«There is nothing that man fears more than the touch of the unknown.»
— Elias Canetti
I et samfunn som stadig blir mer mangfoldig, stilles det nye krav til hvordan vi kommuniserer. De siste årene har ord som «robusthet» og «tydelighet» blitt sentrale i diskusjoner om hvordan vi skal forstå og hjelpe.
Kanskje handler det ikke om å bli hardere, men om å bli ærligere – om å tørre å stå i ubehaget uten å miste respekten.
For respekt kan se forskjellig ut, avhengig av hvem du spør. Dette handler ikke om at én kultur er bedre enn en annen, men om hvordan ulike måter å uttrykke respekt og trygghet på kan kollidere i praksis.
Det er lett å misforstå hverandre når intensjonene er gode på begge sider, men virkemidlene er forskjellige. Vi er et land med høy tillit, milde stemmer og sterke idealer. Vi vil forstå, inkludere og møte mennesker med respekt.
Den norske lavmæltheten springer ut av et ideal om likhet og trygghet, og har dype røtter i velferdssamfunnet. Når vi møter ungdom og familier fra kulturer der kommunikasjon er mer direkte og hierarkisk, blir denne mildheten lett tolket som svakhet.
Der vi tror vi viser trygghet, viser vi usikkerhet.
Vi snakker lavt, lytter lenge og gir mange valg fordi vi tror det skaper trygghet og respekt. For mange som kommer fra samfunn med tydelige rammer og klare hierarkier, kan den norske stilen oppleves uforutsigbar.
I møte med en høflig og spørrende hjelper vet man rett og slett ikke alltid hvem som har ansvar.
Et land bygget på tillit
Norge er et samfunn der vi i utgangspunktet stoler på hverandre. Vi tror folk mener vel, at systemet fungerer, og at de fleste handler i god tro. Denne tilliten preger ikke bare institusjonene våre, men også måten vi snakker på.
Vi antar at folk forstår intensjonen bak ordene våre, at de vet vi mener det godt. Den høye tilliten i Norge kan også forstås som en form for sosial kapital – et samfunnsmessig lim som gjør at systemer og relasjoner fungerer.
Når denne kapitalen tas for gitt, blir den også en sårbarhet. I internasjonale sammenligninger ligger Norge høyt på statistikk over svindelsaker mot eldre, de såkalte «Olga-sakene».
Mennesker som er vant til å stole, blir ofte de som blir utnyttet. Denne åpenheten skaper tillit, men også sårbarhet når vi møter mennesker som forholder seg annerledes til autoriteter og systemer.
Når gode intensjoner får motsatt effekt
I norsk offentlighet er det et ideal å være åpen, spørrende og inkluderende. Vi ønsker å vise respekt, skape trygghet og gi mennesker mulighet til å velge selv.
Når denne tilnærmingen møter mennesker fra kulturer der tydelighet og autoritet skaper trygghet, oppstår det lett misforståelser.
Sosiologisk sett kan dette forstås som et møte mellom individualistiske og kollektivistiske kommunikasjonskulturer. I individualistiske samfunn vektlegges selvstendighet og personlig refleksjon, mens kollektivistiske kulturer legger større vekt på lojalitet, hierarki og gruppens beste.
For mange handler det derfor ikke om mangel på vilje, men om erfaring. I samfunn der valg tas kollektivt og autoriteter har siste ord, har man sjelden blitt trent i refleksjon og egenbestemmelse.
Når vi da stiller spørsmål som «Hva tenker du selv?» eller «Hva ønsker du?», uten å forklare hvorfor vi spør, kan det virke både uvant og utrygt.
Slik oppstår berøringsangsten, frykten for å si noe feil, for å støte eller for å virke fordomsfull. Vi veier hvert ord, og i forsøket på å være forståelsesfulle mister vi kraften til å formidle.
Frykten for å miste tillit kan bli en måte å beskytte oss selv på. Vi unngår det som skaper ubehag, men kaller det dialog.
Når behovet for å bli likt står i veien for tydelighet
Kanskje handler berøringsangst også om hvor vanskelig vi har det med å kalle en spade for en spade. Vi prøver å formidle noe vanskelig på en måte som ikke støter, ikke sårer og ikke truer relasjonen. Vi demper stemmen, myker opp ordene og legger til et smil for å vise trygghet.
I forsøket på å være forståelsesfulle mister vi ofte tydeligheten. Budskapet svekkes, og alvoret forsvinner.
Vi er også en kultur som ønsker å bli likt. Vi vil fremstå som rause, forståelsesfulle og profesjonelle. Når behovet for å bli likt eller for å unngå å bli stemplet veier tyngre enn motet til å si det som må sies, beskytter vi ikke den andre, vi beskytter oss selv.
Vi smiler når vi burde være tydelige
Jeg hører ofte nordmenn si at «minoriteter snakker så høyt», og at man er usikker på om de er sinte eller bare engasjerte. Samtidig forventer vi at de skal forstå vår rolige, lavmælte og smilende måte å snakke på, også når budskapet er alvorlig.
Når vi skal gi tydelige beskjeder, smiler vi for å vise trygghet. Men kroppsspråket og budskapet henger ikke sammen. Forskning viser at rundt 60 prosent av kommunikasjonen vår formidles gjennom kroppsspråk. Når ordene sier én ting, men uttrykket noe annet, er det alltid kroppen som vinner.
Sosiologer beskriver ofte dette som en del av samfunnets emosjonelle kultur. I Norge signaliseres trygghet og balanse gjennom ro og kontroll, mens i mange andre kulturer uttrykkes trygghet gjennom styrke, volum og tydelighet.
Når disse stilene møtes, er det ikke uvilje som skaper avstand, men ulik forståelse av hva respekt ser ut som.
Når verdier kolliderer
Berøringsangst blir tydeligst når verdier og virkeligheter møtes. Når vi snakker om æresmotivert vold, sosial kontroll, kjønnsroller eller barns frihet, trekker mange seg tilbake.
Frykten for å krenke har blitt så stor at vi noen ganger unngår samtaler vi burde tatt. Respekt betyr ikke å akseptere alt. Empati handler ikke om å være enig, men om å stå støtt når verdier brytes.
Som Søren Kierkegaard skrev: «If I want to lead a person toward a specific goal, I must first find him where he is and start from there.»
Å forstå er et utgangspunkt, ikke en unnskyldning for å la være å handle. I politiet har man de siste årene snakket mye om behovet for å være robuste. Robusthet handler ikke om å heve stemmen eller opptre hardt, den handler om trygghet.
Trygghet kommer av forståelse – av å vite hvorfor det trengs og hva som står på spill. Uten bakgrunnsforståelse for kulturer, verdier og situasjonen man står i, blir robusthet lett forvekslet med hardhet.
Da mister man evnen til å se hvordan styrke skal brukes med klokskap og presisjon.
«Taushet blir feighet når situasjonen krever at vi sier sannheten og handler deretter.»
– Mahatma Gandhi.
Taushet kan forkles som hensyn eller profesjonalitet, men når stillheten beskytter oss mer enn den hjelper den andre, har vi beveget oss bort fra etisk ansvar og inn i berøringsangst. Å våge å berøre det vanskelige er ikke å krenke, men å vise mot og omsorg.
Rammer som omsorg
Jeg tenker ofte på foreldrene mine, og hvordan de forteller om da de kom til Norge. De visste hva som krevdes av dem: Jobb var viktig, punktlighet var viktig, og systemet var tydelig. Sykmelding var nærmest uaktuelt med mindre du var sengeliggende, og unnasluntring på jobb ble dårlig likt.
Det var strengere tider, men også forutsigbare tider.
Når de sammenligner sin ankomst med dagens generasjon, sier de ofte at mye har blitt mykere, men også mer uklart. For å være ærlig, sier de rett ut at systemet har blitt for utydelig. At vi blir for snille, for tillitsfulle, og noen ganger lar oss lure fordi vi tror alle vil oss vel.
De sier det ikke for å kritisere, men fordi de har levd med systemer der du må se folk for det de gjør, og de ser hvordan godhet kan bli utnyttet når rammene er for vage.
Vi har mye kompetanse på å forsøke å se mennesker, men vi gjør det ofte innenfor en vestlig forståelsesramme. Foreldrene mine minner meg stadig om at tydelighet ikke er det samme som hardhet, det er en måte å vise omsorg på.
Å være tydelig er ikke å dømme. Det er å bry seg nok til å si det som trengs.
