Tenk fort – eller langsomt

Hvis du vil observere hjernen din i automatisk modus, kikk på bildet nedenfor.

Når du ser på ansiktet til kvinnen, kombineres uten merkbar overgang det vi vanligvis kaller synsoppfatning med intuitiv tenkning. Like sikkert og raskt som du så at den unge kvinnen har mørkt hår, visste du at hun er sint. Det du så, strakte seg dessuten inn i fremtiden. Du ante at kvinnen er i ferd med å si noe veldig uvennlig, trolig med høy og gjennomtrengende stemme. Du fikk en forutanelse av hva hun kom til å gjøre, automatisk og uten å anstrenge deg. Du hadde ikke til hensikt å vurdere humøret hennes eller forutsi hva hun kunne komme til å gjøre, og din reaksjon på bildet føltes ikke som om du foretok deg noe. Det skjedde bare. Det var et tilfelle av rask tenkning.

Se nå på følgende oppgave:

Du visste umiddelbart at dette er et multiplikasjonsstykke, og du visste trolig at du kunne løse det, i hvert fall med papir og blyant. Du hadde også en vag, intuitiv formening om omtrent hva svaret kunne være. Du ville raskt kunnet si at både 12 609 og 123 ikke er plausible svar. Uten å bruke litt tid på å regne ville du ikke med sikkerhet kunnet si at svaret ikke er 568. Du kom ikke på en nøyaktig løsning, og du følte at du kunne velge om du ville foreta utregningen. Hvis du ikke har gjort det ennå, bør du prøve å løse gangestykket nå og fullføre i hvert fall en del av det.

Mens du gikk gjennom en rekke trinn i hodet, opplevde du langsom tenkning. Først hentet du frem fra hukommelsen det kognitive programmet for multiplikasjon som du lærte på skolen. Deretter brukte du det. Det var anstrengende å regne ut stykket i hodet. Du kjente hvor slitsomt det var å holde fast mye i hukommelsen, siden du måtte holde rede på hvor du var, og hvor du skulle, samtidig som du måtte huske mellomsummen. Prosessen var mentalt arbeid: målrettet, anstrengende og ordnet – et typisk eksempel på langsom tenkning. Hoderegningen var ikke bare noe som skjedde i tankene dine. Kroppen var også involvert. Musklene spente seg, blodtrykket steg og pulsen økte. Hvis noen hadde fulgt med på øynene dine mens du løste regnestykket, ville de sett pupillene vide seg ut. Pupillene trakk seg sammen til normal størrelse da du avsluttet arbeidet – da du fant svaret (som er 408), eller da du ga opp.

To systemer

Psykologer har i flere tiår interessert seg intenst for de to måtene å tenke på som henholdsvis bildet av den sinte kvinnen og gangestykket utløser, og har gitt dem mange merkelapper. Jeg velger å bruke et begrepspar som opprinnelig ble foreslått av psykologene Keith Stanovich og Richard West, og vil snakke om de to systemene i hjernen, system 1 og system 2:

• System 1 virker automatisk og hurtig, med liten eller ingen anstren- gelse og ingen opplevelse av viljeskontroll.
• System 2 tildeler oppmerksomhet til de anstrengende mentale aktivitetene som krever det, inkludert komplekse utregninger. Aktiviteten til system 2 assosieres ofte med en subjektiv opplevelse av agens, valg og konsentrasjon.

Etikettene system 1 og system 2 er i utstrakt bruk i psykologien, men i boken min om tenkning går jeg lenger enn de fleste. Du kan lese den som et psykodrama for to personer.

Når vi tenker på oss selv, identifiserer vi oss med system 2, det bevisste, resonnerende selvet som har overbevisninger, treffer valg og bestemmer hva det skal tenke på og gjøre. Selv om system 2 tror det er i begivenhetenes sentrum, er det det automatiske system 1 som er denne tekstens helt. Jeg beskriver system 1 som noe som uanstrengt leverer en strøm av inntrykk og følelser som er hovedkildene til de eksplisitte overbevisningene og bevisste valgene til system 2. Den automatiske aktiviteten til system 1 genererer overraskende komplekse idémønstre, men bare det langsommere system 2 kan konstruere tanker i en ordnet, trinnvis serie. Jeg beskriver også omstendigheter der system 2 tar over og overstyrer de viltre impulsene og assosiasjonene til system 1. Du vil bli oppfordret til å tenke på de to systemene som aktører med individuelle evner, begrensninger og funksjoner. Her er noen eksempler på automatiske aktiviteter som tillegges system 1. De er ordnet omtrentlig etter kompleksitet:

• Oppdage at én gjenstand er lenger unna enn en annen
• Snu seg mot kilden til en plutselig lyd
• Fullføre uttrykket «brød og …»
• Skjære en grimase når man blir vist et motbydelig bilde
• Oppdage fiendtlighet i en stemme
• Svare på 2 + 2 = ?
• Lese ord på store plakater
• Kjøre bil på en øde landevei
• Finne et godt trekk i sjakk (hvis du er sjakkmester)
• Forstå enkle setninger
• Se at en «stillferdig ordensmann som er svært detaljorientert» ligner på en yrkesstereotypi

Alle disse mentale hendelsene hører til samme kategori som den sinte kvinnen. De inntreffer automatisk og krever liten eller ingen anstrengelse. Blant evnene i system 1 finner vi medfødte ferdigheter vi har til felles med andre dyr. Vi fødes forberedt til å persipere verden rundt oss, se gjenstander, snu oss mot en lyd, unngå tap og frykte edderkopper. andre mentale aktiviteter blir raske og automatiske gjennom øvelse over tid. system 1 har tilegnet seg assosiasjoner mellom ideer (hovedstaden i Frankrike?), og det har lært seg ferdigheter som å lese og forstå nyanser i sosiale situasjoner. Noen ferdigheter, som å finne gode sjakktrekk, er det bare spesialister som tilegner seg. Andre deles av mange. skal man se likheten mellom en personlighetsskisse og en yrkesstereotypi, kreves bred kunnskap om språket og kulturen, som de fleste av oss innehar. Kunnskapen er lagret i hukommelsen og hentes ut uten at man trenger å ville det eller anstrenge seg.

Flere av de mentale handlingene i listen er ufrivillige. Du kan ikke unnlate å forstå enkle setninger på ditt eget språk eller snu deg mot en uventet lyd, like lite som du kan hindre deg selv i å vite at 2 + 2 = 4 eller la være å tenke på Paris når hovedstaden i Frankrike nevnes. Andre aktiviteter, som å tygge, kan styres av viljen, men går vanligvis på autopilot. Styringen over oppmerksomheten deles av de to systemene. Å snu seg mot en høy lyd er vanligvis en ufrivillig handling fra system 1, som umiddelbart mobiliserer den viljestyrte oppmerksomheten til system 2. Du kan kanskje motstå trangen til å snu deg mot kilden til en høylytt ufin kommentar i et selskap, men selv om hodet ditt ikke beveger seg, rettes oppmerksomheten din mot den, i det minste for en liten stund. Oppmerksomheten kan imidlertid flyttes vekk fra et uønsket fokus, da hovedsakelig ved å fokusere aktivt på noe annet.

De svært mangfoldige handlingene til system 2 har én egenskap til felles: De krever oppmerksomhet og forstyrres når oppmerksomheten dras i en annen retning. Her er noen eksempler:

• Gjøre deg klar for startskuddet i et løp
• Samle oppmerksomheten om klovnene på sirkus
• Fokusere på stemmen til en bestemt person i et fullpakket, bråkete rom
• Se etter en kvinne med hvitt hår
• Lete i hukommelsen for å identifisere en overraskende lyd
• Opprettholde en raskere gange enn det som er naturlig for deg
• Passe på korrekt opptreden i en sosial sammenheng
• Telle hvor mange ganger bokstaven a forekommer på en side med tekst
• Si telefonnummeret ditt
• Parkere i en trang luke (for de fleste, unntatt ansatte i bilutleiefirmaer)
• Sammenligne to forskjellige vaskemaskiner for å se hvor mye du får for pengene
• Fylle ut selvangivelsen
• Undersøke gyldigheten av et komplekst logisk resonnement

I alle disse situasjonene må du konsentrere deg, og du vil klare deg dårligere, eller ikke i det hele tatt, hvis du ikke er klar eller ikke oppmerksomheten er rettet dit den skal.

System 2 har en viss evne til å påvirke måten system 1 fungerer på, ved å programmere de normalt automatiske funksjonene til oppmerksomheten og hukommelsen. Når du for eksempel venter på en slektning på en travel togstasjon, kan du bestemme deg for å se etter en kvinne med hvitt hår eller en mann med skjegg. slik øker du sannsynligheten for å oppdage slektningen din på avstand. Du kan stille inn hukommelsen til å lete etter hovedsteder som begynner på N eller etter franske eksistensialistiske romaner. og når du leier en bil på Heathrow lufthavn i London, vil personen bak skranken trolig minne deg på at «vi kjører på venstre side av veien her». I alle disse tilfellene blir du bedt om å gjøre noe som ikke faller naturlig, og du vil oppleve at det krever i hvert fall en viss kontinuerlig anstrengelse å holde konsekvent fast ved det.

Det engelske uttrykket «pay attention» er treffende: Du råder over et begrenset oppmerksomhetsbudsjett som du kan fordele på aktiviteter, og hvis du overskrider budsjettet, går det galt. Anstrengende aktiviteter er kjennetegnet ved at de kommer i veien for hverandre. Det er grunnen til at det er vanskelig eller umulig å gjøre flere samtidig. Du hadde ikke klart å regne ut 17 ∙ 24 mens du tar en venstresving ut i tett trafikk, og du bør definitivt ikke prøve på det. Du kan gjøre flere ting samtidig, men bare hvis de er lette og krever lite av deg. Sannsynligvis er det trygt å føre en samtale med en passasjer mens du kjører på en øde landevei, og mange foreldre har oppdaget, kanskje med en viss skyldfølelse, at de kan lese eventyr for et barn mens de tenker på noe annet.

Alle er klar over at kapasiteten for oppmerksomhet er begrenset, og den sosiale atferden vår tar hensyn til disse begrensningene. Når sjåføren av en bil kjører forbi en lastebil på en smal vei, for eksempel, stopper voksne pas- sasjerer fornuftig nok å snakke. De vet at det ikke er lurt å forstyrre sjåføren, og de mistenker også at han er midlertidig døv og ikke ville hørt hva de sa. Intens fokusering på en oppgave kan gjøre folk i praksis blinde, selv for stimuli som vanligvis påkaller oppmerksomheten. Det mest dramatiske belegget for dette har Christopher Chabris og Daniel simons gitt i boken The Invisible Gorilla. De lagde en kort film om to lag som kaster basketballer til hverandre. Det ene laget har hvite trøyer, det andre svarte. De som ser på filmen, blir bedt om å telle antallet pasninger hos det hvite laget og ignorere spillerne i svart. Denne oppgaven er vanskelig og krever all oppmerksomhet. Halvveis ut i videoen kommer en kvinne i gorilladrakt ut på banen, banker seg på brystkassen og går ut igjen. Gorillaen er på skjermen i ni sekunder. mange tusen personer har sett videoen, og rundt halvparten av dem legger ikke merke til noe uvanlig.

Det er telleoppgaven, og særlig beskjeden om å ignorere et av lagene, som forårsaker blindheten. Ingen som ser på videoen uten den oppgaven, unngår å legge merke til gorillaen. Å se og orien- tere seg er automatiske funksjoner i system 1, men de er avhengige av at litt oppmerksomhet blir fordelt til den relevante stimulusen. Forfatterne bemerker at den mest oppsiktsvekkende observasjonen i studien er at folk opplever resultatene som meget overraskende. Faktisk er de som ikke opp- daget gorillaen, først helt sikre på at den ikke var der. De kan ikke forestille seg at de gikk glipp av noe så iøynefallende. Gorillastudien illustrerer to viktige fakta om hjernen: Vi kan være blinde for det åpenbare, og vi er også blinde for vår egen blindhet.

Handlingsresymé

Samhandlingen mellom de to systemene er et tilbakevendende tema i boken min om tenkning, og det er på sin plass med et handlingsresymé. I historien jeg vil fortelle, er både system 1 og 2 aktive hele tiden mens vi er våkne. system 1 kjører automatisk, og system 2 er vanligvis i behagelig hvilemodus der bare en brøkdel av kapasiteten er koblet inn. system 1 genererer fortløpende forslag til system 2: inntrykk, intuisjoner, intensjoner og følelser. Hvis system 2 godkjenner dem, blir inntrykk og intuisjoner til overbevisninger, og impulser blir til viljeshandlinger. Når alt går bra, det vil si mesteparten av tiden, overtar system 2 forslagene fra system 1 med få eller ingen endringer. Generelt tror du på inntrykkene dine og handler etter ønskene dine, og det er bra – vanligvis.

Når system 1 møter vanskeligheter, påkaller det system 2 for å bidra med mer detaljert og spesifikk bearbeiding som kan løse det aktuelle problemet. System 2 mobiliseres når det dukker opp et spørsmål som system 1 ikke tilbyr noe svar på, noe som trolig hendte da du så multiplikasjonsstykket 17 ∙ 24. Du kan også merke en bølge av bevisst oppmerksomhet hver gang du blir overrasket. system 2 aktiveres når det oppdages en hendelse som bryter med den modellen av verden som system 1 opprettholder. I den verdenen er det ingen lamper som hopper, katter som bjeffer eller gorillaer som krysser basketballbaner. Gorillaeksperimentet viser at litt oppmerksomhet er nødvendig for å oppdage den overraskende stimulusen. over- raskelsen aktiverer og styrer da oppmerksomheten: Du stirrer, og du leter i hukommelsen etter en historie som forklarer den overraskende hendelsen. System 2 har også oppgaven med å kontinuerlig overvåke din egen atferd. Det er den kontrollen som gjør at du er høflig selv når du er sint, og holder deg skjerpet når du kjører i mørket.

System 2 mobiliseres for økt innsats når det oppdager at du er i ferd med å begå en feil. Tenk på en gang du nesten plumpet ut med en upassende bemerkning, og husk hvor hardt du anstrengte deg for å gjenvinne kon- trollen. for å oppsummere, så oppstår mesteparten av det du (ditt system 2) tenker og gjør, i system 1, men system 2 overtar når det blir vanskelig, og det får vanligvis det siste ordet. Arbeidsdelingen mellom system 1 og system 2 er meget effektiv: Det gir høyest mulig ytelse med minst mulig anstrengelse. Ordningen fungerer for det meste utmerket, fordi system 1 stort sett er veldig dyktig til det det gjør: modellene det har for kjente situasjoner, er presise. De kortsiktige forutsigelsene treffer også vanligvis godt, og de umiddelbare reaksjonene på utfordringer er raske og generelt hensiktsmessige. system 1 har imidlertid skjevheter, Systematiske feil som det er tilbøyelig til å begå under bestemte omstendigheter. Som vi skal se, svarer det iblant på lettere spørsmål enn det som ble stilt, og det forstår lite av logikk og statistikk. En annen begrensning ved system 1 er at det ikke kan slås av. Hvis du blir vist et ord på skjermen på et språk du kan, vil du lese det – med mindre oppmerksomheten din er helt fokusert på noe annet.

Konflikt

Figur 2 er en variant av et klassisk eksperiment som fremkaller en konflikt mellom de to systemene. Du burde prøve denne øvelsen før du fortsetter.

Du klarte nesten helt sikkert å si de riktige ordene i begge oppgavene, og du oppdaget antakelig at noen deler av hver oppgave var mye lettere enn andre. Da du skilte mellom små og store bokstaver, var venstre kolonne lett, mens den høyre tvang deg til å gå saktere frem og kanskje stotre litt. Da du sa hvor ordene var plassert, var venstre kolonne vanskelig, mens den høyre var mye lettere. Disse oppgavene involverer system 2, fordi du ikke har for vane å si «små/store» eller «høyre/venstre» når du leser nedover en kolonne med ord. Noe av det du gjorde for å forberede deg til oppgaven, var å programmere hukommelsen slik at du hadde de aktuelle ordene (små og store for den første oppgaven) «på tungen». Prioriteringen av disse ordene er effektiv, og det var nokså lett å motstå den svake fristelsen til å lese andre ord da du gikk gjennom den første kolonnen. Men den andre kolonnen var annerledes. Den inneholdt nemlig ord du hadde innstilt deg på, og du kunne ikke ignorere dem. For det meste klarte du å svare korrekt, men det var krevende å overdøve den konkurrerende responsen, og det saktnet farten din. Du opplevde en konflikt mellom en oppgave du skulle utføre, og en automatisk respons som kom i veien for den.

Konflikter mellom en automatisk reaksjon og en intensjon om å styre den forekommer ofte i livet. Vi vet alle hvordan det er å prøve å ikke stirre på en person med rare klær på en restaurant. Vi kjenner også følelsen av å tvinge oss til å konsentrere oss om en kjedelig bok når vi gang etter gang må gå tilbake til det punktet der vi mistet tråden. I kalde strøk har mange bilførere minner om at bilen har begynt å skrense på isen, og om kampen for å gjøre det de vet er riktig, men som strider mot det som faller naturlig å gjøre: «styr i samme retning som skrensen, og for all del, ikke rør bremsene!» og hvert eneste levende menneske har opplevd å ikke be noen dra til helvete. en av oppgavene til system 2 er å overvinne impulsene til system 1. med andre ord er system 2 ansvarlig for selvkontrollen vår.

Nå skal vi se hvor autonomt system 1 er, samtidig som vi får demonstrert forskjellen på inntrykk og overbevisninger. Se godt og lenge på figur 3.

Det er ikke noe spesielt med bildet – to vannrette linjer, den ene lengre enn den andre, begge med finner på som peker i forskjellige retninger. Den nederste linjen er åpenbart lengre enn den øverste. Det er det vi alle ser, og naturligvis tror vi det vi ser. Hvis du derimot har vært borti dette bildet før, gjenkjenner du det som den berømte Müller-Lyer-illusjonen. De vannrette linjene er faktisk like lange. Ta frem en linjal og mål dem hvis du er i tvil.

Nå som du har målt linjene, har du, det vil si ditt system 2, det bevisste vesenet du kaller «jeg», fått en ny overbevisning: Du vet at linjene er like lange. Hvis noen spør om hvor lange de er, vil du si det du vet. men du ser fremdeles den nederste linjen som lengre. Du har valgt å tro på målingen, men du kan ikke hindre system 1 i å fungere i bakgrunnen. Du kan ikke bestemme deg for å se linjene som like lange, selv om du vet at de er det. Det er bare én ting du kan gjøre for å motstå illusjonen: Du må lære å ikke stole på inntrykkene dine av hvor lange linjer er når de har finner på seg. for å bruke den regelen må du klare å gjenkjenne mønsteret til illusjonen og ha i mente det du vet om det. Klarer du det, vil du aldri bli lurt av Müller-Lyer-illusjonen igjen. Men du vil fremdeles se en linje som lengre enn den andre.

Ikke alle illusjoner er visuelle. Det finnes tankeillusjoner, som vi kaller kognitive illusjoner. Da jeg var student, fulgte jeg noen forelesningsrekker om psykoterapiens kunst og vitenskap. På en av disse forelesningene ga læreren oss et lite stykke klinisk visdom. Dette var rådet han ga: «av og til vil dere støte på en pasient som forteller om flere foruroligende feil som ble begått i den forrige behandlingen hans. Han har gått til flere terapeuter, og alle har kommet til kort. Pasienten kan beskrive klart og tydelig hvordan de har misforstått ham, men han har raskt merket at du er annerledes. Du har den samme følelsen, du er overbevist om at du forstår ham og at du kan hjelpe ham.» På dette punktet i fortellingen hevet læreren stemmen og sa: «Dere må ikke engang vurdere å ta imot denne pasienten! Kast ham ut av kontoret! Han er høyst sannsynlig psykopat, og dere vil aldri kunne hjelpe ham.»

Mange år senere fant jeg ut at læreren hadde advart oss mot psykopatisk sjarm, og den ledende autoriteten på forskning om psykopati bekreftet at rådet til læreren hadde vært godt. Analogien til Müller-Lyer-illusjonen er nærliggende. Det vi lærte, var ikke hva vi skulle føle for pasienten. Læreren tok for gitt at vi ikke ville kunne kontrollere sympatien vi følte for pasienten – den ville stamme fra system 1. Vi lærte heller ikke å være generelt mistenk- somme mot følelsene vi hadde for pasienter. Vi ble fortalt at en sterk tiltrekning til en pasient med en historie av mislykkede behandlinger er et faretegn – akkurat som finner på parallelle linjer. Det er en illusjon, en kognitiv illusjon, og jeg (system 2) ble lært opp til å kjenne den igjen og til ikke å tro på den eller handle på grunnlag av den.

Det spørsmålet som oftest stilles om kognitive illusjoner, er om de kan overvinnes. De eksemplene vi har sett på, gir ingen grunn til optimisme. Fordi system 1 fungerer automatisk og ikke kan slås av og på etter forgodt- befinnende, er det ofte vanskelig å hindre feil i den intuitive tenkningen. Du kan ikke alltid unngå skjevheter, fordi system 2 kanskje ikke vet om feilen. Selv når det finnes signaler om mulige feil, kan feilene bare unngås ved hjelp av intensivert overvåkning og anstrengelser fra system 2. Som livsstrategi er det imidlertid ikke nødvendigvis bra å være på vakt hele tiden, og det er under alle omstendigheter ugjennomførbart. Å stadig sette spørsmålstegn ved vår egen tenkning ville vært utrolig slitsomt, og system 2 er altfor langsomt og ineffektivt til å erstatte system 1 for å ta rutinebeslutninger. Et kompromiss er det beste vi kan oppnå: lær deg å kjenne igjen situasjoner der du sannsynligvis vil begå feil, og øk innsatsen for å unngå store feil når mye står på spill.

Nyttige funksjoner

Du er nå blitt oppfordret til å tenke på de to systemene som aktører i hodet, med individuelle evner, begrensninger og funksjoner. Jeg vil ofte bruke setninger med systemene som subjekt, for eksempel «system 2 regner gangestykker».

Denne typen språk anses som en synd i de akademiske kretsene hvor jeg ferdes, fordi det tilsynelatende forklarer en persons tanker og handlinger ved hjelp av tankene og handlingene til små nisser i vedkommendes hode. grammatisk er setningen om system 2 identisk med «Butleren stjeler småpengene». Kollegaene mine ville påpekt at hva butleren gjør, faktisk forklarer hvorfor pengene blir borte, og spør med rette om setningen om system 2 forklarer hvordan gangestykker blir løst. Mitt svar er at den korte setningen i aktiv form som tillegger system 2 utregningen, er ment som en beskrivelse, ikke som en forklaring. Den gir bare mening ut fra det du allerede vet om system 2. Det er en forkortelse av: «Hoderegning er en viljestyrt aktivitet som krever anstrengelse, som ikke bør gjøres mens man svinger til venstre inn på en tett trafikkert vei, og som er forbundet med utvidete pupiller og økt puls.»

Likeledes betyr utsagnet om at «landeveiskjøring under enkle kjøreforhold overlates til system 1», at det å styre bilen i en slak sving gjøres automatisk og nesten uten anstrengelse. Det innebærer også at en erfaren sjåfør kan kjøre på en øde landevei mens han fører en samtale. Endelig betyr: «system 2 hindret James i å reagere tåpelig på fornærmelsen» at James ville ha reagert mer aggressivt hvis kapasiteten for anstrengende kontroll hadde vært svekket (for eksempel hvis han hadde vært full).

System 1 og system 2 står så sentralt i den historien jeg forteller, at jeg må presisere at de er fiktive personer. System 1 og 2 er ikke systemer i den vanlige betydningen av enheter med interagerende aspekter eller deler. Og det er ingen del av hjernen hvor man kan si at noen av systemene hører hjemme. så spør du kanskje: Hva er vitsen med å innføre fiktive personer med stygge navn i en seriøs tekst? Svaret er at personene er nyttige på grunn av noen eiendommeligheter ved både ditt og mitt hode. Vi forstår en setning lettere hvis den beskriver hva en aktør (system 2) gjør, enn hvis den beskriver hva noe er, eller hvilke egenskaper det har. «System 2» er altså et bedre subjekt i en setning enn «hoderegning». Hjernen, særlig system 1, ser ut til å være spesielt velegnet til å konstruere og tolke historier om aktive subjekter som har personlighet, vaner og evner. Du fikk raskt et negativt inntrykk av butleren som stjal, du forventer mer dårlig oppførsel fra ham, og du kommer til å huske ham en god stund. Jeg håper det samme gjelder for system 1 og 2.

Hvorfor kaller jeg dem system 1 og system 2, og ikke det mer beskrivende «det automatiske systemet» og «det anstrengende systemet»? Grunnen er enkel: Det tar lenger tid å si «det automatiske systemet» enn «system 1», derfor tar det større plass i arbeidsminnet ditt. Dette er viktig, for alt som opptar arbeidsminnet, svekker evnen til å tenke. Du bør anse «system 1» og «system 2» som klengenavn. De fiktive systemene gjør det lettere for meg å tenke omkring bedømminger og valg, og det vil gjøre det lettere for deg å skjønne hva jeg sier.