Vi ser det hos barna våre og hos oss selv. Vi ser hvordan viljestyrken svikter når oppriktige nyttårsforsetter – å slutte å røyke, å trene regelmessig, å slutte å krangle med den man er aller mest glad i – er forsvunnet før januar er over. Jeg hadde en gang gleden av å delta på et seminar om selvkontroll sammen med Thomas Schelling, som har en nobelpris i økonomi. Han skrev denne oppsummeringen om de dilemmaene som svak vilje fører til:
Hvordan skal vi forstå denne rasjonelle forbrukeren som vi alle kjenner og som noen av oss er, han som i avsky over seg selv gnir sigaretten ned i askebegeret og bedyrer at han denne gangen har til hensikt aldri mer å risikere at barna hans blir foreldreløse på grunn av lungekreft, og som tre timer senere er ute på gaten på jakt etter en butikk som fremdeles er åpen slik at han kan kjøpe røyk; som spiser en kaloririk lunsj som han vet han vil angre på, angrer på det, kan ikke forstå hvordan han ikke klarte å beherske seg, bestemmer seg for å veie opp for det med en kalorifattig middag, spiser en kaloririk middag som han vet han vil angre på og angrer på det; som sitter klistret til tv-en selv om han vet at han i morgen enda en gang kommer til å våkne tidlig og kaldsvette og ikke være forberedt til det morgenmøtet som så mye av karrieren hans avhenger av; som ødelegger turen til Disneyland fordi han mister besinnelsen når barna gjør det han visste de kom til å gjøre da han bestemte seg for ikke å miste besinnelsen når de gjorde det?
Uavhengig av debatter om hvorvidt viljestyrke finnes og hvordan den arter seg, utviser folk den hele tiden. De strever med å nå toppen av Mount Everest, de holder ut årevis med selvoppofrelse og hard trening for å komme med på OL-laget eller få hovedrollen i ballettoppsetningen, de venner seg sågar av med langvarig stoffmisbruk. Noen tyr til strenge dietter eller gir opp tobakken etter at de i årevis har tent den neste sigaretten med den de fremdeles har i munnen. Andre mislykkes til tross for at de i utgangspunktet hadde de samme gode forsettene. Og hva med oss selv? Hvordan kan vi forklare når viljestyrken og selvkontrollen vår fungerer og når den ikke gjør det, og hvorfor?
Før jeg kom til Stanford som professor i psykologi i 1962, hadde jeg forsket på beslutningstaking i Trinidad og ved Harvard, der jeg hadde bedt barn om å velge mellom færre godterier nå eller flere senere, eller mindre penger nå mot mer senere. Men valget vi i utgangspunktet tar om å utsette, og evnen vi har til å holde fast ved dette valget når vi blir utsatt for varme fristelser, har lett for å skille lag. Idet jeg går inn på en restaurant, kan jeg bestemme meg for, ja, faktisk være helt sikker på: «Ingen dessert i kveld! Jeg vil ikke ha det fordi jeg må unngå kolesterolen, at midjen eser ut, at den neste blodprøven ikke blir bra …» Så ruller kakevognen forbi, og kelneren frister med sjokolademoussen rett foran øynene mine, og før jeg får tenkt meg om, har jeg den i munnen. Siden dette var noe jeg opplevde temmelig ofte, ble jeg nysgjerrig etter å finne ut hva som skal til for å holde fast ved de prektige beslutningene jeg til stadighet ga på båten. Marshmallow-testen ble verktøyet som kunne brukes til å studere hvordan folk går fra å velge å utsette behovstilfredsstillelsen til faktisk å klare å vente og motstå fristelsen.
Hvordan marshmallow-testen ble til
Helt fra antikken til opplysningstiden, via Freud og til vår egen tid er små barn blitt beskrevet som impulsive, hjelpeløse, ute av stand til å utsette behovstilfredsstillelse, bare på jakt etter umiddelbar tilfredsstillelse. Med disse naive forventningene ble jeg overrasket da jeg iakttok hvordan de tre døtrene mine, Judith, Rebecca og Linda, som er nær hverandre i alder, hver og en forandret seg i sine første leveår. De forvandlet seg raskt fra stort sett bare skrik og pludring til at de på utsøkt vis fant ut hvordan de kunne plage hverandre og fortrylle foreldrene, til å bli mennesker man kunne føre fascinerende, tankevekkende samtaler med. På bare noen få år klarte de til og med å sitte mer eller mindre i ro og vente på ting de hadde lyst på, og jeg forsøkte å bli klok på det som utfoldet seg foran meg ved kjøkkenbordet. Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde noen anelse om hva som foregikk i hodene deres, og som gjorde dem i stand til å beherske seg, i hvert fall noen ganger, og å utsette behovstilfredsstillelsen i møtet med fristelser, selv uten at noen hang over dem.
Jeg hadde et ønske om å forstå viljestyrke og særlig det å utsette behovstilfredsstillelse av hensyn til konsekvenser i fremtiden – hvordan mennesker opplever dette og utøver det, eller ikke gjør det, i hverdagen. For at det ikke skulle bli rene spekulasjoner, trengte vi en metode for å studere denne evnen hos barn etter hvert som de utvikler den. Jeg kunne se hvordan den utviklet seg hos de tre døtrene mine da de var førskolebarn på Bing Nursery School ved Stanford. Denne nye førskolen på universitetsområdet var et ideelt laboratorium. Den sto ferdig tidlig i 1960-årene, og her kombinerte man førskolepedagogikk med forskning. På skolen var det store observasjonsvinduer med enveisglass inn mot de attraktive lekeområdene og små tilstøtende forskningsrom, der man tilbaketrukket også kunne observere atferd fra en overvåkingsbås. Vi benyttet ett av disse rommene til forskningen vår og fortalte barna at dette var «overraskelsesrommet». Det var dit vi tok dem med for å leke de «lekene» som ble forsøkene våre.

FORFATTER: Walter Mischel er mannen bak marshmallow-testen. Nå har han skrevet bok om forskningen sin. Foto: Pax forlag.
For femti år siden var antakelig de aller fleste barn like glade i marshmallows som de er i dag, men i det minste på førskolen ved Stanford fikk de ikke alltid lov til å spise dem av foreldrene med mindre de hadde en tannbørste i nærheten. Siden ikke alle likte det samme, tilbød vi et utvalg av godsaker som barna kunne velge mellom. Uansett hva de valgte, tilbød vi dem valget mellom enten å få en godsak med én gang, eller å få to dersom de ventet til forskeren kom tilbake «av seg selv». Frustrasjonen ved å utarbeide detaljene toppet seg da den første søknaden vår om midler til forskningen ble avslått av en føderal instans med forslag om heller å søke midler fra en godteriprodusent. Vi var redd de kunne ha rett.
Den forskningen jeg tidligere hadde drevet i Karibia, hadde vist meg at en viktig faktor for at noen skulle være villig til å utsette behovstilfredsstillelsen, var tillit. For å være sikker på at barna hadde tillit til forskeren som skulle love dem noe, lekte de først med vedkommende til de var fortrolige med ham eller henne. Så ble barnet plassert ved et lite bord der det sto en ringeklokke til å slå på, en såkalt resepsjonsklokke. For å skape enda mer tillit, gikk forskeren ut av rommet flere ganger etter hverandre, barnet slo på ringeklokken, og forskeren hoppet umiddelbart inn igjen og utbrøt: «Se! Du fikk meg tilbake igjen!» Så snart barnet skjønte at forskeren alltid ville komme tilbake umiddelbart når han eller hun ble tilkalt, begynte vi å teste selvkontroll, som vi fortalte var en annen «lek».
Selv om metoden var enkel, fikk den et utrolig tungt akademisk navn: «The preschool self-imposed delay of immediate gratification for the sake of delayed but more valued rewards paradigm» (Paradigmet om selvpålagt utsettelse av umiddelbar behovstilfredsstillelse hos førskolebarn med tanke på å oppnå en utsatt, men større belønning). Heldigvis omtalte mediene metoden som «marshmallow-testen» etter at spaltisten David Brooks flere tiår senere oppdaget arbeidet vårt og presenterte det i New York Times under overskriften «Marshmallows and Public Policy» (Marshmallows og allmennheten). Navnet festet seg, selv om vi ikke alltid brukte marshmallows som belønning.
Valgets kval
Da vi utformet forsøket i 1960-årene, filmet vi ikke barna. Men tjue år senere filmet min tidligere postdoktor Monica L. Rodriguez fem- og seksåringer med skjult kamera på en offentlig skole i Chile for å dokumentere hvordan vi gikk frem i marshmallow-testen og for å vise de forskjellige strategiene barn benytter seg av mens de prøver å vente på godbitene sine. Monica fulgte den samme fremgangsmåten som vi hadde benyttet i de opprinnelige forsøkene.
Førstemann ut var «Inez», en skjønn liten førsteklassing med et alvorlig ansikt, men med glimt i øyet. Monica plasserte Inez ved et lite bord i det nakne forskningsrommet på skolen. Inez hadde valgt Oreo-kjeks som belønning. På bordet var det en ringeklokke og et plastbrett på størrelse med en middagstallerken, med to kjeks i ett hjørne og én i det motsatte hjørnet. Barna hadde begge belønningene foran seg, den umiddelbare og den utsatte, både for at de skulle ha størst mulig tiltro til at de kom til å få belønningene dersom de ventet på dem, og for å forsterke konfliktsituasjonen. Dette var alt som var på bordet, og det var ingen leker eller interessante gjenstander i rommet som kunne distrahere barna mens de ventet.
Inez ville gjerne ha to kjeks i stedet for bare én da hun skulle velge. Hun skjønte at Monica måtte gå ut av rommet for å arbeide, men at hun kunne få henne til å komme tilbake når som helst ved å slå på ringeklokken. Monica lot Inez prøve å slå på den et par ganger for å vise at hun straks ville komme tilbake til rommet hver gang Inez meldte fra. Deretter forklarte Monica henne valgmulighetene. Dersom Inez ventet til Monica kom tilbake av seg selv, ville hun få de to kjeksene. Dersom hun ikke ville vente, kunne hun når som helst slå på ringeklokken. Men dersom hun slo på ringeklokken eller begynte å spise kjeksen eller reiste seg fra stolen, ville hun få bare den ene. For å være sikker på at Inez helt og fullt forsto instruksene, ble hun bedt om å gjenta dem.
Da Monica gikk ut av rommet, led Inez valgets kvaler en liten stund. Ansiktsuttrykket hennes ble tristere og tristere, det var tydelig at hun ikke hadde det godt, og til slutt så det ut som hun holdt på å begynne å gråte. Deretter kikket hun ned på belønningene og stirret inngående på dem i mer enn ti sekunder, svært tankefull. Plutselig strakte hun armen ut i retning av ringeklokken, men idet hånden nådde den, stoppet hun brått. Varsomt, nølende holdt hun pekefingeren over ringeklokken slik at hun nesten berørte den. Hun gjorde det flere ganger, som om hun ertet seg selv. Men så snudde hun hodet raskt bort fra brettet og ringeklokken og satte i å le som om hun hadde gjort noe fryktelig morsomt. Hun stakk neven inn i munnen slik at hun ikke skulle le høyt. Ansiktet var et eneste stort selvtilfreds smil. Alle som har sett denne videoen, har ledd godt sammen med Inez, i medfølende fryd. Så snart hun sluttet å le, gjentok hun den ertende leken med ringeklokken, men nå brukte hun enten pekefingeren til å hysje på seg selv eller satte hånden foran de omhyggelig lukkede leppene og visket «Nei, nei» som for å hindre seg selv i å gjøre det hun hadde holdt på å gjøre. Da det hadde gått 20 minutter, kom Monica tilbake «av seg selv», men i stedet for å spise belønningen med en gang, dro Inez stolt av gårde med de to kjeksene i en pose fordi hun ville ha dem med seg hjem og vise moren hva hun hadde klart.
«Enrico» var stor for alderen og hadde på seg en fargerik T-skjorte. Ansiktet var vakkert med en pent klippet, blond pannelugg. Han ventet tålmodig, vippet stolen helt bak i veggen, slo den mot veggen hele tiden mens han stirret opp i taket og så ut som om han kjedet seg og hadde resignert. Han pustet tungt, og det så ut til at han likte de høye smellene han laget. Han vippet på stolen helt til Monica kom tilbake og han fikk sine to kjeks.
«Blanca» var opptatt med å mime lydløse samtaler med seg selv – som en Charlie Chaplin-monolog – der det virket som om hun omhyggelig forklarte seg selv hva hun skulle gjøre, og hva hun skulle unngå mens hun ventet på belønningene. Hun mimet til og med at hun luktet på liksom-godbitene ved å trykke den tomme hånden mot nesen.
«Javier», med et utrolig intenst, gjennomborende blikk og et intelligent ansikt, var helt oppslukt av noe som så ut til å være et nøye planlagt vitenskapelig forsøk mens han ventet. Med et uttrykk som tydet på fullstendig konsentrasjon, så det ut som om han ville finne ut hvor sakte han klarte å løfte og flytte på ringeklokken uten at den ga lyd fra seg. Han løftet den høyt over hodet, og mens han skottet ivrig på den, flyttet han den så langt fra seg på bordet som han klarte, samtidig som det var om å gjøre at forflytningen ble så lang og foregikk så sakte som mulig. Det var en formidabel psykomotorisk kontroll- og fantasiprestasjon hos en som så ut som en vordende forsker.
Monica ga de samme instruksene til «Roberto», en seksåring pent kledd i beige skolejakke, hvit skjorte med svart slips, og perfekt kjemmet hår. Så snart hun forlot rommet, kastet han et raskt blikk på døren for å være sikker på at den var helt lukket. Deretter tok han et raskt overblikk over kjeksbrettet, slikket seg rundt munnen og tok den kjeksen som lå nærmest. Han åpnet den forsiktig slik at det hvite, kremaktige fyllet i midten kom til syne, og med bøyd hode og ivrig tunge begynte han å slikke kremen omhyggelig i seg. Han stoppet bare et sekund for å godkjenne dette med et smil. Etter at han hadde slikket kjeksen ren, trykket han med enda tydeligere fryd og med sikker hånd de to delene sammen igjen og la kjeksen forsiktig tilbake på brettet. Deretter gjorde han raskt det samme med de andre to kjeksene. Etter å ha fått i seg det som var inne i kjeksene, la Roberto de bitene som var igjen, tilbake på brettet på nøyaktig samme sted som før. Han så seg rundt og kikket nøye på døren for å være sikker på at alt var i orden. Som en dyktig metodeskuespiller senket han deretter hodet sakte og bøyde det mot siden slik at han kunne legge haken og kinnet i den høyre håndflaten mens han støttet albuen på bordet. Han la ansiktet i uskyldige folder, mens de vidåpne tillitsfulle øynene stirret forventningsfullt på døren med en barnlig uskyldig undring.
Det er alltid Robertos opptreden som høster størst jubel og kraftigst latter og applaus uansett hvem som ser opptaket. En gang var det til og med en ærverdig rektor ved et av USAs fremste private universiteter som gratulerte ham høylytt med: «Sørg for at han får stipend når han er klar til å komme hit!» Jeg tror han mente det alvorlig.
Kan vi forutsi fremtiden?
Marshmallow-testen ble ikke laget i den hensikt at den skulle bli en test. Jeg har faktisk alltid stilt meg svært tvilende til de fleste psykologiske tester som skal prøve å forutsi hvordan viktig atferd kommer til å bli i det virkelige liv. Jeg har ofte pekt på begrensningene som er knyttet til mange av de personlighetstestene som vanligvis benyttes, og har bestemt meg for å aldri skape slike tester selv. Grunnen til at studentene mine og jeg laget dette opplegget, var ikke at vi ville teste barn for å se hvor flinke de var, men heller undersøke hva som gjorde dem i stand til å utsette behovstilfredsstillelse dersom og når de ønsket å gjøre det. Jeg hadde ingen grunn til å anta at den tiden et førskolebarn ventet på marshmallows eller kjeks, ville kunne forutsi noe om dem senere i livet som det ville være verdt å vite noe om, særlig ettersom forsøk på å forutsi langsiktige følger ut fra psykologiske tester utført svært tidlig i livet hadde vært uvanlig lite vellykket.
Flere år etter at marshmallow-forsøkene startet, begynte jeg imidlertid å få mistanke om at det kunne være en sammenheng mellom barnas atferd i forsøkene våre og hvordan de klarte seg senere i livet. Alle døtrene mine gikk på Bing-førskolen, og etter hvert som årene gikk, spurte jeg dem av og til hvordan det gikk med vennene deres fra denne skolen. Dette var på langt nær noen systematisk oppfølging, men mer tilfeldige samtaler rundt middagsbordet: «Hvordan har Debbie det?» «Hvordan går det med Sam?» Da barna var tidlig i tenårene, begynte jeg å be dem om å rangere vennene sine på en skala fra null til fem for å vise hvor godt de klarte seg i sosiale sammenhenger og på skolen, og jeg la merke til noe som kunne være en mulig kobling mellom førskolebarnas resultater på marshmallow-testen og hvordan de senere utviklet seg, ifølge de uformelle vurderingene som døtrene mine kom med. Da jeg sammenlignet disse rangeringene med de opprinnelige dataene, så jeg at det var en tydelig korrelasjon, og det gikk opp for meg at studentene mine og jeg måtte undersøke dette nærmere.
Året var 1978, og Phillip K. Peake, nå professor ved Smith College, var på den tiden ny stipendiat hos meg ved Stanford. Phil hadde et nært samarbeid med andre studenter, særlig Antonette Zeiss og Bob Zeiss, ofte døgnet rundt. Han medvirket sterkt til å utforme, sette i gang og følge opp det som ble Stanfords langtidsstudier av utsatt behovstilfredsstillelse. Fra og med 1982 sendte gruppen vår ut spørreskjemaer til dem vi kunne få tak i av foreldrene, lærerne og studierådgiverne til førskolebarna som hadde deltatt i forskningen på utsettelse. Vi spurte om all slags atferd og alle slags personlighetstrekk som kunne være relevante når det gjaldt impulskontroll, alt fra barnas evne til å planlegge og tenke fremover til hvordan og hvor godt de taklet personlige og sosiale problemer (for eksempel hvor godt de kom overens med sine jevnaldrende), til deres faglige utvikling på skolen.
Tiden som tenåring
Flere enn 550 barn som gikk på Bing-førskolen ved Stanford mellom 1968 og 1974, tok marshmallow-testen. Vi fulgte et utvalg av disse deltakerne og evaluerte dem ut fra forskjellige kriterier cirka hvert tiår etter at de tok den opprinnelige testen. I 2010 var de i første halvdel av 40-årene, og i 2014 samler vi fremdeles inn opplysninger fra dem, om yrke, sivil status, økonomisk situasjon, fysisk og psykisk tilstand. Helt fra starten av overrasket resultatene oss, og det gjør de fremdeles.
I den første oppfølgingsstudien sendte vi et lite knippe spørreskjemaer til foreldrene, der vi ba dem om følgende: «Sammenlign barnet ditt med hans eller hennes jevnaldrende, for eksempel dem som går i samme klasse og andre venner på samme alder. Vi vil ha ditt inntrykk av hvordan sønnen eller datteren din er sammenlignet med disse.» De skulle rangere barna på en skala fra én til ni (fra «Ligner ikke i det hele tatt» til «Er ganske lik» til «Er svært lik»). Vi mottok også lignende rangeringer fra lærerne om barnas kognitive og sosiale ferdigheter på skolen.
De førskolebarna som utsatte lengst i marshmallow-testen, ble rangert tolv år senere, som tenåringer, og utviste da større selvkontroll i frustrerende situasjoner, ga mindre etter for fristelser, var vanskeligere å distrahere når de prøvde å konsentrere seg, var mer intelligente og selvsikre og hadde mer selvtillit, og de stolte på sin egen vurderingsevne. Når de ble utsatt for stress, ble de ikke like opprørt som dem som ikke utsatte så lenge, og det var mindre sannsynlig at de ble nervøse og ustrukturerte eller viste tegn til umoden atferd. Dessuten tenkte de mer langsiktig og planla mer, og når de ble motivert, var de bedre i stand til å strebe etter de målene de satte seg. De var også mer oppmerksomme og bedre i stand til å benytte seg av og reagere positivt på fornuftige argumenter, og det var mindre sannsynlig at motgang avsporet dem. Kort sagt klarte de å utfordre den utbredte stereotypien om den problematiske, vanskelige tenåringen, i det minste i foreldrenes og lærernes øyne, og ifølge det disse rapporterte om dem.
For å måle hvordan barna faktisk klarte seg på skolen, ba vi foreldrene oppgi hvordan barna hadde gjort det både muntlig og kvantitativt på SAT-testen (Scholastic Aptitude Test), hvis de hadde disse resultatene tilgjengelig. SAT er en test som studenter i USA må ta når de søker opptak til college. For å vurdere i hvilken grad vi kunne stole på de resultatene som foreldrene ga oss, tok vi også kontakt med Educational Testing Service, som arrangerer testen. De førskolebarna som hadde utsatt lengst, oppnådde stort sett mye bedre resultater på SAT. Når resultatene til barna som hadde utsatt i kortest tid (nedre tredel), ble sammenlignet med resultatene til dem som hadde utsatt lengst (øvre tredel), lå den samlede forskjellen i resultater på 210 poeng.
Voksenlivet
Når de som hadde utsatt lengst på førskolen, var 25–30 år, rapporterte de om seg selv at de var bedre i stand til å arbeide mot langsiktige mål og nå dem, de brukte ikke så mye av farlige medikamenter, hadde mer utdannelse og en betydelig lavere kroppsmasseindeks. De var også bedre i stand til å takle og bearbeide mellommenneskelige problemer og flinkere til å bevare et nært forhold til andre. Etter hvert som vi fortsatte å følge deltakerne opp gjennom årene, ble resultatene fra Bing-studien mer overraskende når det gjaldt hva de omfattet og hvor stabile og viktige de var: Dersom atferd i en slik enkel marshmallow-test i førskolen kunne forutsi (på statistisk signifikante nivåer) så mye i så lang tid om hvor godt det skulle gå en videre i livet, ble man nødt til å se på hvilken interesse den hadde for allmennheten og hvilke pedagogiske konsekvenser den ville få. Hvilke avgjørende ferdigheter var det som gjorde slik selvkontroll mulig? Var det mulig å lære dem bort?
Men kanskje var det vi fant, ren og skjær flaks, begrenset til det som skjedde ved Stanford i California i 1960- og de tidlige 1970-årene, da motkulturen og Vietnam-krigen var på sitt mest intense. For å teste dette, satte studentene mine og jeg i gang flere andre studier med svært forskjellige grupper – ikke fra det privilegerte miljøet ved Stanford, men fra svært forskjellige befolkningslag og tidsepoker, deriblant de offentlige skolene i South Bronx i New York flere tiår etter at Stanford-studiene startet. Og vi oppdaget at ting utviklet seg på lignende vis hos barn som bodde i helt andre omgivelser og under helt andre forhold.
Yuichi Shoda, som nå er professor ved universitetet i Washington, og jeg har hatt et nært samarbeid siden han begynte på høyere grads studier i psykologi ved Stanford i 1982. Fra 2009, da de som hadde deltatt fra Bing-skolen var midt i 40-årene, samlet Yuichi og jeg en gruppe med kognitive nevroforskere fra flere forskjellige institusjoner i USA for å foreta enda en oppfølgingsstudie. Med i denne gruppen var John Jonides fra universitetet i Michigan, Ian Gotlib fra Stanford og B. J. Casey fra Well Cornells medisinske fakultet i New York. Disse kollegaene var eksperter innen sosial nevrovitenskap, et felt der man er opptatt av å forstå hvordan mekanismene i hjernen underbygger hva vi tenker, føler og gjør. De studerer disse mekanismene ved hjelp av metoder som funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI), som viser aktiviteten i hjernen mens en person utfører forskjellig mentale oppgaver.
Vi ville se om vi fant forskjeller når vi skannet hjernen til mennesker som fra og med marshmallow-testen hadde hatt et livsløp der de hele tiden hadde skåret høyt når det gjaldt selvkontroll, mot dem som hele tiden hadde skåret lavt. Vi ba en gruppe av dem vi hadde testet på Bing-førskolen og som nå var spredt utover landet, om å komme til Stanford et par dager for å ta noen kognitive tester. Testene skulle foregå både mens hjernen deres ble skannet og uten at den ble det. De som ønsket det, kunne også få besøke Bing-skolen.
Marshmallow-testen ble ikke laget i den hensikt at den skulle bli en test.
Da B. J. Casey drøftet disse funnene med pressen, bemerket han at det virket som om de som ikke hadde utsatt så lenge, hadde en sterkere fremdrift, mens de som utsatte lengst, hadde bedre mentale bremser. Denne studien pekte på noe viktig. De personene som i våre målinger hadde lav selvkontroll hele livet, hadde ikke problemer med å kontrollere hjernen under de fleste betingelser i hverdagen. De spesielle problemene de hadde med impulskontroll når det gjaldt både atferd og hjerneaktivitet, dukket opp bare når de ble stilt overfor svært tiltrekkende fristelser.