Inne på psykiatrisk sikkerhetsavdeling befinner det seg mennesker som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Behandlingen på sikkerhetsavdelingen består blant annet av kontrolltiltak, som for eksempel medisinering, isolering og kortvarig fastholding.
To forskere – Ritva Kyrrø Jacobsen, spesialsykepleier ved Akershus Universitetssykehus, og Bengt Karlsson, professor ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge – har sammen fulgt og undersøkt et annerledes behandlingsforløp.
Målsettingen med undersøkelsen, som nå er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Scandinavian Psychologist, var å utforske og beskrive hvordan en pasient og fagpersoner erfarte den nye praksisen.
– I vår studie har vi fokusert på ett konkret pasientforløp. Denne behandlingen har ikke blitt forsøkt ovenfor pasienter ved sikkerhetsavdelingen tidligere, sier Bengt Karlsson til Psykologisk.no.
Pasienten ble mer involvert
Karlsson forklarer at det var de ansatte på avdelingen der pasienten var innlagt som begynte å tenke nytt rundt behandlingen. Bakgrunnen for dette var at pasienten etter langvarig behandling fortsatt hadde behov for tiltak som begrenser og kontrollerer adferden hans. Tidligere hadde behandlingen bestått i mye isolasjon og kontrolltiltak.
De ønsket å endre på dette og ikke gjøre mer av det som ikke virket. Fagpersonene ble opptatt av å bruke mer samtale mellom dem selv og pasienten. I dette arbeidet brukte de reflekterende team, en terapeutisk samtaleform inspirert av Tom Andersen, som var professor i psykiatri ved Universitetet i Tromsø.
– I studien har vi beskrevet et godt eksempel på hvordan det er mulig å jobbe, endre og utvikle behandlingspraksis, sier Karlsson.
Den nye behandlingen besto i å involvere pasienten mer i egen behandling. I stedet for å planlegge store deler av behandlingen uten pasientens tilstedeværelse ble vedkommende inkludert. I tillegg var det et mål å tilbringe mye tid sammen med pasienten.
– Tidligere var han isolert og mye for seg selv på grunn av voldshendelser, forteller Karlsson.
Mer human behandling
Fagpersonene ønsket også å tematisere voldsepisoder, slik at pasienten kunne forholde seg til egen voldsbruk. Voldsepisoder påvirket de ansatte og de ønsket å vite hva pasienten selv tenkte om situasjonen.
– Fagpersonene ønsket at pasienten skulle utvikle et bevisst forhold til egen voldsutøvelse, forklarer Kyrrø Jacobsen.
Etter hver voldsepisode måtte pasienten, hans behandler og de andre involverte samle seg og snakke om det som hadde hendt. Tidligere håndtering av pasientens voldsepisoder innebar tvangsmidler, skjerming eller isolasjon.
En stor forskjell var at behandlingsplanleggingen ble gjort med pasienten til stede.
– Tradisjonelt sett blir mye av behandlingen diskutert uten at pasienter er til stede. Dette er en annen type måte å jobbe på, forklarer Kyrrø Jacobsen.
Karlsson tror at behandlingen kan oppfattes mer terapeutisk, fordi pasienten blir møtt med utfordringene sine på en helt annen måte enn tidligere.
– Jeg vil si at denne måten å samarbeide på er mye mer human. I tillegg får pasienten kjenne på et større fellesskap med ansatte og pasienter på avdelingen, sier Karlsson.
Forskning fra andre områder viser at det å inkludere pasienter i et fellesskap er helsefremmende.
Større samhold mellom pasient og behandler
Flere av behandlerne trodde at hovedgrunnen til at utageringene ble redusert var at pasienten nå stolte mer på dem og viste mer respekt. En av behandlerne uttalte at det var vanskeligere for pasienten å slå en venn enn en vokter.
Karlsson og Kyrrø Jacobsen roser fagfolkenes tydelige ønske og vilje til å gjøre noe annet enn det som har blitt gjort tidligere. Utvelgelsen av hvilke ansatte som skulle samarbeide med og om pasienten, ble grundig vurdert og kan ha spilt en stor rolle for resultatet.
– Erfaringer nasjonalt og internasjonalt viser at godt faglig arbeid er det viktigste redskapet for å redusere bruken av isolasjon og kontrolltiltak, forteller Karlsson.
Vil undersøke flere tilfeller
– Dette er den første pasienten som denne tilnærmingen ble forsøkt på, sier han.
En studie av et enkeltstående pasientforløp er ikke tilstrekkelig til å trekke konklusjoner om behandlingseffekt. Men Karlsson mener at behandlingen som pasienten fikk, kan være nyttig for flere pasienter i denne målgruppen.
– Dette vet man ikke før behandlingen er utprøvd videre i samarbeid med flere pasienter i samme gruppe, forklarer Karlsson.
Kyrrø Jacobsen påpeker at rammene av innleggelsen er tvang, så noe av behandlingen vil fremdeles inneholde kontrolltiltak.
– Selv om dette er rammene, så er det fortsatt viktig å redusere tvangen så mye som mulig. Noe av det som er veldig spennende i denne studien, er at pasienten får mer frihet innenfor behandlingen, forteller Kyrrø Jacobsen.
Vil du vite mer om den innovative behandlingsformen ved en lukket avdeling i psykisk helsevern? Les artikkelen «Fra tvang til dialog – en kvalitativ casestudie om ny praksis i en psykiatrisk sikkerhetsavdeling» i Scandinavian Psychologist.