Er nevrospråket – hjernespråket – nyttig eller ikke? Fremstår det «sannere» eller mer vitenskapelig enn et mer tradisjonelt psykologisk og sosialfaglig språk, og dermed forførende og misvisende?
Dette er spørsmål som har dukket opp i debatten om nevrobiologiens plass i psykologisk og sosialfaglig arbeid.
Traumebevisst omsorg (TBO) er et oppgjør med den altfor snevre medisinske modellen, ikke en styrking av den. Med TBO kom en vitalisering av et barnesyn som vektlegger å forstå barnet i lys av hva det har opplevd. Med TBO skal man ikke finne defekter i hjernen til barnet. TBO er ikke avhengig av nevrospråket eller metaforen om den tredelte hjernen.
En bekymring i praksisfeltet
Metaforen «den tredelte hjernen» har blitt tematisert og kritisert. Vi har blitt kontaktet av flere i praksisfeltet som er bekymret for at de må slutte å bruke metaforen. TBO har også dukket opp i samtalen og blir knyttet sammen med bruken av metaforen.
Ettersom denne debatten har utviklet seg, ser vi derfor et behov for å avklare hva TBO er. Vi ser også et behov for å avklare hva en metafor er. Som forskere, terapeuter og hjelpere har vi ansvar for å gi forståelse for ny kunnskap fra ulike felt. Vi ønsker nysgjerrighet, refleksjon og drøfting over andres faglige oppdagelser, ikke polarisering og forkastelse.
Hva er TBO, og hva er det ikke?
For det første: TBO er ingen metode. Det er en forståelse, et perspektiv.
«Traumebevisst» er en oversettelse av det engelske begrepet «trauma-informed». Det betyr at en er informert eller bevisst på at menneskers problemer, symptomer eller smerteuttrykk kan ha sammenheng med tidligere traumatiske opplevelser.
Da dette perspektivet ble etablert i løpet av 2000-tallet, representerte det et korrektiv til to samtidige diskurser, den medisinske sykdomsforståelsen og det atferdsanalytiske perspektivet.
TBO er en forståelsesmodell som anerkjenner menneskers levde liv som det sentrale i utvikling av psykologiske og atferdsmessige vansker. Dette gir retning for omsorgs- og behandlingstiltak mot faktorer som er viktige for alle, nemlig relasjon, fellesskap, mening, autonomi, forståelse og følelsesintegrasjon. Og opplevelsen av trygghet og tilfredshet.
Det er naturlig og god omsorg satt i system. Barn trenger å få sine behov dekket. De trenger utfordringer slik at de kan utvide sin evne til å tåle stress og vonde følelser. De trenger varme voksne som tåler å bli avvist og som tåler at det svinger i følelser, motivasjon og ambisjon. De trenger å bli møtt av voksne som anerkjenner deres verdighet, og som setter sunne og logiske grenser (Steinkopf, 2021).
Et tilfeldig sammentreff
At TBO forstås som «hjerneorientert» er på mange måter et tilfeldig sammentreff.
Traumefeltet – med fokus på enkeltstående traumer (for eksempel posttraumatisk stresslidelse) og vedvarende, gjennomgripende traumer (kompleks PTSD ) – hadde momentum gjennom 1990-tallet (Terr, 1990).
Samtidig hadde hjerneforskningen vind i seilene. Den amerikanske kongressen erklærte tiåret fra 1990 til 2000 som «The decade of the brain». Mye av traumelitteraturen var orientert mot denne forskningen, og traumefeltet fikk drahjelp av teknologiske nyvinninger og fancy hjerneskanning.
Det gjelder også delvis den traumebevisste tradisjonen. Bruce Perrys nevrosekvensielle modell er blant de mer «hjerneorienterte» TBO-modellene. Fokus i hans modell er på hvordan man kan lære regulering av følelser, atferd og sosial kontakt gjennom sekvensielle tiltak: Fra sanser og motorikk via relasjon og fellesskap, og til mer bevisst, kognitiv regulering (Perry, 2009).
Men det traumebevisste perspektivet lever helt fint også uten nevrospråket. Sandra Blooms «The Sanctuary Model» er en annen TBO-modell, som legger vekten på trygghet, håndtering av følelser og tapsopplevelser (Bloom, 2005). I tillegg fokuserer den på fremtidsforventning og fremtidsberedskap. Denne modellen refererer i svært liten grad til et hjernespråk. Men utgangspunktet og innholdet er det samme.
Konseptuelle vansker ved TBO
I likhet med andre teorier og modeller har TBO konseptuelle vansker. Traumebegrepet er ikke godt nok definert. Er traumer noe du er påført, eller kan også fravær av opplevelser (neglekt) være traumatisk? Det er et spenningsfelt mellom den klassiske PTSD-tradisjonen, og tradisjonen som er opptatt av «utviklingstraumer», «komplekse traumer» og «tilknytningstraumer».
Howard Bath, som i stor grad har inspirert TBO i Norge, tematiserer dette i en kjent artikkel «The Trouble with Trauma» (Bath, 2017). TBO kan oppfattes utydelig, ved at en ikke er stringent nok i omtale og forståelse av traumebegrepet. Han advarer også mot «traume-fundamentalisme», at man blir så begeistret for sitt perspektiv at man blir blind for andre måter å forstå fenomener på – som for eksempel utviklingsforstyrrelser og nevrologiske skader.
I samtaler med oss har Bath også vært bekymret for nevrospråkets narrative kraft, som også er tema i den pågående debatten. Disse dilemmaene er ikke løst, og kan kanskje ikke løses helt. På et tidspunkt kan det være betimelig å finne andre begreper som bedre fanger opp den helhetlige tilnærmingen vi alle sannsynligvis ønsker oss. Som fanger opp den menneskemøtekompetansen vi trenger i møte de som har hatt og har vanskelige liv.
Er det nyttig?
Få teorier eller metaforer er «riktige» eller «sanne». De er mer eller mindre hensiktsmessige når vi skal forholde oss til de problemene eller vanskene de forsøker å adressere. Og pedagogiske modeller og metaforer som knyttes på teoriene har en tendens til å komme og gå. De er nyttige når de er nyttige. Oppleves de ikke lenger hensiktsmessige, må de byttes ut. Spørsmålet blir da: oppleves disse metaforene nyttige for dem dette er ment å være nyttig for?
Metaforer er forenklinger, forsøk på å gjøre komplekse fenomener tilgjengelige og praktisk anvendelige. Redskapet «Psykologisk førstehjelp», som er utviklet av psykologen Solfrid Raknes, opererer med «røde og grønne tanker». Fargekoder på følelser gir intuitivt mening for oss. Selv om vi vet godt at følelser verken er røde eller grønne i virkeligheten.
På samme måte tror vi at ingen, verken barn eller voksne, at det finnes en ordentlig kaptein, fyrbøter eller maskinist inne i hjernen, som er den utgaven av den tredelte hjernen vi har brukt ved RVTS Sør.
Nevrospråket, og metaforer som den tredelte hjernen og toleransevinduet har, som Gulliksen, Olsen og Isaksen påpeker i sitt debattinnlegg – vært funksjonelle. Og er det fremdeles.
Vi bør lytte nøye når folk med nærhet til dem det gjelder, snakker. Gulliksen, Olsen og Isaksen rapporterer ingen misforståelser i retning av «mangelperspektiv» eller reduksjonisme, snarere en lettelse over forklaringer på indre smerte og uro som gir retning og mening. Så lenge dette er tilbakemeldingene fra praksisfeltet ser vi ingen grunn til å bytte ut den tredelte hjernen som metafor.
Hva nå?
Vi oppfordrer praksisfeltet til å fortsette sitt gode arbeid som trygge, varme voksne. At de fortsetter å ha menneskemøtekompetanse som sitt fokus i møte med dem som strever (Dønnestad & Steinkopf, 2024). Og at de velger de metaforene som de ser resonnerer best hos de den skal hjelpe.
Vårt ønske er at de setter seg ned og tenker nøye over hva TBO betyr for dem, og hvilken plass det skal ha i deres hverdag. For TBO er en helhetlig, integrerende og pragmatisk tilnærming til barn, unge og voksne sine livssmerter – ikke en metode som skal følges.
Tilnærmingen trenger kontinuerlig selvkritikk og praksislæring, og kanskje også etter hvert en utvidelse av sitt begrepsapparat. Og i likhet med alle andre modeller må den se kritisk på sin bruk av forenklinger og metaforer.
Men praksiserfaringen er det viktigste i vurderingen av nytteverdi. Som Gulliksen og kollegene hennes sier: the proof of the pudding is in the eating.
Referanser
Bath, H. (2017). The trouble with trauma. Scottish Journal of Residential Child Care, 16(1), 1-12.
Bloom, S. (2005). The Sanctuary Model of organizational change for children’s residential treatment. Therapeutic Communities, 26(1), 61-78.
Dønnestad, E., & Steinkopf, H. (2024). Menneskemøteboken. Oslo: Universitetsforlaget.
Perry, B. D. (2009). Examining Child Maltreatment Through a Neurodevelopmental Lens: Clinical Applications of the Neurosequential Model of Therapeutics. Journal of Loss and Trauma, 14(4), 240-255. doi:10.1080/15325020903004350
Steinkopf, H. (2021). Being the Instrument of Change: Staff Experiences in Developing Trauma-informed Practice in a Norwegian Child Welfare Residential Care Unit. (PhD). Bergen, Bergen.
Terr, L. (1990). Too scared to cry: psychic trauma in childhood. New York: Basic Books.