Lesing er ofte en individuell aktivitet, men det finnes mye forskning som tyder på at skjønnlitteratur kan styrke vår evne til å forstå andre mennesker.
Eksperter innen både samfunnsvitenskap og humaniora har lenge ment at å lese skjønnlitteratur kan ha positive effekter på hvordan mennesker forholder seg til andre i det virkelige liv. Forskningen har spesielt antydet at de som leser skjønnlitteratur, kan være flinkere til å forstå andres tanker og følelser.
Når vi leser fiksjon, setter vi oss inn i andres liv og situasjoner. Vi får en slags «øvelse» i å forstå mennesker, også de som er veldig ulike oss selv. Disse ferdighetene gjør oss til mer reflekterte medlemmer av samfunnet.
For å finne ut om skjønnlitteratur øker sosial kompetanse, samlet en gruppe forskere resultatene fra 14 ulike eksperimenter som testet denne ideen, og fant ut at skjønnlitteratur gjør folk i bedre stand til å forstå andre sosialt, bedre enn sakprosa eller å ikke lese i det hele tatt. Effekten var stabil på tvers av ulike tester.
I en annen studie undersøkte forskerne om typen bøker folk leser, skjønnlitteratur eller sakprosa, har noe å si for hvor godt de forstår andres tanker og følelser. Selv om bokelskere noen ganger blir sett på som sjenerte eller sosialt klønete, mener forskerne at dette kanskje bare gjelder dem som hovedsakelig leser sakprosa. De som leser fiksjon kan faktisk bli flinkere til å forstå andre mennesker. Sakprosa, som lærebøker og artikler, gir vanligvis ikke denne typen sosiale kunnskaper.
Studien viste at personer som hadde lest mye skjønnlitteratur gjennom livet, presterte bedre på tester som måler sosial forståelse. De som leste mest sakprosa, gjorde det derimot ikke like godt, og det å lese mye sakprosa kunne til og med være assosiert med svakere sosiale ferdigheter. Videre viste de som opplevde at de lett lever seg inn i historier, også en høyere grad av empati.
Forskere har også undersøkt i hvilken grad det å lese skjønnlitteratur bidrar til bedre sosial kognisjon. De antok at skjønnlitteratur mer enn sakprosa kunne styrke leserens empati og mentaliseringsevne – evnen til å forstå både egne og andres handlinger som uttrykk for indre mentale prosesser, som tanker, følelser, ønsker og drømmer. Når denne evnen er svak eller ustabil, kan det i stor grad bidra til problemer med følelser og relasjoner.
For å måle effekten har de samlet korrelasjoner mellom livslange lesevaner for både skjønnlitteratur og sakprosa, og mål på empati og mentalisering. Resultatene viser at fiksjon har sterkere sammenheng med sosial-kognitive ferdigheter enn sakprosa. Selv om effekten er liten, foreslår studien at forskning bør rette fokus mot å forstå de underliggende årsakene til sammenhengen.
En av forklaringene kan være at skjønnlitterære tekster er mer komplekse og ofte tvetydige. Dette utfordrer leserne til å bruke mentalisering i større grad enn sakprosa, som ofte er mer direkte og faktabasert. Dette gjør skjønnlitteratur til et slags «moral-laboratorium» hvor lesere trener opp empati og mentalisering gjennom refleksjon og innlevelse. Til tross for moderate effekter, underbygger resultatene hypotesen om at jevnlig lesing av skjønnlitteratur henger sammen med bedre sosial innsikt, særlig ved å styrke evnen til empati og mentalisering.
Empati handler om både å forstå hva andre tenker og føler, og å kunne dele andres følelser. Evnen til empati er viktig for å bygge gode relasjoner og fungere sosialt. Mangel på disse ferdighetene kan føre til ensomhet og utenforskap, men det er få studier som har undersøkt hvordan man kan styrke dem. En studie har sett på hvordan det å lese skjønnlitteratur, sammenlignet med å lese sakprosa eller science fiction, påvirker empati. Deltakerne leste en hel bok, som kan bidra til å utvikle narrativ kompetanse – evnen til å forstå og handle ut fra andres historier og utfordringer.
Resultatene viser at å lese skjønnlitteratur forbedrer mentaliseringsevnen, som antas å skyldes at sjangeren ofte fokuserer på karakterenes indre liv. Derimot viste verken sakprosa eller science fiction effekt på empatiske ferdigheter. Science fiction antas å appellere mer til forestillingsevne enn til sosial forståelse, mens sakprosa kan skape en psykologisk barriere fordi hendelsene er virkelige.
Disse funnene, foreslår forskerne, kan få betydning for utvikling av kostnadseffektive rehabiliteringsmetoder for lidelser som schizofreni og autismespekterforstyrrelser, hvor mentaliseringsvansker er sentrale.
Skjønnlitteratur kan til og med påvirke hvordan vi oppfører oss i det virkelige liv. I en studie undersøkte forskerne hvor automatisk lesere tolker følelsene til fiktive karakterer i fortellinger. De ville finne ut om leserne intuitivt forstår hva karakterene føler, selv når følelsene ikke blir sagt rett ut, men bare antydet gjennom handlingene deres. I eksperimentene ba de folk lese setninger med følelsesord som enten passet eller ikke passet med følelsen historien antydet, for eksempel skyld eller stolthet.
Resultatene viste at folk leste setningene raskere når følelsesordet stemte overens med historien. Dette tyder på at leserne automatisk forstår og reflekterer over karakterenes følelser mens de leser, uten at det alltid står eksplisitt skrevet. Studien viser at når vi leser, skaper vi en mental verden hvor vi prøver å forstå hvordan karakterene har det.
To forskere foreslår at abstraksjon fungerer som et kraftfullt verktøy for forståelse og kognitiv utvikling. Skjønnlitteraturen abstraherer den komplekse virkeligheten ved å trekke ut det essensielle, slik at universelle sider ved menneskelige relasjoner trer tydeligere fram. En sentral styrke ved denne formen for abstraksjon er dens evne til å forenkle uten å forflate. Den gjør det mulig å formidle innsikt på en mer konsis og tilgjengelig måte.
Allerede Aristoteles påpekte at historiske hendelser kan tjene som utgangspunkt for fortellinger som peker utover det spesifikke. Gode fortellinger, hevdet han, kan belyse det som kan skje, ikke bare det som har skjedd. Dermed fungerer narrativer som en bro mellom fortid og fremtid. De lar oss trekke lærdom av det som har vært, og bruke denne innsikten til å forstå hva som kan komme.
Evnen til å abstrahere er tett knyttet til menneskets kognitive utvikling. Gjennom Piagets forskning ble det tydelig at barns tenkning utvikler seg fra å være knyttet til det konkrete og egosentriske, til gradvis å inkludere abstrakt resonnering, ikke bare i matematikk og fysikk, men også i forståelsen av sosiale forhold. Å kunne tenke i det abstrakte åpner for en mer dyptgående forståelse av verden.
I dag, når mye av hverdagen domineres av skjermtid, korte tekster og hurtige oppdateringer, gir lesing av skjønnlitteratur en sjelden mulighet til fordypning. Å lese en roman trener blant annet evnen til konsentrasjon, noe som blir stadig viktigere i en distraksjonsdrevet verden. Samtidig gir skjønnlitteratur innblikk i menneskers indre liv, motivasjoner og dilemmaer som ofte er fraværende i nyheter eller sosiale medier.
Selv om skjønnlitterære fortellinger bygger på abstraksjoner av virkelige erfaringer, kjennetegnes de gjerne av større kompleksitet enn mer direkte og forklarende framstillinger av sosial informasjon. I motsetning til sakprosa, som formidler kunnskap eksplisitt, skaper litteraturen en simulert erfaring der leseren får oppleve situasjoner og følelser som om de var ens egne. Denne formen for opplevelse, rik på detaljer og nyanser, gir tilgang til innsikt som ofte går dypere enn det rene faktagrunnlaget kan gi.