Som nevnt i en tidligere ytring, vitner psykiatriens vedvarende motstand mot grunnleggende endringer i psykisk helsefeltet om en dypt forankret institusjonell rigiditet.
Denne mostanden speiler ikke kun et fagfelt som klamrer seg til utdaterte paradigmer og behandlingsmodeller, men også maktstrukturer som vegrer seg for å gi slipp på kunnskapsmessig herredømme.
Et nylig eksempel som uttrykker denne vegringen, er problemstillingen knyttet an til tvang i psykiatrien.
Stortinget har nylig valgt å foreta lovendringer i helseloven, som innebærer å senke terskelen for tvangsbruk i psykisk helsevern. At begrepet samtykkekompetanse nå byttes ut med beslutningskompetanse i psykisk helsevernloven, løftes frem av mange som et steg i riktig retning.
Jeg stiller meg kritisk til denne modifiseringen av ordlyden.
Etter mitt syn er dette intet annet enn begrepsmessig flisespikkeri. Det er en skinnreform; en språklig kosmetikk som kamuflerer videreføringen av psykiatriens maktmonopol.
Det handler ikke om å styrke pasientens rettigheter, men om å styrke og hegne om institusjonell kontroll under dekke av «omsorg».
For hvem bestemmer, og når, epistemisk sett, om en person har beslutningskompetanse eller ei? Det gjør fortsatt psykiateren. Endringen gir snarere helsepersonell et utvidet handlingsrom.
Ifølge den reviderte psykisk helsevernloven, kan en person nå tvangsinnlegges dersom det er overveiende sannsynlig at personen mangler beslutningskompetanse. Dette impliserer i praksis at terskelen for tvangsbruk senkes. Rettssikkerhet erstattes med skjønn, og det er fortsatt psykiatriens definisjonsmakt som definerer hva som betraktes som en realistisk beslutning eller ikke.
Dette er en regresjon forkledd som forbedring: intet annet enn en videreføring og reproduksjon av institusjonell vold under ny etikett.
Det er som å bytte navn på lenkene i et lenkesett og kalle det for «frigjøring» eller «forbedring av fangens rettigheter».
Dette er en farlig vei, slik jeg ser på det. Først og fremst fordi det frarøver menneskets autonomi, men også fordi slike overflatiske endringer avpolitiserer lidelse, og dermed nedvurderer muligheten for å tone inn på samfunnsmessige og systemiske årsaker til dødelige fortvilelse, håpløshet, fremmedgjøring og utrygghet.
I stedet reduseres lidelsen til et individuelt avvik, et medisinsk kasus, og nettopp da lister tvangen seg nær, forkledd som omsorg.
Poenget mitt er at vi bør være årvåkne for å se hvordan dette språkbyttet inngår i en større strategi: å verne om psykiatriens regime.
Når begreper skiftes og reformuleres ut uten at maktstrukturene gjennomgår endringer, er det ikke reform, det er assimilasjon. Dette er kolonial logikk i praksis: altså, makten omskrives som omsorg, og kontroll som kompetansevurdering. Psykiatrien, i dens nåværende institusjonaliserte form, kan ikke fortsette å operere som en epistemologisk domstol over menneskelig verdi og autonomi.
Det er en dyd av nødvendighet med en radikal etisk og politisk nyorientering. En nytenkning som bygger på respekt for individets aktørskap og epistemiske agens.
For de historiske alternativene, som fremdeles hjemsøker nåtidens praksiser, har vist oss med urovekkende klarhet hvor destruktivt det er når menneskets frihet og spontanitet underordnes systemenes trang til orden, disiplinering og kontroll.
Psykiatriens mørke fortid bærer vitnesbyrd om dette: at fraværet av respekt for individets verdi og frihet ikke kun volder skade, men uthuler selve muligheten for ethvert etisk og affektivt fellesskap som tåler og anerkjenner livet som et overskudd av muligheter.