Se for deg et barn som vokser opp i et hus med sin faste grunnmur, som minner deg stille, men vedvarende: dette var aldri bygget for deg i tankene.
Du kan innrede det, pusse opp rommene, plante blomster i hagen. Men når natten senker seg og alt blir stille, kjenner du det i veggene: den tause forskjellen og den usynlige grensen.
Du er her, men aldri helt hjemme.
Du er med, men ikke medregnet. Du er ønsket, så lenge du ikke tar for mye plass. Er det egentlig overraskende at noen innvandrerbarn nå nærer ønsker om å dra? Ikke i bitterhet, men i en stillferdig erkjennelse av at selv den mest vellykkede integrasjonen ikke betyr noe, dersom landet ikke åpner opp for hele deg, med din historie, din hudfarge, ditt navn og din religiøse og kulturelle bakgrunn.
Ja, din menneskelighet, rett og slett.
Fremmedgjøring
I sitt innlegg i Romerikes Blad, skriver Rima Iraki om en (urovekkende?) tendens: at velintegrerte og høyt utdannede innvandrerbarn – «eliteinnvandrere» – født og oppvokst i Norge, nærer ønsker om å forlate landet de har kalt sitt eget.
De har gjort alt riktig, men likevel bærer de på en tung innsikt: de er akseptert så lenge de tilpasser seg, men aldri fullt og helt anerkjent som en del av majoritetsfellesskapet. Nå vurderer de å dra, ikke fordi de ikke har lykkes, men fordi det ikke har vært rom for at deres fulle menneskelighet skulle få eksistere i dette landet.
Det er interessant, og kan virke paradoksalt, at velintegrerte innvandrerbarn, med trygge jobber og tilsynelatende stabile liv i Norge, likevel nærer et ønske om å forlate landet til foreldrenes hjemland, eller til steder som Qatar og Emiratene.
For handler det om materielle betingelser, som økonomi, sikkerhet eller karrieremuligheter? Eller om en mer subtil form for fremmedgjøring i majoritetssamfunnet?
Denne fremmedgjøringen er ikke alltid synlig i offentlig statistikk eller faglige rapporter, men den er høyst reell på det psykologiske planet. Fremmedgjøringen kan manifestere seg gjennom det som beskrives som akkumulerte affektive spenninger – altså, lavintense, gjentagende affekter som over tid virker desorganiserende og fragmenterende på selvets følelse av å være sammenhengende og hel.
Det kan være subtile former for rasistiske utslag i arbeidsmarkedet, kulturell skeptisisme og et behov for å legitimere sin tilstedeværelse i det offentlige rom. Dette virker ikke kun sosialt ekskluderende, men også intrapsykisk undergravende.
Mikroaggresjoner
Forskning underbygger likevel teorien om akkumulerte affektive spenninger. Rapporter fra Institutt for samfunnsforskning viser hvordan jobbsøkere med utenlandsk navn har betydelig lavere responsrate enn de med norske navn, selv med nærmest identisk CV.
Det finnes også studier innenfor migrasjonsforskning som peker på hvordan minoriteter ofte må overprestere i arbeidslivet for å bli vurdert likt, og samtidig forventes å være takknemlige og ydmyke.
Dette peker på strukturer der den vellykkede minoriteten ikke kun skal tilpasse seg, men også bekrefte majoritetens velvilje og raushet.
Studier fra HL-senteret dokumenterer også hvordan minoriteter i Norge er målskiver for mikroaggresjoner og mikrorasisme i det offentlige rom, og det eksisterer litteratur som beskjeftiger seg med hvordan et rasialisert språk og kulturelle stereotypiske konstruksjoner identifiseres i tilsynelatende nøytrale og fargeblinde ytringer, som likevel bærer med seg elementer av stereotypi og orientalistiske ideer om den andre.
Dobbel byrde
Velintegrerte minoriteter bærer i så måte ofte en dobbel byrde: de må ikke bare lykkes i det norske samfunnet, men også gjøre det på en måte som bekrefter majoritetens konstruksjoner av hvem og hvordan en «god innvandrer» skal være.
Dette impliserer å internalisere majoritetskulturens normer og verdier som målestokk, en form for symbolsk underkastelse.
Når majoritetskulturen gjøres til det normative, som et arkimedisk punkt, blir minoritetssubjektets eksistens stadig målt opp mot et ideal det aldri fullt ut kan eie.
I psykoanalytisk belysning kan dette betraktes som en form for narsissistisk skjevstilling: minoritetssubjektet inviteres inn i samfunnets fellesskap, men utelukkende som en refleksjon av majoritetens idealbilde, ikke som et autonomt selv.
Fornorskingsprosess
På dette punkt er en sensitivitet overfor den norske historiens koloniale fortid, viktig.
Norsk historie bærer med seg mørke kapitler som sjelden gis tilstrekkelig plass i den kollektive selvforståelsen av hva «norskhet» har symbolisert, og hva denne konstruksjonen symboliserer, som gjenspeiles i tematikken om innvandrerbarn og denne lengselen etter et symbolsk hjem.
Et eksempel er assimilasjonspolitikken overfor samene og «kvekere» med fornorskingsprosesser som strakte seg over generasjoner. Dette vitner om en statlig vilje til å utslette kulturell pluralitet under dekke av modernisering og nasjonsbygging.
Johan Sverdrups mente at «den eneste redning for lapperne er å absorberes av den norske nasjon».
Fornorskingspolitikken kan forstås som et uttrykk for en kolonial logikk, der for eksempel den samiske befolkningens språk, kultur og institusjonelle selvstyre gradvis ble eliminert av norsk nasjonsbygging. Statens politikk, fra tvangsadopsjon av samiske barn til internering i særskilte skole- og kirkeordninger, hadde til hensikt å utslette det samiske som en autonom kulturell entitet.
Dette prosjektet etterlot dype sår både i samfunnsstrukturer og individuelle psyker.
Som i klassiske koloniale systemer ble samiske identiteter behandlet som objekter for «sivilisering», der assimilasjonens retorikk legitimerte et hierarkisk maktforhold mellom «sivilisert» majoritet og «primitiv» minoritet.
Det forbudte selvet
Denne aggressive fornorskingen kan betraktes som en kollektiv form for narsissistisk krenkelse. Altså, det samiske selvet ble fratatt retten til egenart og i stedet reflektert tilbake i majoritetens idealiserte bilde av normalitet – norskhet.
Dette skapte et dobbelt splittet selv: et indre «samisk» jeg som var forbudt og et «norsk» jeg som måtte internaliseres for å oppnå sosial anerkjennelse, og til og med tilgang til statlige goder.
På dette punkt oppstår det et institusjonalisert speil som ikke tilbyr genuin gjenkjennelse, men kun et fragmentert speilbilde formet av majoritetens fantasier om homogenitet og renhet.
Over tid ble dette manifestert som en kollektiv indre konflikt, der selvfølelsen hos mange samer bærer spor av en innvendig transport av skam og ambivalens, et psykologisk tilsvar til den materielle og kulturelle avviklingen av deres samfunn og kulturelle rikdom eller ressurser.
En underkastelseskultur
I lys av det ovenforstående fremstår også det som i psykoanalysen kalles for overgangsobjektene, for eksempel tradisjonelle drakter, joik i hemmelige sammenhenger, åndelighet eller slektsfortellinger, som dekoloniale motstandsstrategier.
Slike ressurser fungerer som et psykologisk anker i en fragmentert realitet der den dominerende kulturen avviser hele de sosiokulturelle symbolsystemene til en urbefolkning. Men i sin ambivalens gjenspeiler de også en arvet splittelse: de gir trygghet og minner om et begjært hjem, samtidig som de kontinuerlig påkaller en ytre posisjonering i forhold til majoritetens normer.
Fornorskingsprosessen kan dermed ikke bare forstås som et historisk overgrep, men som en vedvarende psykisk konflikt som fordrer både kollektiv bearbeidelse og genuin anerkjennelse for at en reell reparasjon og forsoning skal kunne finne sted.
I så måte kan dagens kulturelle rasisme og orientalistiske forestillinger forstås som raffinerte former for et historisk tankegods. Der 1900-tallets politikk var eksplisitt i sin materielle og epistemiske undertrykking, er nåtidens mikroaggresjoner, mikrorasisme, eksotiserende nyfikenhet og implisitte spørsmål om minoriteters lojalitet ofte innhyllet i «velmenende» bekymring eller «nøytralt» språkbruk.
Slike former for eurosentriske forestillinger opererer i skjæringspunktet mellom stereotypi og respekt, og kan forsterke den samme splittelsen i minoritetssubjektet som koloniale prosesser først skapte: altså, en vedvarende indre konflikt mellom å hevde sin agens og samtidig forstå at ens egenart vurderes etter majoritetens parametere og idealer.
Innvandrerbarn i Norge konfronteres med en konstant forventning om å demonstrere takknemlighet, ydmykhet og tilpasningsevne, en rolle som reproduserer hierarkiske forestillinger om hvithetens kulturelle overlegenhet.
Når den gjensidige påvirkningen uteblir, oppstår en dissonans i minoritetssubjekts selvfølelse: egenverdien blir betinget av eksterne evalueringer forankret i en kolonial arv, og det oppstår dermed en internalisert form for selvkritikk som bunner i en følelse av utilstrekkelighet og det å være annenrangs.
På denne måten reproduseres en psykologisk underkastelsesstruktur som paradoksalt nok kan motivere drømmen å søke nye horisonter utenfor Norge.
Eksistensiell lengsel
Ønsket om å flytte til foreldrenes hjemland eller til mer pluralistiske og kosmopolitiske samfunn i Gulfen, kan i lys av ovenforstående refleksjoner forstås som et forsøk på psykologisk restitusjon.
Det er ikke nødvendigvis en flukt, men et begjær etter å leve på en måte hvor ens kulturelle og eksistensielle grunnbetingelser ikke settes spørsmålstegn ved. Med andre ord, slike ønsker er gjerne fantasier om å leve på et vis hvor man ikke alltid må forklare eller dempe seg selv for å bli tålt og anerkjent.
Bak det tilsynelatende paradokset ligger det altså en slags eksistensiell lengsel – ikke etter et bestemt fysisk sted, men etter et symbolsk hjem, et hjem hvor en kan få være til uten å måtte forhandle om sin eksistensberettigelse.
En lengsel etter helhet, hvor en ikke trenger å miste seg selv i andres former og rammer.
Og kanskje er det nettopp denne tause og uuttalte lengselen, denne drømmen om tilhørighet uten å miste seg selv som driver noen henimot nye horisonter. Ikke for å finne seg selv, men for å slippe å miste seg selv.