Det regnes gjerne som en psykologisk sannhet at tilgivelse er viktig, og at vi bør tilgi. Tilgivelse fører til at vi blir friske, og uten tilgivelse vil sinne og bitterhet råde.
Det er noe vakkert og unikt når to likeverdige parter kan forsones etter et svik, og sammen jobbe for å legge det vonde bak seg og se fremover. Men er tilgivelse bra for alle?
Flere psykologer som har forsket på traumer, mener at det er en myte at tilgivelse alltid er bra. Det kan ha en positiv effekt for noen. I andre tilfeller kan tilgivelse tvert imot være skadelig.
Gjennom oppveksten har noen kanskje hørt bibelhistorien om Jesus som vendte det andre kinnet til da han ble slått, eller blitt sitert Martin Luther King jr. sitt kjente utsagn «Mørke kan ikke drive ut mørke, bare lys kan gjøre det. Hat kan ikke drive ut hat, bare kjærlighet kan gjøre det».
Men å forsøke å drive ut hat med kjærlighet kan faktisk gjøre stor skade på den som forsøker på det. Å gi og tilgi vil være forgjeves hvis det ikke møtes med respekt og endring.
Hva er tilgivelse?
Den amerikanske psykologforeningen definerer tilgivelse som «å bestemme seg for å legge til side sinte følelser overfor en person som har gjort noe galt, vært urettferdig, såret deg eller på en eller annen måte skadet deg».
Til slutt i definisjonen står det at tilgivelse noen ganger regnes som en viktig prosess i psykoterapi eller rådgiving. Det kan det sikkert være. Men svært ofte kan det ikke være det personen trenger. Kanskje vil det tvert imot gi uhelse.
Det som ikke nevnes i definisjonen av tilgivelse, er at det å tilgi er noe stort.
Det ligger en forventning om respekt for tilgivelsen som en «gave», og en forventning om at det aktuelle ikke skal gjenta seg. Det ligger som en form for uuttalt kontrakt mellom den som tilgir og den som blir tilgitt.
Men hva når denne kontrakten brytes, som eksempelvis ved narsissistisk dynamikk eller i livet med en hustyrann?
En narsissistisk personlighetsstil er preget av et sterkt behov for oppmerksomhet og beundring, og en overdrevet oppfatning av egen betydning, kombinert med arroganse, lite empati, og utnyttelse av andre.
En gavepakke til å fortsette som før
Ved narsissistisk personlighetsstil mangler altså angeren og empatien, medfølelsen for den andre som har opplevd noe vondt. En tilgivelse blir ikke sett på noe annet enn et klarsignal til å kunne fortsette som før, kanskje med en enda drøyere væremåte.
Ved narsissisme anses tilgivelse som en gavepakke til å fortsette med det som vedkommende er tilgitt for, eksempelvis utroskap, økonomisk svindel eller annet.
Hvis en hendelse gjentar seg gang på gang på gang, og den tilgis, hva skjer med den som utsettes for svik? En må spørre seg om det er helsefremmende å tilgi i slike situasjoner.
Sosialt tilgivelses-press
Eksemplene nedenfor kan illustrere det sosiale presset om tilgivelse, som på sett og vis er innbakt i kulturen vår: Vi bør jo vise raushet overfor andre!
I ett tilfelle hadde en mann barn med en kvinne med narsissistisk personlighetsstil, og hadde to barn med henne. Mannen ønsket seg ut av forholdet fordi det var blitt helt uutholdelig.
Hun hadde vært utro flere ganger, og han levde i et forhold preget av gaslighting og triangulering.
Han betrodde seg til sin egen far. Men faren forstod ikke den narsissistiske dynamikken, og rådet ham til å bli i forholdet. Faren sa det var viktig å forsones, og at han måtte tenke på barna og fremtiden. Han syntes sønnen skulle tilgi kvinnen og gå videre.
Mannen tilga nok en gang og levde videre i det giftige forholdet. Han ga avkall på seg selv og følte seg halvdød og energitappet. Uten støtte fra familien for øvrig klarte han ikke å bryte opp.
Når tilgivelse blir umulig
I et annet tilfelle hadde en far misbrukt en av døtrene sine seksuelt og opptrådt psykisk voldelig. Til tross for dette fortsatte de fleste i slekten å ha kontakt med mannen – unntatt to av hans fem barn.
Det var datteren som hadde blitt misbrukt, og en søster som støttet henne og erkjente at det ikke gikk å ha kontakt med faren og hans støttespillere.
De hadde gjort et valg, og hadde brutt med de fleste i familien.
Å tilgi og forsøke å late som ingenting, kjennes umulig, selv om det er smertefullt å miste kjære familiemedlemmer. For det det de ber om er at hendelsene skal være et ikke-tema.
Selv om overgrepene utvilsomt har skjedd, innrømmer faren ingenting, og legger skyld på datteren som har vært utsatt for overgrepene, for å være vanskelig, lyve og skape splid i familien.
Døtrene som har brutt kontakt, blir likevel stadig spurt av ulike folk om de ikke skulle gjenoppta kontakten med familien: «De er jo familien din! Skal dere ikke snart ses? Er det ikke på tide å tilgi?»
Narsissisten «må» kontrollere narrativet
For en narsissist er det svært viktig å holde kontroll på narrativet, deres fiktive verden. Å si unnskyld er derfor vanskelig for dem, det er andre som bør si unnskyld!
Derfor vrir de gjerne en situasjon, slik at de slipper å si unnskyld, og kanskje går så langt at de overtaler den som er dårlig behandlet til å unnskylde seg.
Følgende eksempel illustrerer dynamikken:
Et samboerpar har avtalt å spise middag sammen en fredagskveld, i nitiden. Mannen lager mat til avtalt tid, men samboeren dukker ikke opp før langt utpå natten. Hun gir ikke lyd fra seg og svarer ikke på meldinger.
Da hun kommer hjem kl. 02:00, spør den søvndrukne mannen hvor hun har vært, og minner om at de hadde en avtale om å spise sammen i nitiden. Kvinnen smeller tilbake at de aldri har hatt noen avtale, insinuerer at han finner på ting, sier han er syk i hodet og trenger hjelp.
Nå får det være nok, fortsetter hun, hun kan ikke være sammen med en sånn mann, i hvert fall ikke hvis han ikke sier unnskyld. «Krangelen», iscenesatt av kvinnen, tar ikke slutt før mannen sier unnskyld overfor henne. Selv om han aldri har gjort noe galt.
Hvem skal definere hvem som behøver å be om tilgivelse?
Tilgivelse eller ikke tilgivelse kan være en del av et maktspill.
Kan du se for deg at en sektleder ber om tilgivelse for vold eller smerte han har utsatt sine sektmedlemmer for? En sjaman eller guru som angrer sine synder? Et narsissistisk familieoverhode som går ut og beklager fra hjertet de han har utsatt familiemedlemmene for? Det kommer ikke til å skje, for narsissisten må kontrollere narrativet.
Og i det narrativet er det ikke hun eller ham som har skylden, men alle andre.
For omgivelsene er det viktig å vite dette, for det gjør bare vondt å vente på et spørsmål om tilgivelse som aldri vil komme. I alle fall ikke en ekte tilgivelse. Å huske at en selv ikke har skyld i dette, er også en øvelse for mange.
Noen begynner nemlig å si offentlig eller i sin omgangskrets at de har tilgitt noen, selv om det ikke er ektefølt. Eksempelvis kan en datter si til resten av familien at hun har tilgitt en far for å ha ruset seg mye og vært voldelig opp gjennom oppveksten.
Hvis det ikke føles ekte, men uttrykkes som et resultat av en forventning fra omgivelsene eller fra seg selv om at en bør tilgi, er det svært tvilsomt at «tilgivelsen» har en helende effekt på vedkommende.
Kanskje får hun komplimenter fra andre om at hun er raus. Det å ha stått frem som en som har tilgitt, legger et videre press på narrativet. Det kan kjennes vanskelig å trekke uttalelsen tilbake, for seg selv og overfor andre. Kanskje blir som å bite seg selv i halen. Noen vil kjenne det slik, andre ikke.
Tilgivelse er et personlig valg
Tilgivelse er et helt personlig valg. Det er ikke riktig eller galt å tilgi eller ikke tilgi. Hver og en må stå i valget for seg selv. Noen tilgir etter en annens død. Tilgivelse kan ta timer, dager, uker eller år. Noen strever med tilgivelsesspørsmål gjennom et helt liv. Noen tilgir ikke, og det er ikke noe galt ved det.
Hvis en er utsatt for traumer, er et av reaksjonsmønstrene å være unnskyldende overfor omgivelsene. En kan ha blitt opplært til å unnskylde seg, ved hundrevis episoder med psykisk vold i parforhold, eller av far eller mor i oppdragelsen.
Hvis traumene har foregått i nære relasjoner, er det ikke alltid slik at «brent barn skyr ilden». Barna blir snarere ved ilden, for det er det de har lært.
Å se at ilden er skadelig, er vanskelig. Den har jo alltid vært der. Hvis det giftige mønsteret blir tydelig for de det gjelder, er det mange som også skammer seg for det også. Hvorfor forstod de ikke? De kan føle seg forvirret, lurt, dumme og svindlet for mange år av livet som kunne blitt brukt til noe godt, fremfor å sitte fast i en usunn relasjon.
Å jobbe for å tilgi seg selv og ta vare på seg selv er for mange mer konstruktivt enn å jobbe for å tilgi andre.