Hun hevder med rette at psykiatrien, med sitt reduksjonistiske og essensialistiske menneskesyn, ikke kun er utilstrekkelig, men i mange tilfeller direkte skadelig for mennesker som gjennomlever intense livskriser. Det dominerende systemet reduserer individet til medisinske diagnoser, noe som kan forsterke følelsen av avmakt og fremmedgjøring fremfor å legge til rette for hjelp som virkelig hjelper.
Dette reiser vesentlige spørsmål om hvorvidt psykiatrien og dens rådende menneskesyn, er rustet til å møte menneskelivets kompleksitet og rikdom.
En høyst betimelig intervensjon
Et eksempel som poengterer psykiatriens skyggesider, er boken til barne- og ungdomspsykiater Henriette Sandven Diagnosefellen. Om sykeliggjøring av norske barn (2025). Boka har vekket stor interesse i fagmiljøene vel så mye som i storsamfunnet. Den retter et skarpt blikk mot medikaliseringens skyggesider, og den tiltakende tendensen til å sykeliggjøre barn og unge.
Boka er etter mitt syn et nødvendig korrektiv i en tid der stadig flere barn objektiveres gjennom diagnostikk og en naiv tiltro til medikamentell behandling.
Responsen fra deler av psykiatriske fagmiljøer har, forståelig nok, vært preget av faglig proteksjonisme snarere enn en epistemisk åpenhet og vilje til å reflektere over problemstillingene som Sandven beskjeftiger seg med i sin bok. Dessverre bidrar slike reaksjonsformer verken til en mer nyansert forståelse av utfordringene som vi står overfor, eller til en konstruktiv og kritisk samtale om farene ved medikalisering av barn og unge som er i eksplosiv vekst.
Snarere ser vi nok et eksempel på hvordan institusjonell psykiatri møter kritikk av psykiatriens antagelser og faglige truismer: med epistemisk dogmatisme og en motvilje til å erkjenne skadevirkningene av sitt eget paradigme.
Sandvens bok er derfor en høyst betimelig intervensjon i debatten som skaper en diskontinuitet til regressive tendenser, som ikke bør aksepteres uten kritisk refleksjon.
Kapitalistisk realisme og psykiatri
Psykiatriens vedvarende motstand mot grunnleggende endringer i psykisk helsefeltet – fra medikalisering til mer humanistiske og menneskerettighetsbaserte tilnærminger, selv når slike endringer anbefales av WHO og FN – vitner om en dypt forankret institusjonell rigiditet.
Denne mostanden speiler ikke kun et fagfelt som klamrer seg til utdaterte paradigmer og behandlingsmodeller, men også maktstrukturer som vegrer seg for å gi slipp på et kunnskapsmessig herredømme.
Psykiatriens rigiditet og fastlåsthet minner om konseptet til filosofen Mark Fisher, kapitalistisk realisme.
Kort forklart er kapitalistisk realisme ikke utelukkende en økonomisk eller politisk betingelse, men et kulturelt og psykologisk regime som tilsynelatende innrammer våre muligheter. Sagt med andre ord, det er enklere å forestille seg verdens undergang enn en ende på kapitalismen som driver rovdrift på menneskelivet.
Dette er fordi kapitalismen ikke lenger fremstår som et system blant andre, men snarere som en naturtilstand, tuftet på en falsk nødvendighet.
Dermed blir alternativer umuliggjort innenfor rammene av et kulturelt regime hvor kritikk av det bestående er synonymt med å kritisere sunn fornuft. Mulighetene for forandring innlemmes i systemets logikk, noe som resulterer i skinn-forandringer: små justeringer som bekrefter og konsoliderer det bestående snarere enn å utfordre det på et grunnleggende nivå.
Etter mitt syn har denne innsikten en treffende overføringsverdi til psykiatriens dogmatiske posisjon i dagens samfunn: for akkurat som vi under kapitalistisk realisme henfaller til en refleksiv impotens, hvor vi erkjenner systemets svakheter og porøsitet, men velger det som umulig å forestille oss et alternativ, ser vi en lignende prosess i psykiatrien.
Vi vet at psykiatrien har sine fundamentale begrensninger, at den reduserer menneskelige lidelser til underliggende psykopatologi som fordrer medikaliserte og tekniske løsninger fremfor å adressere de sosiale, kulturelle og økonomiske faktorene som bidrar til psykisk uhelse.
Likevel blir kritikk av denne reduksjonistiske modellen møtt med en narsissistisk proteksjonisme: å utfordre psykiatriens fundamentale dogmer og vedtatte sannheter blir synonymt med å fornekte vitenskapen, faglig konsensus eller å romantisere eller underkjenne menneskelig smerte og lidelse.
På samme vis som kapitalistisk realisme begrenser vår evne til å tenke utover markedets logikk, begrenser psykiatriens regime vår evne til å tenke utenfor det rådende paradigmet. Alternative tilnærminger til psykisk helse blir enten marginalisert eller tatt til seg i en form som ikke utfordrer det eksisterende. Referansen til den bio-psyko-sosiale modellen blir for eksempel solgt som en løsning, men innenfor rammene av den medisinske og farmasøytiske industrien.
Resultatet er porøse forandringer som bevarer psykiatriens eksisterende epistemiske autoritet, og en reduksjonistisk forståelse av psykisk lidelse som en psykisk sykdom eller hjernesykdom. Det som står på spill er ikke bare vår forståelse av psykisk (u)helse, men vår evne til å forestille oss et pluralistisk samfunn hvor vi kan gripe inn i de grunnleggende faktorene til menneskelig lidelse uten å gi avkall på menneskets verdighet.
Sagt med andre ord, hvis kapitalistisk realisme binder oss til en forestilling om at det ikke finnes alternativer, er psykiatriens dogmatiske posisjon skyldig i det samme epistemiske mistaket: med dens tilslørende kapasitet, forhindrer psykiatriens regime oss fra å se utover rammene som allerede er gitt, som noe bastant foreliggende, nettopp fordi en slik endring ville rokke ved psykiatriens skjøre selvforståelse og posisjon.
Epistemisk motstand
I et stadig mer pluralistisk samfunn, hvor nettopp menneskets pluralitet er under sterkt press, er en sentral utfordring å stimulere til epistemisk motstand, hvor vi eliminerer kunnskapsmessige totaliseringer og snarere anerkjenner et mangfold av perspektiver på helse, liv, smerte, helbredelse og tilfriskning, samfunn med mer.
Hva kreves så av oss som fagpersoner i et system preget av monotoni og rigiditet, og som demokratiske borgere? På dette punkt er det verdt å sitere filosofen Jon Hellesnes sin nyttige distinksjon mellom dannelse og tilpasning.
Om disse formene skriver han at «tilpasning går ut på at menneska blir sosialiserte på plass i samfunnet; dei blir øvde opp til å godta – utan spørsmål – dei rammene dei til ei kvar tid eksisterer og arbeider innanfor. Danning inneber derimed ei form for sosialisering som verker utviklande på evna til å reflektere over desse rammene og førestnadene deira, den utviklar dømmkrafta, fornufta og den individuelle autonomien.»
Forenklet innebærer dette to ulike psykiske posisjoner hvor tilpasning betyr ukritisk tilegnelse av styrende rasjonalitet, mens dannelse beror på frigjøring; det å ha en kritisk og reflektert distanse til de rådende paradigmene og fortellingene om menneskelivet.
Tilpasning innebærer en tafatt holdning, hvor vi ukritisk aksepterer fortellingene som en naturlig orden og tilstand. Dannelse representerer menneskets evne og intellektuelle mot til å stille et kritisk spørsmål: Hva slags formål tjener den dominerende rasjonaliteten?
Dannelse symboliserer med andre ord vår evne til å gjennomskue den falske nødvendigheten.
Negasjon og nye begynnelser
Slike fundamentale endringer forutsetter et oppgjør med ideen om at menneskelige omstendigheter, institusjoner og praksiser er som de er på grunn historisk nødvendighet.
Nei, vi mennesker er ikke kasteballer i naturens eller Guds hånd. Å si nei, å avvise tingenes tilstand, er en radikal akt og et uttrykk for menneskets enestående evne til det grenseoverskridende, til nye begynnelser.
Å motsette seg menneskefiendtlige fortellinger og praksiser, er ikke kun en politisk subversiv handling, men en eksistensiell nødvendighet.
Som den anti-kolonialistiske og eksistensielle filosofen Muhammad Iqbal påpeker, er vår evne til å si nei er en bekreftelse på eksistensens radikale uferdighet. Ved å avvise tingenes tilstand, ved å bryte med betingelsene som opprettholder og forsterker kulturer og praksiser som fratar mennesker deres verdighet, påtar vi oss ansvaret for vårt eget liv og for den fremtiden vi forestiller oss og skaper, for oss selv og den oppvoksende generasjonen.
Valgene vi tar, eller unnlater å ta, avslører hvem vi er – og hva vi ønsker å bli både som enkeltmennesker og samfunn.