Mentaliseringsteorien, som har fått stor utbredelse blant annet i barnevernsfeltet, baserer seg på misoppfatninger av hva emosjoner er.
Likeledes på misoppfatninger av hvordan vi mennesker skjønner oss på hverandres følelser og sinnstilstander (Lorentzen, 2018, 2019).
Misoppfatningene kommer blant annet til uttrykk i oppfordringer til foreldre om å «se barnet innenfra», «se ungdommen innenfra» eller til pedagoger om å «se eleven innenfra» (Brandtzæg et al., 2013, 2016, 2023).
Hvilke er disse misoppfatningene? Én er at utsagn som «Jeg er så lykkelig!» eller «Jeg er så lei meg!» er en språklig beskrivelse av hva personen har oppdaget med tanke på sin aktuelle indre og private sinnstilstand. Slike beskrivelser av en indre sinnstilstand er igjen basert på tanken om introspeksjon. Personen har så å si skuet innover i seg selv, og gjort seg opp meningen at sinnstilstanden er «lykke» eller «tristhet». Utsagnene forstås da som en form for reportasje utad om hvordan det ser ut i personens indre – et område som antas å være privat og skjult for andres innsyn.
Personen sies å rapportere fra et førstepersonsperspektiv, som er lukket og skjult fra et tredjepersonsperspektiv. Andre er derfor overlatt til å fortolke eller slutte seg frem til personens sinnstilstand – fra det indre emosjonelle, som er skjult, til det ytre, som er synlig i form av kroppslig atferd. Atferden er da bare et emosjonsfritt uttrykk for noe «bakenfor» eller «innenfor».
Slik er det imidlertid ikke, og jeg mener vi hadde tjent på å kvitte oss med ord som «indre» og «ytre», «innenfra» og «utenfra». Man kan ikke «se» tristhet, glede eller smerte i sitt eget indre, slik som man kan se et rødt eple i det ytre.
I lys av tilnærmingen hvor man kjenner egne følelser gjennom introspeksjon, er tanken at man kan utstyre dem med språklige merkelapper – ord som lykke, glede, sinne, smerte, tristhet, frykt, skam, og så videre. Men barn lærer ikke ord for følelser gjennom at voksne ber det identifisere en indre tilstand, for eksempel av tristhet eller glede, og at de deretter benevner tilstanden slik at barnet lærer ordet.
Barn lærer et følelsesspråk gjennom gradvis å erstatte naturlige uttrykk for følelser, slik som for smerte (hyl, skrik, au!) med ord: «Jeg har vondt i magen!». For å lære ord på følelser, må barnet mestre både første- og tredjepersonsperspektivet – innbefattet de atferdsmessige kriteriene som tillater bruken av ord for ulike følelser i kulturen.
Følelsesspråket kan derfor bare oppstå i det sosiale rommet, hvis ikke blir det helt vilkårlig. Hvis følelser er noe privat og skjult i det indre, bakenfor atferden, vil vi aldri kunne etablere et felles språk for disse fenomenene. Vi kunne aldri vite om vi snakket om og mente det samme.
Utsagn som «Jeg er så lykkelig!» eller «Jeg er så lei meg!» er uttrykk for personens aktuelle sinnstilstand, og de uttrykker hvordan personen har det for tiden. Utsagnene gjør følelsene til stede i verden. Når noen krenker og fornærmer oss, reagerer vi kanskje med sinne. Vi trekker ikke den konklusjonen at ettersom noen har fornærmet oss, er det sannsynligvis sinne vi føler nå. Vi trekker ikke en konklusjon basert på egenobservasjon.
Vi kan dessuten ofte føle motstridende ting – hvilket da er den tilstanden vi er i, og som manifesteres utad ved at vi kanskje ser og fremstår som utydelige for andre.
En annen misoppfatning er at indre emosjon er den utløsende årsaken til den observerbare ytre atferden. Atferden ses da som et ytre tegn på noe som er privat og skjult for innsyn – selve emosjonen. Fra denne misoppfatningen fører mange veier til «scepticism of other minds».
Hvis alt vi ser av en annen person er atferden og kroppslige handlinger, hvordan kan vi da være sikker på at det ligger en mental tilstand til grunn? Hvordan kan vi skjønne hvilken tilstand det dreier seg om? Hvordan kan vi sikkert vite at andre har et sinn og følelser på samme måten som oss selv (Hacker, 2018)?
Er kroppslige uttrykk for emosjoner kun informasjon? Andres smil, grimaser, knyttede never, skvettereaksjoner og så videre antas altså å formidle informasjon om den følelsen som atferden uttrykker. I et slikt perspektiv oppstår et gap mellom indre mentalt liv og ytre atferd – et gap som vi må kunne tette.
For å finne det som ligger bakenfor, kreves fortolkning eller «avkoding» av atferden, som ikke betraktes som en del av emosjonen. Da ligger tanken snublende nær at det krever en spesiell evne for å overvinne avstanden mellom noe indre emosjonelt og noe ytre kroppslig. Det er dette som er den postulerte mentaliseringsevnen.
Som mentaliseringsteoretikerne sier: På grunn av gapet mellom det mentale og atferden, må vi være spesielt opptatt av og bry oss om hva som foregår i andres sinn, forstå oss på sinn og være «mindminded». Som en forlengelse, oppfordres foreldre til å være opptatt av å forstå hva som foregår i barnets (gryende) sinn. De må kunne mentalisere. Å bry seg om andre er nærmest blitt synonymt med å bry seg om deres skjulte og private sinn (Skårderud & Sommerfeldt, 2013).
Jeg avviser helt skillet mellom noe indre og noe ytre. Jeg vil dessuten hevde at å lete etter grunner til en persons væremåter i et antatt privat psykologisk rom er et langt mer spekulativt forehavende enn å forholde seg aktivt og engasjert til personens væremåter i det åpne sosiale rommet – og i den aktuelle konteksten.
Det er i det sosiale og praktiske rommet at folk er forståelige for oss (Knudsen, 2023). Som regel ser vi gleden, tristheten, stoltheten, frykten, skammen, tvilen, smerten eller skylden i den andres ansikt – eller kropp. Vi hører kjærligheten, varmen, oppriktigheten, ironien, forakten, indignasjonen eller frykten i stemmen. Vi ser vennlighet eller fiendtlighet i kroppens positurer og spenninger. Det er dette som er den opprinnelige betydningen av empati (Stein, 1917/1989).
Kroppslige uttrykk, ansiktsmimikk, gestikulering, stemmeleie, og så videre, er derfor ikke ytre uttrykk for skjulte indre sinnstilstander, men de uttrykker følelser og manifesterer dem i det sosiale rommet. Kroppslige uttrykk er sentrale aspekter ved emosjoner – det er formen emosjonen antar hos en person i en gitt sammenheng. Vi slutter oss ikke frem via en hypotetisk-deduktiv metode til at den som bryter ut i gråt etter et dødsfall er trist og sorgtynget. Vi ser og hører sorgen i gråten.
I motsetning til å fortolke fra ytre atferd til bakenforliggende følelser, ser vi gleden hos barnet som akkurat fikk den julegaven det ønsket seg. Barnets jublende glede er ikke en virkning av en følelse inne i barnet. Gleden er ikke skjult bakenfor eller innenfor jubelen. Det er ikke noe inne i barnet som ikke også er i det ytre, selv om barnet selvsagt opplever gleden på en annen måte enn oss andre. Vår primære tilgang til andres følelser og sinnstilstand er perseptuell, og ikke teoretisk.
Vi kan ta feil og misoppfatte andres følelser, men det skyldes ikke at vi ikke er gode nok i deduksjonens kunst. Hvis vi tar feil, skyldes det ikke at vi har lagt til grunn en forkjært indre årsak til den ytre atferden. Vi har misoppfattet hva det er vi har sett – som når det som virket som en persons likegyldighet egentlig handlet om tilbakeholdt kjærlighet av redsel for avvisning. Noen kan bestrebe seg på å skjule følelsene sine for oss, men det trenger de jo ikke å gjøre hvis følelser allerede er private og skjulte.
Vi kan bare høre ordene folk sier som meningsfulle. I den forstand er språket en sans. På samme måten kan vi ikke se andre folks smil, latter eller tårer som uttrykk for annet enn glede, humor eller sorg. Vi kan ikke se den veltede syklisten som hyler og skriker som annet enn i smerte. Vi har ikke som utgangspunkt at folks følelser er skjulte eller private, heller ikke at de er skjulte årsaker til manifestasjoner og uttrykk for følelser.
Andres oppførsel og væremåter i kontekst utgjør de logiske kriteriene for å tilskrive dem følelser. Vi trenger ikke «se dem innenfra» for å skjønne oss på dem, liksom de selv ikke har et privilegert utkikkspunkt til sine egne emosjoner.
Referanser:
Brandtzæg, I., Torsteinson, S. & G. Øiestad (2013). Se barnet innenfra. Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen. Kommuneforlaget
Brandtzæg, I., Torsteinson, S. & G. Øiestad (2016). Se eleven innenfra. Relasjonsarbeid og mentalisering på barnetrinnet. Gyldendal Akademisk
Brandtzæg, I., Torsteinson, S. & G. Øiestad (2023). Se ungdommen innenfra – mentalisering og trygghet i skolen. Gyldendal
Hacker, P. M. S. (2018). The Passions. A Study of Human Nature. Wiley Blackwell
Knudsen, N. K. (2023). Heidegger’s Social Ontology. The Phenomenology of Self, World, and others. Cambridge University Press
Lorentzen, P. (2018). Mentalisering – En fenomenologisk kritikk. Tidsskriftet Norges barnevern, (95), 2-3, s. 80-95
Lorentzen, P. (2019). Mentalisering og barnevernet. En kritisk drøfting. Universitetsforlaget
Skårderud, F. & B. Sommerfeldt (2013). Miljøterapiboken. Mentalisering som holdning og handling. Gyldendal Akademisk
