I en ytring i Psykologisk.no 18. desember 2025 tar Stine-Mari Andreassen opp hvor betydningsfull pasientens følelser og kroppslige reaksjoner kan være i terapirommet.
Hun trekker særlig fram sin egen erfaring med hvordan opplevelsen av trygghet i møte med et annet menneske utløste sterke følelser.
Her advarer hun om at pasientene kan misforstå terapien dersom ikke terapeuter tør å snakke med pasienter om de kroppslige reaksjonene og følelsene som kan oppstå i den terapeutiske relasjonen.
Dette er en faglig tematikk som vi setter pris på at pasienter bringer fram i offentligheten.
I dagens terapeutiske kultur, der en først og fremst er opptatt av kognitive tilnærminger, erfarer vi at det er en utfordring å gjøre kjent at det finnes terapeuter som jobber først og fremst med kroppen og samspillet som oppstår mellom klient og terapeut. Som kliniske gestaltterapeuter og undervisere ved Norsk gestaltinstitutt høyskole er dette kjent tematikk for oss.
Å jobbe med det vi gjerne kaller kroppslig forankret dialog, og dermed med hovedvekt på relasjonen som oppstår mellom klient og terapeut, er en metode som ikke enkelt kan tas i bruk. Det krever et faglig grunnlag, langvarig øvelse og ikke minst et faglig fellesskap for at terapeuter skal kunne gå så tett på klienter som denne metoden krever – og samtidig sørge for at det gjøres på trygt og etisk forsvarlig vis.
Det er også slik at dette er en metode som ikke passer for alle. Det kan ønskes velkomment som en naturlig del av terapien, men det kan også oppleves som påtrengende og fremmed.
Vi vil for å kunne gi mer innsikt i denne problemstillingen fortelle om bakgrunnen for hvorfor dette kan være en god metode for enkelte klienter. Med utgangspunkt i våre erfaringer som gestaltterapeuter vil vi også presentere hva som er krevende med denne metoden og hva som derfor trengs for at terapeuter, som Stine-Mari Andreassen oppfordrer til, skal våge å jobbe på denne måten.
Kroppen gir viktig informasjon
Vi har alle en lengsel etter å bli sett og møtt med vennlig forståelse og respekt. Ekstra sterk er denne lengselen når vi er syke og lider. Lidelse gjør det utfordrende å forholde seg til andre. Vi er sårbare og noen ganger også hjelpesløse.
Varer lidelsen lenge, går det utover evnen vår til å ha tillit til oss selv, andre og at helsevesenet kan hjelpe oss. Å forholde seg til seg selv blir vanskelig. Det vanlige, sosiale språket vårt – der vi fremstiller oss selv som handlekraftige subjekter – strekker ikke til. Derfor blir vi ofte snakkende om hva som feiler oss i stedet for å kunne uttrykke hvordan vi har det.
Konsekvensen av det er at kroppen vår blir et objekt for oss, som vi ofte overgir til behandlere og eksperter, i stedet for å anerkjenne den som en aktør som gir verdifull informasjon om situasjonen vi befinner oss i.
Sentralt i gestaltterapi står det å gjenopprette tilliten til verdien av å lytte til kroppen. Derfor legges det mer vekt på selve møtet mellom terapeut og klient enn på at terapeuten skal ha mye kunnskap om klienten og sykdommer.
I terapirommet oppstår alltid følelsesmessige bånd mellom terapeut og klient. Det er ikke bare klienten som reagerer på terapeuten og møter denne med sitt håp om bedring og lett aktiverte tvil på andre. Også terapeuten reagerer på klienten.
Gestaltterapeuter tror ikke vi kan legge våre egne reaksjoner til side og se klienten på «objektivt» vis. Dersom terapeuten tilrettelegger for at klient og terapeut kan snakke sammen om hvordan de samskaper – og ikke minst opplever – situasjonen, vil det kunne bygge et fundament der det er trygt å utforske de følelser og impulser som oppstår.
I det seneste nummeret av Norsk Gestalttidsskrift (nr. 2/22) publiserer vi et intervju med psykolog og gestaltterapistudent Emma Rommetveit, som skrev masteroppgaven sin om kroppslig forankret empati i terapirommet. Her har hun intervjuet fire gestaltterapeuter for å undersøke hvordan de opplever kroppens språk i møte med klientene. I intervjuet forteller hun at mye av grunnen til at hun valgte nettopp dette temaet er at hun har egne erfaringer som klient:
Jeg har selv gått i gestaltterapi og kjent en sterk følelse av å bli sett kroppslig og forstått på et plan jeg ikke selv har forstått kognitivt ennå. Det å få den hjelpen til å forstå min kropp, og hvordan den snakker, og at den har viktige ting å fortelle … det har vært en meningsfull oppdagelse. Det er jo fantastisk at kroppen min snakker og at det den sier blir tatt på alvor. At det sitter et annet menneske sammen med meg i terapirommet som forstår kroppen min sitt språk.
Gestaltterapeuter diagnostiserer ikke og følger heller ikke manualer. Grunnleggende tenker vi at klienter kan lære seg å ha tillit til det deres egen kropp forteller dem.
Mange lidelser og psykiske plager kommer av at vi ikke lytter til kroppens signaler, og av at vi lar idéer og bekymringer om hva som er galt med oss få ta overhånd. Vi mister slik tilliten til at våre egne kroppslige feedback-systemer fungerer som de skal.
For å gjenopprette denne tilliten trenger klienter terapeuter som våger å kjenne etter i egen kropp og som er nysgjerrig på hva klienter merker og føler.
Terapeutens ansvar for det relasjonelle møtet
Det er ikke bare gestaltterapeuter som kan møte klienter på denne måten. I dag vet alle som jobber med samtaleterapi, at bortsett fra klientenes egen motivasjon og evne til å få støtte fra mennesker og systemer rundt seg, er det relasjonen mellom klient og terapeut som har størst innvirkning på effekten av terapi (Wampold & Flückiger, 2023).
Også psykologer og psykiatere legger bort manualer og diagnoser når de skal forholde seg til pasientene sine og jobber med å bygge opp tillit, trygghet og inkludering, slik at pasientens følelse av tilhørighet til andre gjenoppstår.
Det er vanskelig å vite noe om relasjonen som oppstår i terapirommet hvis det relasjonelle blir instrumentelt og pasientens evne til relasjonsskaping blir gjenstand for vurdering uten at det tas hensyn til hvordan terapeuten virker inn på relasjonen.
For å kunne jobbe relasjonelt, må terapeuten hele tiden forholde seg til klientens kroppslige språk og selv kjenne etter i egen kropp om hvordan det kjennes. Dette er ikke noe en kan lære seg ved å lære om, men noe en må erfare og øve seg på.
Terapeuters kropper er like påvirkelige som alle andres, og det å lære seg å lese sin egen kropp og finne ut hvordan en kan bringe dette inn overfor klienten slik at det blir til støtte for klientens prosess, tar mange år å lære.
Betydningen av et faglig støtteapparat
En viktig faktor for å kunne utøve denne metoden er det faglige støtteapparatet en terapeut har rundt seg. Fravær av manualer, kategoritenking og identifisering av problemer som skal tas tak i, gjør at gestaltterapeuter jobber med det som oppstår her og nå i terapirommet etter beste evne.
For å ha tillit ikke bare til metoden, men også til seg selv som profesjonell utøver, er det derfor avgjørende at gestaltterapeuter går jevnlig i veiledning for å kunne justere seg i relasjonen de har til klienter.
Her kan terapeuter utforske hva som kan være grunnen til at den kroppslige resonansen ikke helt innfinner seg og bli oppmerksom på fenomener som de ikke helt har får tak i når det gjelder samspillet med klienten.
Som hovedregel vil terapeuten oppdage at det ikke er noe klienten burde gjort annerledes. Det er alltid terapeuten som legger til rette for det som skjer i terapirommet og dermed har ansvaret for å tilrettelegge for at klienten kan møte terapeuten med den tilliten som trengs for at det skal åpnes opp et rom for å utforske fenomener eller ikke.
Som Andreassen tar opp i sitt innlegg, må terapeuter våge å gå inn i dette. Det krever mot å jobbe relasjonelt, for terapeuten våger å vise seg sårbar og menneskelig med denne metoden.
Det er derfor helt avgjørende for terapeuter som arbeider på denne måten, at de ikke jobber i isolasjon, men har en forankring i fagets tradisjon og metoder, hører til et fagfellesskap, sørger for jevnlig faglig oppdatering og ikke minst sørger for å ta vare på seg selv.
Det er vanskelig å tenke seg at gestaltterapeuter skal kunne utøve faget sitt uten dette fagfellesskapet som muliggjør at terapeuten på nytt og stadig finner støtte for å erfare seg selv relasjonelt i trygge omgivelser.
Det må til for at terapeuten selv skal kunne være trygg og tydelig i sin rolle som terapeut og ha autoritet i grensesetting for terapien. Det handler ikke om å være relasjonelt flink og smidig, og heller ikke om å være vennlig, men om å vite hvordan dette medmenneskelige kan forvaltes innenfor rollen som terapeut.
Egenterapi gir erfaring av hvordan det er å være klient
Den som skal bli gestaltterapeut må ta en fireårig etterutdanning der de lærer om psykiske endringsprosesser ved å gå tett på sine egne erfaringer i undervisningen og i egenterapi med en erfaren gestaltterapeut. Dette gir også erfaring av hvordan det er å være klient.
Når de fra og med det tredje utdanningsåret kan begynne å prøve å ut det å være terapeut, er det i veiledningen den viktigste læringen skjer. Her øver terapeutene på å stole på informasjonen deres egen kropp har fanget opp og til å utforske med utgangspunkt i egen kropp hvordan det kan være for kroppen til klienten å være sammen med en terapeut som innstiller seg på klienten på bestemte måter.
Denne kombinasjonen av egenterapi og tett veiledning på egne arbeider er helt avgjørende for å stimulere selvrefleksivitet, årvåken kroppsbevissthet og etisk forsvarlighet i terapirommet.
For klienten kan opplevelsen av at ens egen kropps språk leses og forstås av en annen, kanskje på en måten en aldri før har blitt forstått, være en veldig sterk oppdagelse som skal forvaltes med varsomhet av terapeuten.
Når klienter gir terapeuter slik tillit, krever det også at terapeutene møter klientene med den samme tilliten og dyp respekt for klientens egen livserfaring. Av dette kan det oppstå tillit til det ens egen kropp uttrykker.
Kilder
Steensen, K. (2025). Kroppslig forankret empati. Norsk gestalttidsskrift, 22(2), 36–44.
Wampold, B. & Flückiger, C. (2023). The alliance in mental health care: conceptualization, evidence and clinical applications. World Psychiatry, 22(1), 25-41. doi:10.1002/wps.21035