Per Lorentzen påpeker at moderne nevrovitenskap har tilbakevist den tredelte hjernen som en nøyaktig avspeiling av hjernens struktur. Ingen seriøse forskere hevder at Paul MacLeans modell er en fullstendig anatomisk redegjørelse for hjernen. Det er etter hvert en kritikk som føles som å slå på en død hest. Vi vet at hjernen er langt mer kompleks, men det endrer ikke på at MacLeans modell har verdi som klinisk og pedagogisk verktøy.
MacLean visste at hans modell var en forenkling. Han understreket at selv om hjernen kan deles opp i evolusjonære lag, er strukturene sterkt integrerte. Hans modell var treenig, ikke tredelt, og han påpekte at hjernens funksjoner er sammenvevde gjennom nevrale koblinger. De forskjellige lagene samarbeider, og eldre hjernestrukturer støtter nyere kognitive funksjoner.
Denne forståelsen av hjernen som et integrert system er avgjørende for å forstå modellens kliniske relevans. Akkurat som et nyttig kart hjelper modellen oss å navigere i komplekse landskap. Den treenige hjernemodellen gir en praktisk ramme for å forstå hvordan hjernen reagerer både instinktivt og kognitivt i forskjellige situasjoner. Som Kurt Lewin sa: Ingenting er så praktisk som en god teori. MacLeans modell er nettopp det – praktisk. Den hjelper oss med å forstå og arbeide med komplekse følelsesmessige prosesser i en verden der perfekte modeller rett og slett ikke finnes.
Modeller har en verdi i psykologien
Psykologien har alltid hatt behov for modeller for å forenkle komplekse mentale prosesser og skape et rammeverk for forståelse og intervensjon. Modeller fungerer som mentale kart som hjelper oss å navigere i de ellers uoversiktlige indre prosessene hos mennesker. For eksempel er Freuds teori om id, ego og superego ikke eksakte representasjoner av hjernens faktiske strukturer, men de har likevel vært svært nyttige for å beskrive og forstå menneskelig atferd i relasjon til psykologiske konflikter og utviklingen av personligheten.
Uten modeller ville det være vanskelig å operasjonalisere teorier og anvende dem i praksis. For eksempel har nyere modeller som Dan Siegels toleransevindu vært nyttige for å forstå hvordan mennesker reagerer på stress og traumer. Denne modellen forenkler komplekse nevrobiologiske prosesser til en forståelig forklaring på hvorfor noen mennesker kan bli hyperaktiverte eller følelsesmessig avstengte i stressende situasjoner. Det gjør det mulig å målrette behandlinger og pedagogiske tilnærminger.
Men modeller har også sine begrensninger. De er nødvendige forenklinger, og det er risiko for at de kan bli overtolket eller brukt for rigid dersom vi glemmer deres funksjon som veiledere snarere enn endelige sannheter. Derfor er det viktig å bruke modeller fleksibelt og kritisk, og alltid være åpne for at ny forskning kan utfordre eller supplere dem. Gjennom dynamisk bruk av modeller kan vi tilpasse vår forståelse til de barn, unge og voksne vi arbeider med, og sikre at våre intervensjoner forblir relevante og nyttige.
MacLeans modell har fortsatt klinisk relevans
Paul MacLeans treenige hjernemodell, som deler hjernen inn i reptilhjernen, det limbiske system og neokorteks, gir oss en intuitiv forståelse av hvordan evolusjonen har bygget hjernen lag for lag. Selv om nyere forskning, som Lisa Feldman Barretts, utfordrer den nøyaktige plasseringen av følelser i hjernen, betyr ikke det at MacLeans modell skal kastes. Tvert imot hjelper modellen oss med å forstå hvordan primitive emosjonelle reaksjoner ofte spiller en avgjørende rolle i vår atferd og beslutningstaking – spesielt under stress og traumereaksjoner.
MacLean understreket selv at hjernens forskjellige lag er forbundet gjennom komplekse nevrale nettverk. Primitive hjernestrukturer spiller fortsatt en avgjørende rolle, selv når vi bruker de mer avanserte delene av hjernen til å løse kognitive oppgaver. Dette nettverket av interaksjoner betyr at ingen del av hjernen arbeider isolert – de evolusjonære lagene supplerer hverandre. Forskning fra Michael Teicher og kolleger har vist hvordan tidlige barndomstraumer kan endre hjernens utvikling og påvirke dens evne til å regulere følelser (Teicher et al., 2016). Dette passer godt inn i MacLeans modell, som illustrerer hvordan primitive hjernestrukturer kan overvelde de mer avanserte, regulerende funksjonene under press.
Som Jaak Panksepp (1998) og Robert Sapolsky (2017) begge har vist, fungerer MacLeans modell som et heuristisk verktøy for å forklare hvordan primitive hjernestrukturer kan «overstyre» de mer avanserte delene av hjernen. Dette er en prosess som spiller en sentral rolle i klinisk behandling, særlig når vi arbeider med traumerammede individer.
Antonio Damasio har videreutviklet ideen om hjernens hierarkiske oppbygning, der lavere nivåer støtter høyere kognitive funksjoner. Damasio understreker at det er denne integrasjonen av funksjoner som ligger til grunn for vår bevissthet, fornuft og følelser – noe som understøtter MacLeans grunnleggende forståelse av hjernens oppbygning. MacLeans modell er derfor ikke bare en forenkling, men også en praktisk ramme for å forstå hvordan følelser og kognisjon henger sammen, spesielt i en klinisk kontekst.
Barrett: Følelser som konstruksjon og kritikk av forenklingen
Lisa Feldman Barretts forskning tilbyr et viktig perspektiv som supplerer forståelsen av hjernens funksjoner. Barrett kritiserer ideen om at følelser som frykt eller glede skulle være plassert i bestemte «primitive» deler av hjernen. Hun argumenterer for at følelser snarere er en dynamisk konstruksjon som oppstår ut fra hjernens interaksjoner med kroppen og omgivelsene.
Dette perspektivet bygger videre på den kritikken som moderne nevrovitenskap har rettet mot «the triune brain» ved å understreke at hjernens funksjoner er langt mer integrerte enn den klassiske tolkningen av MacLeans modell antyder.
Barretts kritikk retter seg imidlertid primært mot en forenklet tolkning av MacLeans modell, som fremstiller emosjonelle reaksjoner som fastlåste i bestemte hjernestrukturer (for eksempel amygdala for frykt). MacLean selv understreket at hjernens forskjellige lag arbeider sammen gjennom komplekse nettverk, men senere tolkninger av modellen har fremstilt den som mer rigid.
Barretts teori om «the theory of constructed emotion» utfordrer den tradisjonelle oppfatningen av følelser som medfødte, universelle reaksjoner og tilbyr en mer nyansert forståelse av hvordan vi opplever og regulerer våre følelser. Dette støtter det nevroaffektive perspektivet, som viser hvordan følelser formes av både biologiske og sosiale faktorer.
Nevroaffektiv utviklingspsykologi og praktisk bruk av modellen
I nevroaffektiv utviklingspsykologi bruker vi «the triune brain» som en praktisk ramme for å forstå og forklare hvordan relasjonelle opplevelser former hjernens utvikling. Modellen viser hvordan hjernens primitive deler kan dominere under umodenhet, stress og retraumatisering, og hvordan terapeutiske intervensjoner kan styrke de høyere mentaliserende funksjonene som regulerer følelser.
Som et klinisk verktøy gir modellen mening fordi den gjør noe abstrakt teori ofte ikke kan: Den gjør komplekse prosesser tilgjengelige og forståelige for de som har størst behov for det.
Litteraturliste:
Barrett, L. F. (2017). How Emotions Are Made: The Secret Life of the Brain. Houghton Mifflin Harcourt.
Damasio, A. (2019). The Strange Order of Things: Life, Feeling, and the Making of Cultures. Pantheon Books.
MacLean, P. D. (1990). The Triune Brain in Evolution: Role in Paleocerebral Functions. Springer.
Panksepp, J. (1998). Affective Neuroscience: The Foundations of Human and Animal Emotions. Oxford University Press.
Sapolsky, R. (2017). Behave: The Biology of Humans at Our Best and Worst. Penguin Press.
Teicher, M. H., et al. (2016). Childhood maltreatment and cortical network abnormalities. Neuroscience and Biobehavioral Reviews.
Les innleggene i debatten om den tredelte hjernen her:
Dag Nordanger: Hjernen er ikke tredelt likevel! Hva nå?
Per Lorentzen: Den tredelte hjernen – «It’s dead but it won’t lie down»
Dag Nordanger: Nevrofunn som gjelder, må nå ut