Jeg snakket nylig med en god kamerat. Han spøkte i sedvanlig stil om hvordan det gikk med meg og samboeren, siden vi var psykologer. Han var tydelig interessert i hvorvidt vi «analyserte» hverandre eller ikke. Først og fremst var dette en godhjertet spøk og en måte å få til en samtale på. Spøken tydeliggjør imidlertid en underliggende utfordring for psykologien, spesielt i Norge.

For det første var ikke dette en isolert hendelse. Det er en type situasjon som oppstår ofte når jeg snakker med venner og familie. De oppfatter det slik at en psykologistudent som har fullført studiene sine, nødvendigvis må kalles psykolog. Den allmenne oppfatningen om psykologi er også at psykologi innebærer terapi. Vi som har erfaring med psykologiutdanningen, vet at i Norge kan man ikke kalle seg psykolog dersom man har mastergrad i psykologi. For å kalle seg psykolog må man ha profesjonsutdanning.

Når jeg kommer til dette stadiet i min forklaring til venner og familie, opplever jeg en viss medfølelse med dem. Jeg vet at det er vanskelig å forstå, for hvis jeg ikke er psykolog; hva er jeg da? Planeter kolliderer. Atomer spaltes. Alt det man trodde man visste, må bygges opp forfra. Fra forskningen vet vi at mennesker kategoriserer, og dette har en funksjon ved at det letter byrden til hjernens arbeidskapasitet. Jeg vurderer et øyeblikk å late som om jeg faktisk er psykolog. Alt blir mye mer komplisert når jeg må tiltales Herr. Han Som Studerte Psykologi, Men Ikke Helt Ble Psykolog Likevel.

Folks oppfatninger om psykologi

Professor emeritus ved universitetet i Toronto, Keith E. Stanovich, berører dette temaet når han skriver om allmenne oppfatninger om psykologi i boken How to Think Straight About Psychology. Denne velskrevne boken, som er pensum på årsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen, gjør akkurat det dens tittel lover: den setter psykologien i perspektiv. Boken gir dermed mye glede spesielt når tvilen om egen fagidentitet melder seg. Stanovich argumenterer for at folk flest bare kjenner til noen få betydningsfulle personer innenfor psykologien. Blant disse nevnes i all hovedsak Sigmund Freud og Dr. Phil. Han påpeker paradokset at de personene som er mest kjent innenfor psykologien, på mange måter er minst representative for fagfeltet!

Freuds metoder blir i stor grad vurdert som uvitenskapelige, blant annet fordi han til fordel for større utvalg forsket mye på enkeltpersoner. Selv om noe av Freuds teorier lever videre, har mye blitt forkastet. Dr. Phil er derimot kjent for sitt populære TV-program ved samme navn. I programmet presenterer han gjerne familier som er i en krise. TV-programmet deler familiens historie under en slags terapeutisk setting slik at programmet får seere, og i bytte får familien tilbud om profesjonell hjelp til å håndtere problemene sine i etterkant av programmet. Det hersker liten tvil om at denne formen for terapeutisk setting er ullen, og står i kontrast til det arbeidet som utføres av psykologer rundt om i Norges land.

Er det et problem hvis folk flest assosierer psykologi med Freud og Dr. Phil, eller for den saks skyld selvhjelpslitteratur som ikke er basert på forskning? Ja, det er utvilsomt en utfordring som vi alle bør ta på alvor.

For det første er det enkelt å se for seg at jobbmulighetene blir færre fordi folk flest ikke har en god forståelse av hva psykologi er. Dette kan observeres ved å lese stillingsutlysninger og telle opp antallet av disse som nevner utdanningskrav om bachelorgrad eller mastergrad i psykologi.

For det andre får psykologien også et ufortjent dårlig rykte. Stanovich peker på at formidling av uvitenskapelig litteratur om psykologi dominerer mediebildet og bokhyllene, mens den vitenskapelige, og eneste troverdige, psykologien får mindre spalteplass. I den grad psykologi assosieres med noe, er det ofte ikke representativt for fagfeltet. Stanovich går til det punkt at han kaller psykologien for vitenskapenes Rodney Dangerfield, mye på grunn av sistnevntes slagord: «I don’t get no respect!». Psykologien er med andre ord en vitenskap som ikke helt får respekten den ønsker.

Vitenskap og publisitet

Stanovich påpeker at psykologer og forskere selv må ta mer ansvar for å formidle psykologi, som en motvekt til det som er uvitenskapelig, eller feilaktig fremstilt i mediene. En vanlig måte å gjøre dette på er ved å publisere forskningsartikler i fagfellevurderte tidsskrifter. Dette er selvfølgelig utilstrekkelig for å nå ut til personer uten psykologiutdanning. Noen eksempler på fremragende forskning har imidlertid blitt publisert i allmenntilgjengelige formater i nyere tid. Eksempler på dette er bøkene Tenke, fort og langsomt av Daniel Kahneman, og Marshmallow-testen: Nøkkelen til viljestyrke av Walter Mischel. Førstnevnte ble tildelt Nobelprisen i økonomi for arbeidet han utførte blant annet sammen med Amos Tversky. Mischel satt ved et tidspunkt i stolen hos Skavlan for å snakke om boken og forskningen sin. Dette er former for publisitet psykologien må ha mer av!

Psykologiforbundet og Psykologisk.no er ytterligere eksempler på viktige bidrag som er med på å forme menneskers oppfatninger om hva psykologi er. Fremskrittene som Psykologiforbundet arbeider for, tyder på at endringer er i emning. Menneskers hang til enkel kategorisering, vil nok likevel alltid være til stede. Dét kan vanskeliggjøre arbeidet med å nyansere menneskers oppfatning om psykologi. Kanskje kan vi likevel prøve å utvide med en liten kategori eller to, og fylle dem med noe annet enn klinisk psykologi. Internettsøk på hjemmesiden til APA, eller American Psychological Association – som i Norge ofte oversettes til den amerikanske psykologforeningen – viser at APA deles inn i minst 56 ulike forskningsområder. Dette viser at psykologi er en enormt stor vitenskap, med betydelig bredde og variasjon. Dette poenget må komme tydelig frem.

Veien videre for de med psykologiutdanning

Jeg vil gjerne komme med noen forslag. Av egne erfaringer i løpet av psykologiutdanningen har det faglige vært bra, men det finnes alltid rom for forbedringer. Når det gjelder duellen mellom faglig relevant praksis og teori, har praksisen ofte vært taperen. Derfor er det gledelig å høre at enkelte universiteter tar til orde for at faglig relevant praksis skal bli en integrert del av studiene. Det vil fungere som en brobygger mellom universitetene og arbeidsstedene. Over tid kan dette føre til at den allmenne forståelsen av psykologi endres, fordi ulike arbeidssteder blir mer kjent med utdanningsretningene på universitetet. Mitt første råd er derfor at myndigheter og universiteter bør satse på en slik utvikling.

Det er utvilsomt utfordrende å konkurrere i dagens arbeidsmarked, særlig for nyutdannede fra universitetet. Resultatet blir ofte at man studerer videre, mottar midlertidig stønad fra NAV inntil en får jobb, eller begynner i en jobb der ens kompetanse er overflødig. Dette er dårlig butikk både for de nyutdannede, for samfunnet og for arbeidsstedene. Spesielt dårlig er dette med tanke på at det finnes mange jobber hvor kompetansen kunne ha vært nyttig.

Et relevant eksempel på dette er i kommunal helse- og omsorgssektor. Profesjoner som dominerer i dette systemet, er helse- og sosialfagutdannede med høyskolebakgrunn. Bak ligger sikkert vanetenkning og usikkerhet om hva en med psykologiutdanning kan bidra med. Får man likevel jobb i sektoren, blir det gjerne som en ufaglært person. Er man heldig, blir man lønnet som helsefagarbeider. Kompetansen forblir dermed ofte relativt ubrukt og bortkastet.

Dette er rart med tanke på at vi med psykologibakgrunn er blant de aller best kvalifiserte for å jobbe med menneskers psykiske helse. Derfor blir mitt andre råd at de som ansetter, må tørre å være mer fleksible og tilstrebe mangfold når det gjelder hvilken kompetanse de etterspør. Når personer med universitetsutdanninger får vist seg frem hos arbeidsgivere, tror jeg også at arbeidsgivere over tid vil bli mer åpne for å ansette dem.

Styrk psykologiutdanningene

Etter fullført mastergrad ble jeg kontaktet av Universitetet i Bergen vedrørende et arrangement hvor de ønsket å hente inn tidligere studenter til å snakke om hva slags jobb vi hadde fått. Forespørselen var veldig hyggelig, men jeg må innrømme at jeg hadde et ambivalent forhold til den; de fleste av oss hadde jo ikke fått jobb! Det er forståelig at universiteter ønsker å markedsføre utdanningene sine for å skape god publisitet. Faktisk kan jeg godt tenke meg å være med på å skape den publisiteten, for Universitetet i Bergen er et flott universitet. Likevel er det viktig for utdanningsinstitusjonene å tenke på at det må være sammenheng mellom teori og praksis.

Derfor blir mitt tredje råd at universitetene sammen med myndigheter bør styrke psykologiutdanningene. For eksempel kan de se til universiteter i Danmark (og mange andre land), hvor det finnes svært mange flinke norske studenter som tar en klinisk mastergrad i psykologi, for deretter å ha praksis i Norge til de blir psykologer også her. Disse utdanningene selger seg selv, og det bør være mulig å få til liknende ordninger også i Norge. En annen mulighet, sett i sammenheng med mitt første og tredje råd, er at psykologiutdanninger gis beskyttet tittel. For eksempel kan mastergrad i psykologi gis tittelen psykolog, eller en tilsvarende tittel som gjør utdanningen forståelig.

Avslutningsvis vil jeg meddele at både jeg og min samboer har fått jobb i en større norsk kommune. Jeg jobber som miljøterapeut, og hun jobber i svangerskapsvikariat for en kommunal psykolog med ansvar for ulike faggrupper knyttet til ungdom med ulike utfordringer. Disse mulighetene åpnet seg på grunn av en god dose flaks, fordi vi var villige til å flytte, og fordi kommunen turte å vise oss og vår utdanning tillit.

Uvitenskapelig som det høres ut: denne kommunen var «unntaket som bekrefter regelen». Regelen er at de fleste ikke forstår hva psykologi er. Forhåpentligvis er mine tre råd en del av en større løsning på utfordringene psykologien står overfor. Jeg håper at rådene i denne kronikken er et lite spark bak, og at de kan hjelpe til med å nyansere den allmenne oppfatningen om psykologi og dens status.

Kilde

Stanovich, K. A. (2010). How to think straight about psychology (9. utg.). Boston MA: Pearson Education.