I mai 2014 varslet jeg ledere i Helse Stavanger om tvangsmiddelbruk som gikk ut over pasientsikkerheten. Da ledelsen ikke grep inn, varslet jeg Fylkesmannen. Varselet resulterte i tilsyn, og helseforetaket måtte endre praksis. Fylkesmannen skriver i brev til Helse Stavanger at Stavanger universitetssjukehus har brutt spesialisthelsetjenesteloven.
Høsten samme år varslet jeg ledere i Helse Stavanger om brudd på helselovgivningen. Da ledelsen ikke tok affære, varslet jeg igjen Fylkesmannen, som fortsatt har saken til behandling.
Startet underskriftskampanje
Etter varslingene begynte ubehag å melde seg i form av rykter basert på feilinformasjon. Enkelte kolleger unnlot å hilse. Pasientene jeg hadde varslet om, fikk etter varslene ikke lov til å snakke med meg av «behandlingsmessige årsaker», selv om det lå til min stilling som erfaringskonsulent å snakke med pasienter som ønsket å snakke med meg.
Ole Didrik Saugstad, professoren som varslet om forskningsmisbruk og feilbehandling av en pasient, uttalte: «De reaksjoner jeg ble møtt med, kunne skremme vettet av alle som ønsker å ta opp betente saker i helsevesenet».
I januar 2015 uttalte jeg meg til Stavanger Aftenblad om den høye tvangsmiddelbruken ved Helse Stavanger. En revisjonsrapport i Helse Vest viste at Helse Stavanger hadde en langt høyere tvangsmiddelbruk enn andre helseforetak i Helse Vest. I intervjuet sa jeg noe om tvang, og om hva jeg trodde kunne være årsaken til tvangsmiddelbruken. Jeg kom med forslag til hvordan en kunne redusere tvangen. I tillegg sa jeg at det er mange dyktige medarbeidere som arbeider i psykisk helsevern. Jeg gav ris og ros. 15. januar stod intervjuet med sjeflegens og mine uttalelser på trykk.
Dagen etter at intervjuet stod på trykk, ble det satt i gang en storstilt underskriftsaksjon mot mine uttalelser. Noen kollegaer (fortsatt ukjent hvem) gikk rundt på sengepostene i lunsjen og samlet inn underskrifter. Enkelte skal ha følt seg presset til å skrive under, har jeg hørt i ettertid. De hadde ikke engang lest intervjuet. De som har bedt om unnskyldning, er tilgitt.
Jeg følte meg kneblet
Like etter underskriftsaksjonen ble det sendt ut en e-post fra fire ledere til alle ansatte ved sengepostene. Her roses sjeflegens uttalelser, mens mine blir avfeid som feilaktige. Denne splitt og hersk-metoden er interessant i seg selv, og spesielt interessant er det at den blir gjort av ansatte ved en psykiatrisk institusjon.
Jeg følte meg jaget ut av helseforetaket av fire ledere og en flokk på 80 høyt utdannede kollegaer som deltok i underskriftsaksjonen.
Etter underskriftsaksjonen opplevde jeg det å gå på jobb som vanskelig. Mange av navnene på underskriverne var ukjente. Det gjorde at jeg smilte til, hilste på og underviste kollegaer, mens jeg ikke ante hvem av dem som hadde deltatt i aksjonen mot meg. En merkelig følelse.
9. april 2015 varslet jeg Arbeidstilsynet på grunn av manglende ivaretakelse av meg som arbeidstaker etter varslingene til Fylkesmannen, trakasseringen i form av underskriftsaksjonen og mangelfull håndtering av hele saken fra ledelsen.
1. mai 2015 sa jeg opp min stilling fordi arbeidsvilkårene ble betydelig forverret etter at jeg varslet Arbeidstilsynet. Etter oppsigelsen anmodet Landsforeningen for forebygging av selvmord og selvskade (LFSS), We Shall Overcome (WSO), andre erfaringskonsulenter i Norge og gode kollegaer helseforetaket om å be meg trekke oppsigelsen. Helseforetaket og jeg var i dialog. En av grunnene til at jeg ikke trakk oppsigelsen var at jeg følte meg kneblet av utkastet til en ny stillingsbeskrivelse.
Helseansatte har ytringsfrihet
Jeg skulle ikke lenger få uttale meg til media uten først å ha diskutert saken med sjeflegen og medie- og kommunikasjonsavdelingen, og alltid «fokusere på helsefremmende tiltak/innhold til det beste for pasienter som får helsetjeneste fra Helse Stavanger HF». Siste arbeidsdag var 1. oktober 2015.
Etter rabalderet lurer jeg på hvem som nå vil våge å ta til orde og si stopp når behandling går ut over pasientsikkerheten, når menneskerettighetene blir brutt, når helseforetaket på ny vil kutte psykiatriambulansen, kutte i behandlingstilbudet eller stenge sengeposter.
Ansatte i helsetjenesten har rett til å mene og plikt til å melde, men ytringsfriheten kan bli kneblet av helseforetakenes strenge medie- og kommunikasjonsstrategi. Plikten til å melde etter lov om helsepersonell § 17 er ikke valgfri2, det er en fordømt plikt!
Uttalelsene mine til media var ikke bare innenfor det mandat som lå til stillingen, de var også omfattet av min ytringsfrihet som helseansatt, skal vi tro jurist og forsker Anine Kierulf ved Senter for menneskerettigheter. I Dagsnytt 18, 6. mars 2015, debatterte hun med Marit Halonen Christiansen fra Yngre legers forening om ytringsfriheten for helseansatte i offentlig sektor. Bakgrunnen for debatten var at arbeidsgiverforeningen Spekter i et utkast til ansettelseskontrakt påla Yngre legers forening taushetsplikt om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. «Hvordan kan vi få vite hvor skoen trykker? Hvordan kan vi få vite om systemfeil? Hvordan kan vi få vite om gale prioriteringer? Vi får ikke vite det, når de beste fagfolkene våre trues til taushet, eller skremmes til taushet» sa Kierulf (gå 37.21 minutt ut i sendingen.)
Vi trenger ansatte som våger
Kanskje er det på tide å ta et oppgjør med det offentliges strenge medie- og kommunikasjonsreglement.
Jeg ville ha varslet igjen, omtrent på samme måte som jeg gjorde, på grunn av plikten til å melde. Alt annet ville være brudd på varslingsplikten etter Lov om Helsepersonell §17. Jeg ville imidlertid veid mine ord på gullvekt før jeg igjen uttalte meg til media. Opplevelsen min er skremmende. Det jeg ble utsatt for, er helsefarlig. Det viser hvilke krefter som settes i gang, hvis en melder fra om forhold som kan ramme kollegaer og arbeidsplass. Disse kreftene er ikke bare helsefarlige for den som varsler, de er også helsefarlige for pasientene fordi de er med på å gjøre psykisk helsevern enda mer lukket. Et lukket psykisk helsevern kan sette pasientsikkerheten i fare.
Arne Selvik, sosiolog, siviløkonom og forfatter sier det slik: «Det er et paradoks at varsling om helsefarlige ledere ofte er mest helsefarlig for den som varsler.»
Helsetjenesten trenger ansatte som våger å ta til motmæle når kutt rammer de som trenger livsviktig omsorg og forsvarlig helsehjelp aller mest. Hvilke andre steder enn i psykisk helsevern kan pasienten oppleve urettmessig tvang, som for eksempel bli tvangsmedisinert, lagt i belter, innestengt, hindret toalettbesøk, drikke og tilgang på frisk luft? Hvilke andre steder enn i psykisk helsevern blir personer utskrevet, fortsatt underlagt tvang («tvang uten døgn») til eget hjem, kraftig medisinert og fratatt sin frihet? Hvilke andre steder enn i psykisk helsevern kan personer nektes kontakt med omverdenen, kun begrunnet med «behandlingsmessige årsaker», uten at en må spesifisere hva de behandlingsmessige årsakene er? Noen må våge å ta til motmæle når urett rammer pasienter og pårørende. Det er en helseansatts fordømte plikt å varsle, enten vedkommende er psykolog, sykepleier eller erfaringskonsulent.
Hvilke etiske vurderinger ligger til grunn for å unnlate å varsle, når all sunn fornuft tilsier at det er fare for pasientsikkerheten?
La kritiske stemmer høres
I min sak beklaget ledelsen i media og kalte underskriftsaksjonen for uakseptabel. De som stod bak underskriftsaksjonen, og de fire lederne som sendte ut e-posten til ansatte på sengepostene, beklaget aldri. En av de fire sendte blomster hjem til meg. Hen håpet at jeg hadde det bra.
Jeg følte meg jaget ut av helseforetaket av fire ledere og en flokk på 80 høyt utdannede kollegaer som deltok i underskrifts-aksjonen.
Det vil være klokt av helseforetakene også å la kritiske stemmer høres. Det vil vitne om åpne helseforetak hvor enighet og uenighet kan komme til uttrykk.
Lars Helle, redaktør i Aftenbladet, sa det slik på lederplass: «Knapt noe sted er det større forskjell i maktposisjon enn mellom behandler og pasient i psykiatrien. Nettopp derfor trengs vakthundene mer der enn noen andre steder».
Min advokat varslet på vegne av meg søksmål mot Helse Stavanger. Helseforetaket og jeg ble enige om å løse saken «utenomrettslig». I desember inngikk vi et forlik.
Jeg vekket vrede med varslingen, og sluttet i stillingen på grunn av belastningene reaksjonene medførte. Likevel – helseansatte har rett til å mene og plikt til å melde. Vi verken kan eller skal skremmes til taushet!
- Erfaringskonsulenter har erfaring som pasienter, brukere og eller pårørende innenfor psykisk helsevern og/eller rusfeltet. Noen har utdanning fra helse- og sosialfeltet, andre har det ikke. Felles for alle er at egenerfaringen skal regnes som selve kvalifikasjonen for stillingene, og at erfaringskompetansen skal brukes i arbeidet, ref. kapittel 23 «Mellom barken og verden» av A. K. Weber og M. J. F. Jensen fra boken Psykisk helse, nye arenaer, aktører og tilnærminger (redigert av Dagfinn Ulland, Anne Brita Thorrød og Erna Ulland). [↩]
- Helsepersonell skal «av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet», jf. lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (Helsepersonelloven) § 17. Med tilsynsmyndighetene menes primært Fylkesmannen (tidligere Helsetilsynet i fylket), eventuelt også Statens helsetilsyn, som er Fylkesmannens faglig overordnede i tilsynssammenheng. [↩]