Å bli frisk av en spiseforstyrrelse innebærer og å jobbe med følelser som skam, skyld og frykt. Mange trenger mer kunnskap om sykdommens biologiske komponenter for å jobbe med disse følelsene. Kunnskapen gir makt til å stå imot spiseforstyrrelsen lenge nok til at man blir helt frisk.
Å ha en spiseforstyrrelse kan være ensomt. Skam, skyld og skyhøy angst kan stå i veien for å bli frisk. Både den som har sykdommen, og støttepersonene rundt trenger kunnskap for å klare å stå imot kraften denne sykdommen kan ha.
Søken etter psykologiske årsaksforklaringer kan tære på både den syke og familien, og øke følelsen av skyld og skam innad i familien.
Nå tyder nye studier på at den genetiske komponenten spiller en større rolle i hvem som utvikler en spiseforstyrrelse, enn tidligere antatt (Bulik mfl., 2007; Bulik mfl., 2019). Forskerne håper at dette kan redusere stigmaet rundt sykdommen som igjen kan dempe skam og skyld. Økt kunnskap om kroppen vil og kunne hjelpe på den lammende angsten.
Skammen, frykten og ensomheten
Noen kjenner seg igjen i forståelsen av spiseforstyrrelse som en måte å regulere og mestre vonde følelser på, men langt fra alle.
Mange kjenner på skam og skyld fordi man «ikke har noen god grunn» til å bli syk. Kanskje kommer man fra en støttende familie og trygg oppvekst, og føler på skyld ovenfor fortvilte foreldre som lurer på hva de har gjort galt.
Mange skammer seg over hva sykdommen kan få en til å gjøre, og over hvor mye man faktisk tenker på mat. Og de kjenner på frykt for egne spiseforstyrrede tanker.
Da blir det enklere å lukke seg for omverdenen, og forsøke å skjule plagene sine så godt man kan.
Når omgivelsene uttrykker bekymring, reageres det naturlig nok med irritasjon og avvisning ovenfor de rundt, i frykt for å bli avslørt. Resultatet blir at den som strever blir sittende å føle seg ensom og alene med opplevelsene sine.
Sult – hode og kropp i et evolusjonsperspektiv
Minnesota-studien, som ble gjennomført i kjølvannet av andre verdenskrig, har vist oss mye av det vi vet i dag om sultens fysiologi (Franklin mfl., 1948).
Vi vet blant annet at mangel på mat og energiunderskudd fører til at man tenker mer på mat, blir lettere irritabel og rigid, får mer angst, og at man isolerer seg mer.
Når man blir rammet av en spiseforstyrrelse, blir man typisk mer og mer opptatt av mat. En naturlig konsekvens for den som strever, blir en opplevelse av at hen er ute av kontroll og et sterkt behov for å kontrollere den indre kraften for å forhindre overspising eller ukontrollerbar vektøkning.
Ved langvarig undervekt er det typisk av sultfølelsen undertrykkes. På jaktmarkene var det ikke nyttig for kroppen å sende ut sultsignaler når den oppfattet at tilgangen på mat var minimal. Da var det bedre å dempe signalene slik at den sultende kunne få ro til å skaffe mat.
Slik er kroppen fremdeles. Men etter oppstart av reernæring, kommer ofte en periode med ekstrem sult og/eller mye tanker om mat («mental sult»). Dette kan misforstås som bevis på «manglende kontroll», noe som igjen kan trigge økt restriksjon eller kompensering.
I realiteten er det kroppen som prøver å redde den som sulter: Etter hungersnøden oppdager den at det er tilgang på mat igjen, og ønsker å sørge for at man får mest mulig næring mens tilgangen er der.
Opplevelsen av denne endringen i tanker og indre opplevelser kan skape økt skamfølelse som er viktig å håndtere for å holde seg på rett spor.
Å håndtere skam
Mange har hatt nytte av å bruke eksternalisering i behandling av spiseforstyrrelser for å få bukt med noe av skammen. Ved å snakke om spiseforstyrrelsen som en sykdom som har invadert kontrollsenteret i hjernen, og ikke definerer en som person, kan det bli enklere å snakke om det skamfulle som sykdommen ofte innebærer.
Ved å lære mer om den biologiske biten av sykdommen, vil dette kunne bidra ytterligere for å dempe skammen og skyldfølelsen, og gi økt forståelse for sykdommens kraft. Dette gjelder både for den som er rammet av sykdommen, og for de som er rundt.
Det å forstå litt mer om hvorfor kroppen reagerer som den gjør, kan også dempe kroppsmisnøyen. Kanskje klarer man etter hvert å få sympati med kroppen, som tross alt prøver å hjelpe i det den oppfatter som en pågående hungersnød.
Og ikke minst vil det kunne gi den det gjelder innsikt i viktigheten av full vektrestitusjon.
Overshoot: Beredskapslager for ny hungersnød
Minnesota-studien viser noe om hvor lite gunstig det er å sette en målstrek – og særlig for tidlig. Kroppen ønsker å bygge seg opp et midlertidig beredskapslager av ekstra fett, ofte omtalt som «overshoot» eller «overskuddsvekt». Dette utgjør typisk rundt 5–10 prosent over tidligere balansevekt.
Dette er ikke et tegn på at kroppen er «ute av kontroll». Det er et smart biologisk system som forbereder kroppen på en eventuell ny periode med knapphet.
Slik våre besteforeldre fylte kjelleren med hermetikk og batterier etter andre verdenskrig, ønsker kroppen å lagre ekstra fett til nye karrige tider.
Kroppen vet nemlig ikke at matbutikken har vært åpen hele tiden.
Dersom man har strevd med kropp og vekt, og allerede jobbet lenge for å nå en «normalvekt», høres dette naturlig nok skummelt ut. Når man har nådd sin tidligere balansevekt eller en vekt i «normalområdet», kan man merke at den mentale og fysiske sulten fremdeles er sterk.
I tillegg kan man legge merke til at kroppen stadig synes å lagre mer enn den forbrenner. Frykten og behovet for å ta tilbake kontrollen vil i verste fall medføre ny periode med kompensering og restriktiv spising. Her er risikoen for tilbakefall høy, og skammen kan dukke opp igjen.
Å stole på kroppen – og få kroppen til å stole på deg
Denne fasen er en normal og forventet del av tilfriskningen. Faren er at mange ønsker å avslutte behandlingen når vekten når et normalområde, eller at behandlingen blir avsluttet da man anses som frisk nok til å følges opp på et lavere nivå i helsetjenesten.
For mange gjenstår det viktig arbeid med å tørre å stole på kroppen igjen – å gi slipp på restriksjoner, sjekkeatferd og kompansering. Etter en fase med overskuddsvekt, vil kroppen på et tidspunkt stabilisere seg på ny, på en tidligere balansevekt (evt. voksen balansevekt dersom man utviklet sykdommen i tenårene).
Altså vil kroppen kvitte seg med overskuddslageret når den innser at den får jevnt med næring og den stoler på at det ikke lenger er fare for en ny hungersnød – noe den som strever må sørge for. På samme tid vil man etter hvert kjenne at sulten og tankene på mat reduseres.
Denne fasen i tilfriskningen illustrerer viktigheten av at man ikke «friskmeldes» for tidlig. Mange opplever perioden når vekten nærmer seg normalområdet som nettopp den psykisk mest belastende perioden – fordi kroppen fortsatt er i innhentingsmodus, mens omgivelsene kan tro at det går bedre.
Å stå i denne fasen uten støttespillere er ofte overveldende. Man vil trenge hjelp til å tåle midlertidig ubehag, og trygging for å klare å stole på at kroppen ordner opp uten innblanding.
Med god støtte og riktig oppfølging vil man kunne klare å stå imot trangen til å bruke gamle mestringsstrategier som sykdommen tilbyr, og bli helt frisk.
Fokus på følelser i behandlingen av spiseforstyrrelser
Reernæring og fysiologisk stabilitet er grunnleggende i tilfriskningen, men det emosjonelle arbeidet er også viktig.
Å jobbe med reernæring er en krevende kamp, all den tid man har brukt på å forsøke å overstyre kroppens egne mekanismer og kjent på misnøye med egen kropp.
Mange strever med tillit – til både kroppen, andre og seg selv. Sykdommen har stjålet noe av livsgleden og identiteten, og man kan bli stående tom tilbake.
Noen ganger mister man også ønsket om å bli frisk igjen. I tilfriskningen vil det dukke opp mange følelser som må få plass, reguleres og forstås. Ikke minst trenger mange å forstå hvilke behov følelsene forsøker å formidle, og hvordan disse behovene kan dekkes.
Ofte vil man trenge å involvere sine nærmeste også i denne fasen av tilfriskningen.
Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er krevende, men mulig. Kunnskap, støtte og behandling gir mennesker muligheten til å forstå hva som skjer i kroppen, gjenvinne tillit til egne følelser og gradvis bli trygg på både mat og seg selv igjen.
Kilder
Bulik, C. M., Slof-Op’t Landt, M. C., Van Furth, E. F. & Sullivan, P. F. (2007). The genetics of anorexia nervosa. Annual Review of Nutrition, 27(1), 263–275. doi:10.1146/annurev.nutr.27.061406.093713
Bulik, C. M., Flatt, R., Abbaspour, A. & Carroll, I. (2019). Reconceptualizing anorexia nervosa. Psychiatry and Clinical Neurosciences, 73(9), 518–525. doi:10.1111/pcn.12857
Franklin, J. C., Schiele, B. C., Brozek, J. & Keys, A. (1948). Observations on Human Behavior in Experimental Semistarvation and Rehabilitation. Journal of Clinical Psychology, 4, 28–45. doi:10.1002/1097-4679(194801)4:1<28::AID-JCLP2270040103>3.0.CO;2-F