Det kan være vanskelig å få øye på hvilken retning vi går i, og hva regjeringen faktisk vil med politikken innenfor psykisk helse og rus.
Regjeringen har gjort og skal gjøre flere endringer innen både psykisk helsevern og rusbehandling. Rapporter er laget og eksperter har sagt sitt. Men det regjeringen gjør får store konsekvenser for mennesker med rus- og psykiske helseproblemer.
Først gikk regjeringen løs på fritt behandlingsvalg og sørget for at over hundre døgnplasser forsvant nesten over natta. På nasjonalt plan har 40 prosent av døgnplassene i psykiatrien forsvunnet siden 2002 og fram til 2021, viser tall fra SSB. Dette har vært en politisk villet og styrt utvikling. Samtidig så uttrykkes det fra regjeringshold at det skal «satses på psykisk helse» og rusbehandlingen skal bli bedre.
For målet er klart. Flere skal behandles, men det skal effektiviseres. Hva betyr så det? Man skal bruke mindre tid på hver pasient.
Det voldsomme fokuset på å få ned ventetidene og få opp antallet som blir behandlet gjør at vi ser oss blind på tall. Vi glemmer fort at det er et menneske bak hvert eneste tall. Bak hvert menneske som venter på behandling står det en familie, venner og kollegaer som også venter på at de skal få hjelp.
Hva er viktig for en pasient med rus- eller psykisk lidelse? Bygging av relasjon til behandler. Tid er også viktig. Nok tid.
Om tjenesten er offentlig eller privat, er ikke relevant. Det blir mer og mer tydelig at hverken pasienter eller pårørende blir hørt når regjeringen legger sine planer og budsjetter. På tross av utallige møter, høringssvar, meningsytringer fra oss og en rekke andre organisasjoner, fagfolk og pårørende så skjer det lite.
Vi møter en mur av velvilje. For alle vil prioritere psykisk helse, men ingen vil betale prisen for bedre forebygging og bedre behandling.
Hvis målet er å behandle flere raskere, så vil det få konsekvenser. Behandling av rus- og psykiske lidelser er komplisert og ofte trengs det gjerne flere og varierte behandlingsløp. Det finnes ikke «one size fits all» innenfor dette feltet. Det er ikke uvanlig med tilbakefall og at man trenger hjelp flere ganger gjennom livet.
Når vi vet at pasienter med rus- og psykiske lidelser ofte trenger lang tid for tilfriskning, så er det store risikoer knyttet til den effektiviseringsiveren som nå virker å styre politikken. Dette kan til syvende og sist påvirke samfunnsvernet, spesielt med tanke på de få psykotiske pasientene som kan utgjøre en risiko for seg selv og andre. Det kan føre til økt bruk av tvang. Det kan føre til flere selvmord.
Er det en ønsket utvikling? Selvsagt ikke. Bare i 2023 var det 707 mennesker som tok sitt eget liv, en voldsom og urovekkende økning på 12 prosent fra 2022.
Når det gjelder bruk av tvang ligger Norge relativt høyt på statistikken sammenlignet med andre land, og har flere ganger fått kritikk fra FN for en praksis som utfordrer menneskerettighetene. Da kan ikke regjeringen føre en politikk som vil gjøre vondt verre.
Samtidig får kommunene og frivillige organisasjoner flere oppgaver, men midlene strekker ikke til. Vi vet at kommunene sliter med milliardunderskudd, og selv om regjeringen bevilger ekstra midler, så er det ikke en gang nok til å dekke underskuddet.
Hva er det første som ryker når kommunepolitikere skal stramme livreima? Det er lavterskeltilbud og sosiale møteplasser for mennesker som sliter med rus- og psykiske lidelser. Vi ser det i kommune etter kommune.
Hva sitter vi så igjen med? Enkle forebyggende tiltak blir borte, behandlingsplasser blir borte og selvmordstallene og overdosetallene øker. Når kommer den riktige medisinen?