Noen dager flyter livet rolig av gårde. Vi rekker det meste med tid til overs, og ingenting føles spesielt presserende.
Andre dager er intense – vi føler oss overveldet av krav fra alle kanter, og så skjer katastrofen: Vaskemaskinen har gått i stykker!
Intensiteten i livet går i bølger. Det vi kanskje ikke alltid er klar over, er at vi selv – i betydelig grad – kan regulere denne intensiteten gjennom måten vi forholder oss til det som skjer.
Det handler ikke bare om hvordan vi har det, men like mye om hvordan vi tar det.
Enten vi er klar over det eller ei, bruker vi allerede perspektiver for å regulere følelsesmessig intensitet hele tiden. Som oftest gjør vi dette for å dempe ubehag.
Det vi kanskje sjeldnere gjør, er å bruke perspektiver bevisst for å øke intensiteten. Hvorfor skulle vi det?
Det har sine fordeler å regulere intensiteten både opp og ned. Et mer bevisst forhold til hvordan vi kan gjøre dette kan være nyttig, ikke bare i terapi og coaching, men for oss alle.
Et forsterkende perspektiv: Når vi trenger et dytt
Det kreves en viss intensitet for å tørre å leve mer i samsvar med hva man virkelig vil og trenger. Når vi føler oss fastlåst i rutiner, forpliktelser eller vanemønstre, kan forsterkende perspektiver gi oss det ekstra dyttet vi trenger for å gjøre noe nytt.
La oss ta noen eksempler:
1. «Du har kun seks måneder igjen å leve.»
Dette klassiske tankeeksperimentet går slik: Forestill deg at du går til legen for en mindre plage. Etter å ha mottatt resultatene fra skanning og blodprøver forteller legen deg at du er alvorlig syk – du har kun seks måneder igjen å leve.
- Hva ville du gjort?
- Hva ville du forandret i livet ditt?
- Hva ville du beholdt?
- Hvilke uoppfylte drømmer ville du prøvd å få oppfylt?
Dette perspektivet forsterker intensiteten, og denne intensiteten vil for mange gjøre det tydelig hva som egentlig betyr noe i livet. Det blir lettere å ta radikale valg.
2. «Dette er din eneste sjanse.»
Å si til seg selv «Det er nå eller aldri» kan være det som skal til for å ta et valg vi har utsatt lenge.
Tenk deg at du har vurdert å søke på drømmejobben, men har alltid funnet unnskyldninger for å vente. Så dukker jobbannonsen opp med en søknadsfrist som ikke er til å unngå. Hva om dette er den eneste muligheten du noensinne får?
Ved å bygge opp intensiteten på denne måten får du enten skrevet en knakende god søknad på null tid, eller du fryser til og får ikke gjort noe før det er for sent. Vi håndterer intensitet forskjellig.
3. «Hver handling skaper din fremtid.»
Å minne seg selv om at hver lille handling har konsekvenser, kan være kraftfullt.
Den kaffepraten du takker nei til i dag kan være en tapt mulighet til et viktig bekjentskap. Treningsøkten du hopper over i dag gjør det enda tyngre å stille opp i morgen. Den halvtimen du bruker på sosiale medier er en halvtime mindre tid til å jobbe med prosjektet ditt.
Alt vi gjør akkurat nå, påvirker hvem vi blir i morgen. For noen hjelper denne bevisstheten til å skape motivasjon for endring.
4. «To mulige fremtider.»
En kraftfull øvelse er å forestille seg to helt ulike forløp for livet fremover.
Det første forløpet: Du tar tak i det som bør gjøres – kanskje du begynner å trene regelmessig, setter grenser i forholdet ditt, skifter karriere, eller prioriterer relasjonene som betyr noe.
Hvordan ser livet ditt ut om fem år? Kanskje du er i bedre form, har mer energi, og føler deg sterkere. Om ti år? Kanskje har du bygget et liv som faktisk passer deg, med meningsfylte relasjoner og en hverdag du ser frem til. Om 20 år? Du kan se tilbake på valgene du tok og være stolt av veien du gikk.
Det andre forløpet: Du gjør ingenting. Du fortsetter akkurat som før og lar alt skure og gå.
Om fem år har du kanskje helseproblemer og dårlig kondisjon, eller forholdet har blitt enda mer distansert. Om ti år har du kanskje helt glemt hva drømmene dine var, og livet har blitt en lang rekke med dager du bare må komme deg gjennom. Om 20 år ser du tilbake og innser at du hadde mange sjanser til å endre kurs, men du lot dem alle passere.
Når du holder disse to fremtidene opp mot hverandre – den ene hvor du handler, den andre hvor du ikke gjør det – blir det plutselig tydeligere hva som faktisk står på spill akkurat nå.
Beroligende perspektiver: Når vi trenger trøst
Når livet føles tungt og vanskelig, trenger vi noe helt annet – vi trenger beroligende perspektiver som demper intensiteten.
1. «Dette kommer til å gå over.»
Å vite at smerten er midlertidig, gjør den lettere å holde ut. Vi kan se lyset i enden av tunnelen. Selv om det synes mørkt nå, finnes det håp om en bedre fremtid.
2. «Du er ikke alene.»
Når vi vet at andre sliter med det samme som oss, gir det trøst. Å oppleve en katastrofe alene er mye tyngre enn å oppleve den sammen med andre. Bare det å vite at andre er i samme situasjon kan gi ro.
3. «Du får en ny sjanse.»
Å gjøre feil kan gjøre vondt. Men når vi vet at vi får en sjanse til, blir det lettere. «Du ska få en dag i mårå…» Med blanke ark kan vi begynne på nytt. (Sammenlign dette med det forsterkende perspektivet: «Dette er den eneste sjansen du får. Det er nå eller aldri.»)
4. «Det kunne vært verre.»
Etter en bilulykke hvor bilen er totalvrak og du brakk et ribbein, kan du velge å fokusere på hvor heldig du er som fremdeles lever. Å poengtere alt som gikk tapt kan ofte forsterke smerten uten at det tjener til noe. (Samtidig kan dette perspektivet, brukt for tidlig eller på andres vegne, oppleves som bagatelliserende.)
5. «Andre har det verre.»
Hvis vi føler oss fattige fordi vi ikke har den samme levestandarden som naboene, kan det virke oppmuntrende å tenke på alle de som har det verre enn oss. Det finnes fattige i andre land (og i Norge) som har det betraktelig tøffere.
En stødigere og dypere ro gir det å leve i samsvar med egne standarder – rett og slett være oss selv og leve vårt liv som best vi kan, uten å sammenlikne oss med andre.
Å velge perspektiv med omtanke
Vi befinner oss på et kontinuum mellom lav og høy intensitet. Blir det for stille, kjeder vi oss, og blir det for intenst, tar angsten over.
De fleste av oss fungerer best et sted midt imellom – men hvor dette punktet ligger, varierer fra person til person. Noen liker lav intensitet, mens andre trives bedre med høy.
Perspektiver brukes ofte automatisk og ubevisst. Ved å bruke perspektivering bevisst, kan vi til en viss grad justere intensiteten på vår opplevde virkelighet til tross for omstendighetene. Men det kreves skjønn å vite når og hvordan vi skal bruke disse perspektivene.
Tenk deg at du ved et uhell knuser en dyrebar vase som tilhører en venn.
Din første impuls kan være å si noe som beroliger deg selv: «Det var jo bare en ting, og jeg gjorde det ikke med vilje.»
Dette er definitivt ikke passende å si. Det kan oppleves som både respektløst og ufølsomt. Vennen din har mistet noe verdifullt, og det er din jobb å ta ansvar og anerkjenne alvoret: «Jeg er så lei meg, og jeg skal betale det den koster», kan være en bedre replikk.
Hvis vennen din er generøs, kan han så velge å gi deg et beroligende svar: «Det var en litt dum plassering, så den hadde nok gått i bakken før eller siden likevel. Ikke bry deg noe mer med det, du.»
Eller tenk deg at tenåringsdatteren din kommer hjem etter en stor prøve på skolen. Hun er bekymret for hvilken karakteren hun vil få.
Du, som elsker forsterkende perspektiver, sier: «Dette kan påvirke resten av livet ditt! Tenk på hva som står på spill! Denne prøven kan avgjøre hvilken videregående skole du kommer inn på!»
Når jenta allerede er stressa, er det siste hun trenger at noen forsterker intensiteten ytterligere. Her ville et beroligende perspektiv vært mer hensiktsmessig: «Du får flere sjanser, vet du. Det finnes viktigere saker enn karakterer.»
Forbi perspektivene: Når vi tåler virkeligheten som den er
Alle disse perspektivene – de forsterkende og de beroligende – er former for psykologiske grep. Vi manipulerer fortellingen om virkeligheten. Og det fungerer. Og det kan være nyttig. Men det er også en form for omvei.
For hva er det egentlig vi gjør når vi bruker disse perspektivene? Vi forteller historier om det som skjer. Vi dramatiserer eller bagatelliserer. Men virkeligheten forblir uendret.
Med modning vokser det frem en villighet til å møte sannheten uten å manipulere den i noen retning. Ikke dramatisere. Ikke bagatellisere. Bare se det som er.
Den som har møtt døden – ikke som et tankeeksperiment, men som en konkret realitet – trenger ikke øvelsen med «seks måneder igjen å leve». Han vet allerede. Han tåler alvoret.
Den som har nådd bunnen og mistet alt, trenger ikke «Dette går over» (selv om det kanskje gjør det). At «Andre har det verre» gir heller ingen lindring (selv om det kanskje stemmer). Istedenfor kan vi møte dette ærlig og direkte: «Jeg ser deg. Dette er vondt. Og du holder ut.»
Ingen pynt. Ingen historie. Bare sannhet.
Det finnes et stille rom som kan romme intensiteten og alvoret uten å måtte gjøre noe med det. Fra det rommet kan vi være til stede med smerte uten å måtte fortelle en historie om den. Fra det rommet kan vi ta ansvar uten å måtte skremme oss selv inn i det. Fra det rommet kan vi være med det som er.
Konklusjon
Noen ganger trenger vi å skjerpe alvoret for å komme i bevegelse. Andre ganger trenger vi å dempe intensiteten for å holde ut. Og noen ganger bryter virkeligheten igjennom, og det hjelper hverken å forsterke eller dempe, men bare å være til stede med det som er.
Dette er modenhet: Å ikke lenger være avhengig av perspektiver for å holde ut livet. Å kunne stå i virkeligheten – med all dens tyngde og letthet, smerte og glede – uten å måtte fortelle seg selv historier om den.
Og når vi møter andre mennesker på livets vei, kan bevisstheten om disse perspektivene gjøre oss bedre i stand til å gi andre den type støtte situasjonen krever. Og når tiden er inne – å møte virkeligheten som den er.