Hvordan kan en person med minoritetsbakgrunn smile vennlig og delta i samfunnet, men samtidig skjule mørke hemmeligheter hjemme?
For mange med minoritetsbakgrunn er dette en hverdag preget av et dobbeltliv. Hjelpere står ofte maktesløse når vold og kriminalitet forblir skjult bak lukkede dører, til tross for deres innsats for å hjelpe.
For meg har det å ha «to ansikt» alltid handlet om å vokse opp med én fot i to forskjellige verdener. Som barn var det en konstant balansegang mellom livet hjemme og livet utenfor.
Hjemme skjulte jeg mye, i frykt for å bli «fornorsket» og bringe skam over hele slekten – en frykt som er velkjent for mange som vokser opp i patriarkalske familier. Ute blant venner måtte jeg finne på historier for å forklare hvorfor jeg ikke kunne delta i visse aktiviteter. Jeg gjorde alt jeg kunne for å beholde vennene mine og føle meg som en del av samfunnet utenfor.
For å beskytte begge sidene, ble jeg en mester i det jeg kaller små, hvite løgner. Disse løgnene fungerte som et skjold – en måte å unngå ubehagelige spørsmål på, spørsmål som kunne avsløre sannheten. For mange med minoritetsbakgrunn blir slike hvite løgner en overlevelsesstrategi, et verktøy for å balansere mellom familiens krav og samfunnets forventninger.
Jeg opplevde at jeg etter hvert ble så dyktig til dette at vennene mine aldri tvilte på meg. Selv om det til tider føltes slitsomt, ga denne ferdigheten meg også en styrke i voksen alder.
Jeg lærte å forstå ulike perspektiver og å tilpasse meg forskjellige situasjoner – en egenskap som har vært en ressurs i mange sammenhenger. Men denne evnen til å skjule sannheten kommer ikke uten konsekvenser.
For enkelte med lignende bakgrunn kan det å ha to ansikt bli et effektivt verktøy for å skjule alvorlige handlinger. Hva om noen bruker denne ferdigheten til å skjule kriminelle handlinger? De kan fremstå som vellykkede, integrerte samfunnsborgere, mens de bak lukkede dører deltar i vold, æresrelatert kriminalitet, eller annen ulovlig aktivitet. Dette skaper en utfordring for de som forsøker å hjelpe.
Majoriteten i samfunnet har grunnleggende tillit til mennesker og systemer. For dem kan det være vanskelig å forestille seg at noen kan leve med «to ansikt» og skjule alvorlige problemer eller kriminelle aktiviteter.
Denne tillitsfulle holdningen, ofte preget av en naiv tro på det beste i folk, kan gjøre det vanskelig å oppdage når noen bevisst skjuler sannheten.
Men det er ikke bare tillit som gjør det utfordrende å avdekke skjulte problemer. Mange hjelpere er også redde for å bli stemplet som rasister eller diskriminerende hvis de retter mistanke mot personer fra minoritetsmiljøer. Frykten for å bli beskyldt for fordommer kan gjøre det vanskelig for dem å følge opp bekymringsmeldinger, selv når de ser tegn til at noe ikke stemmer.
Denne redselen kan hindre dem i å handle, selv om de mistenker at det foregår misbruk eller kriminalitet. Resultatet kan være at man velger å se bort, for å unngå å trå feil.
Når denne tilliten, som er en del av norsk kultur, møter mennesker som er oppvokst med å skjule sannheten, skapes en uheldig kombinasjon som kan gjøre det nesten umulig å avdekke misbruk og kriminalitet. Frykten for stigmatisering, både blant dem som lever med to ansikt og hos dem som ønsker å hjelpe, gjør situasjonen enda mer kompleks.
Så hvorfor tar jeg opp dette? Jeg tror at min egen erfaring med å vokse opp med behovet for å tilpasse meg ulike sammenhenger har gitt meg en særlig følsomhet for å se når andre gjør det samme.
Jeg har blitt sensitiv for de små signalene – måten noen unngår øyekontakt på, nøler med svarene, eller gir forklaringer som virker litt for velpolerte. Å ha levd med to ansikt gir meg en dypere forståelse av hva som kan motivere noen til å skjule sannheten og hvilke strategier de bruker for å gjøre det.
Denne evnen til å avsløre når andre skjuler sannheten kommer ikke nødvendigvis fra mistanke, men fra gjenkjennelse. Vi som har levd med en dobbel identitet kan ofte se refleksjoner av våre egne erfaringer i andres atferd – en viss nervøsitet, små uoverensstemmelser i historiene de forteller, eller hvordan de raskt tilpasser seg det de tror du ønsker å høre. Det handler ikke bare om hva de sier, men også om hva de velger å ikke si.
Jeg deler disse refleksjonene fordi jeg håper de kan skape økt bevissthet om utfordringene som hjelpere møter, samt for å gi en stemme til dem som lever med frykten for æresrelatert vold. Ved å forstå kompleksiteten bak det å ha to ansikt kan vi kanskje bli bedre rustet til å støtte dem som virkelig trenger det.