De som kan være i jobb, bør være i jobb, er tanken bak Intensjons­avtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) fra 2001 og den økte bruken av graderte sykmeldinger fra 2011. En ny, norsk studie har undersøkt følgene av tiltakene i IA-avtalen.

NTNU-forskerne Ingrid Steen Rostad, Vibeke Milch og Per Øystein Saksvik har gjennomført en større spørreundersøkelse blant de ansatte i en av bedriftene som deltar i ordningen med et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeidsplassens kultur synes å være sentral for de ansattes vurdering av egen helse, ifølge studien som i dag publiseres i Scandinavian Psychologist.

Sanksjonspress påvirker helsen

Studien viser at sanksjons­press, det vil si bekymring for å bli ansett som en «skulker» av kolleger og ledelse hvis man er borte fra jobb, er en særlig viktig faktor. Høyere sanksjons­press på arbeids­plassen har sammenheng med ikke bare økt sykefravær, men også med sykenærvær – at man stiller på jobb til tross for sykdom. Oppga den ansatte at det var høy grad av sanksjons­press, meldte vedkommende også om hyppigere bruk av sykmelding, og at man oftere går på jobb selv om man burde holdt sengen.

Flere store arbeidsplasser deltar nå i en prøveordning med graderte sykmeldinger. Arbeids- og velferds­direktoratet håper at det skal opprettholde kontakten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver på en bedre måte enn ved full sykmelding, og at veien tilbake til fullt arbeid dermed blir kortere.

Arbeidstilsynet beskriver tiltaket slik på sin nettside: «Arbeidsgiver skal iverksette realistiske og konkrete tiltak som kan gjøre det mulig for arbeidstaker å utføre sine oppgaver helt eller delvis, eventuelt andre arbeidsoppgaver. Tilrette­leggingen trenger nødvendigvis ikke bety reduksjon av arbeidstiden.»

Tilrettelegging styrker de ansatte

En tilrettelagt arbeids­hverdag for syke kan ha god effekt på helsen, ifølge svarene i spørre­undersøkelsen. Det viste seg at de ansatte som fikk tilrettelagt arbeids­hverdag, i større grad rapporterte at de hadde gått et helt år uten å være verken syke på jobb eller sykmeldt.

– Dette kan bety at god tilrettelegging faktisk påvirker arbeidstakernes syn på egen helse, at arbeidstakere som i utgangspunktet har nedsatt arbeidsevne, opplever seg selv som friskere fordi arbeidsevnen er bedret av god tilrettelegging, sier Ingrid Steen Rostad.

Staten bruker hvert år flere titall milliarder på sykefravær, noe som gjør det lett å forstå at meldingen fra statlig hold er at gradert sykmelding skal brukes når det er mulig. Men hva er egentlig best for arbeidstakerne selv? Skal man tilbake i jobb for enhver pris? Vibeke Milch mener det er en balansekunst:

– Sykenærvær er sammensatt. Uten tilrettelegging kan det føre til langtids­sykefravær på et senere tidspunkt, og det har blant annet blitt forbundet med utvikling av hjerte- og karsykdommer. Likevel tenker man at det å være i jobb er positivt for de fleste, og kanskje spesielt for psykisk syke. Det å være i jobb skaper rutiner og en følelse av å være meningsfull. Men tilretteleggingen må være god, sier hun.

Et tveegget sverd

Både økonomen og legen vil enes om at de som kan arbeide, bør arbeide, men tiltakene som skal sikre dette, må også sørge for at de som ikke er skikket til å jobbe, ikke føler seg tvunget til det. Per Øystein Saksvik beskriver graderte sykmeldinger som et tveegget sverd:

– Det å ikke bli 100 prosent sykmeldt kan stimulere til sykenærvær, noe som stiller ytterligere krav til arbeidsgiveren om at arbeidet må tilrettelegges på en god måte. Det er bra at så mange som mulig jobber så mye som mulig, men det blir galt hvis de som egentlig trenger full sykmelding føler seg presset til å jobbe, sier Saksvik.

Den vitenskapelige artikkelen «Psychosocial workplace factors associated with sickness presenteeism, sickness absenteeism, and long-term health in a Norwegian industrial company» finner du nå gratis tilgjengelig i den vitenskapelige seksjonen i Psykologisk.no, Scandinavian Psychologist.