik vi ordner samfunnet vårt. Forskning har blant annet vist at sykdommer rangeres i et prestisjehierarki, der noen sykdommer har høyere anseelse enn andre. Det ser ut til at også dødsfall og sorger tilskrives ulik status i samfunnet, og at slike forestillinger om rang innvirker på hvordan vi sosiokulturelt forstår disse hendelsene.

Saker som ofte går igjen i media, har oppsiktsvekkende mange trekk som samsvarer med trekk som øker en sykdoms prestisje. Dødsfall som skjer brått og akutt der mange mennesker er involvert samtidig, som krever rednings- og høyteknologiressurser, og der de rammede er uten skyld, får størst plass i nyhetsbildet. Demens, bilulykker, dødfødsler, selvmord, alkohol- og rusrelaterte dødsfall hører vi mindre om. Slik er media med på å forme blikket vårt på hvilke kriser som er verdt at vi bryr oss om.

Hva er så moralen? At vi skal slutte å vise vår empati når store katastrofer og terror inntreffer? At journalister skal dekke ethvert enkeltdødsfall som finner sted? At vi skal føle oss forpliktet til å vise vår støtte til alle som lider tap? Selvsagt ikke. Jeg unner de berørte av de store mediedekte hendelsene all den varme og omsorg de kan få, alle kriser kan ikke omtales offentlig, og ønsker jeg å vise sympatisorg med Paris og ikke Beirut, eller motsatt, så forbeholder jeg meg retten til det. Men vi må være oss bevisste hvilken mektig og voldsom kraft den digitale sorgen har.

Å sørge dobbelt

Jeg skal komme med et eksempel. Eventen «Tenn et lys for de døde og skadde etter tragedien i Oslo og Utøya» fikk på rekordtid enorm oppslutning på Facebook. På det meste sluttet 500 nye medlemmer seg til denne støttegruppen i minuttet. I løpet av den tiden det tok meg å hente to gutter i barnehagen og smelle sammen en fiskekakemiddag, hadde nærmere 80 000 personer meldt sin støtte til ofrene for 22. juli-terroren.

Noen uker senere hadde jeg en samtale som gjorde inntrykk på meg. Som prosjektkoordinator i Landsforeningen uventet barnedød (LUB), sorggruppeleder i Fransiskushjelpen og i mitt masterarbeid om sorg i digitale medier, har jeg møtt mange som har mistet noen. En av dem, en mor som mistet sitt eneste barn i juli samme sommer, fortalte stille om den tausheten og ensomheten som fulgte i tiden etter tapet av datteren. Kontrasten til Utøya og hva denne familien fikk av hjelp og støtte var enorm. Hun følte hun sørget dobbelt.

Vi må ta inn over oss at fellesskapets (tilsynelatende) konsensus ikke nødvendigvis speiler den reelle virkeligheten. At hver dag opplever tusenvis av mennesker sterk sorg, noen sliter med traumer og langvarige problemer. Dette er nabokona di, den stille gutten i klassen, kollegaen din eller postmannen.

Et felles behov

Derfor er denne kronikken til deg som ikke mistet noen i Paris, men som likevel gråter i det stille. Til deg som lever med en tildekket sorg, som mangler en stemme i de sosiale mediene, og som ikke bæres fremover på et hav av blå tommeltotter. Som kanskje kjenner på skam, stigma og hemmelighold. Til deg som har mistet et barn som ingen har møtt eller som stod igjen da en du var glad i tok sitt eget liv eller måtte gi tapt for rusen. Den er til alle som leter etter et rom der ens egen historie kan finne sin naturlige plass.

Mens 2015 sakte skrider mot slutten, kan derfor et godt nyttårsforsett være at vi også vender blikket mot disse gruppene av sorg- og kriserammede. Hva kan vi gjøre for at også de lave stemmene blir hørt?

Svaret er såre enkelt. På samme måte som vi deler av vår sympatisorg, kan vi vise vår medfølelse med mennesker i vår umiddelbare nærhet. Møt blikket deres. Vis at du ser dem. Legg et nybakt brød på trappen hvis det er for vanskelig å finne ord. Det skal ikke så mye til, og det kan være dette lille som gir håp om at det mulig å finne tilbake til et godt liv.

Vi skal alle miste noen. Om døden inntreffer bak hjemmets lukkede dører, i en stille fødsel, på en øy i Tyrifjorden, eller i en sykehusseng, så har vi en ting til felles: behovet for at noen anerkjenner det tapet man har lidd.

Kilder

Album, D. (1991). Sykdommers og medisinske spesialiteters prestisje. Nordisk Medicin, 106, 232–236.

Album, D. & Engebretsen, E. (2013). Sykdomsprestisje. Praktiske Grunde, 7(1–2), 85–92.

Album, D. & Westin, S. (2008). Do diseases have a prestige hierarchy? A survey among physicians and medical students. Social Science & Medicine, 66(1), 182–188. doi: 10.1016/j.socscimed.2007.07.003.

Hansson, K. M. (2014). Sympatisorg. Oss foreldre imellom, 27(1), 30.

Staude, C. (2011). Terror og digital sorg. Hentet 4. november 2015 fra www.prprat.no.