I innlegget Hjernen er ikke tredelt likevel! Hva nå?! tar jeg utgangspunkt i at teorien om den tredelte hjernen er tilbakevist, og drøfter hva vi da kan gjøre. Lorentzen leser meg likevel som eksponent for hvor seiglivet og innflytelsesrik myten om den tredelte hjernen er.
Å utforske årsakene til det kan ifølge Lorentzen være «starten på en ny konstruktiv diskusjon».
Det oppleves som at Lorentzen nå polemiserer rundt en del punkter hvor jeg allerede, eksplisitt, har sagt meg enig og kommet ham i møte. Hensikten var å etablere et felles grunnlag vi kan gå videre fra.
I samme hensikt oppsummerer jeg derfor det jeg, dels sammen med andre, har formidlet:
- Teorien om at hjernen har adskilte lag som har kommet til på ulike stadier i evolusjonen, er tilbakevist
- Vi har nok blitt forledet til å tro på teorien fordi den gir intuitivt mening (der ligger allerede mitt svar på hvorfor teorien har vært seiglivet).
- Hjernen har ingen adskilte strukturer. Alt spiller sammen som et orkester (Lorentzen har rett i at heller ikke det limbiske system lenger anses som særlig eget og adskilt).
- Hjernen er ikke en aktør. Den har ikke agens. Den speiler bare, og er slik sett ikke interessant i seg selv (så nei, når jeg sier at noe i hjernen får «økt følsomhet» gir jeg den ikke menneskelige trekk. Det er et synonym for sensitivitet eller responsivitet).
Som Lorentzen sier, har ikke amygdala noen eksklusiv rolle forbeholdt stress- eller fryktresponser. Samtidig er det et massivt forskningsgrunnlag som tilsier at den har en rolle også der. At den, slik jeg også har vært klar på, kun er representant for et system som viser seg langt mer komplekst, blir noe underordnet i denne sammenheng.
Det vesentlige er: Vi har et stressresponssystem. Områder i det MacLean kalte det limbiske system er sentrale i å aktivere stress-responsen (sammen med mange andre).
Prefrontale eksekutive funksjoner er sentrale i å regulere den (sammen med mange andre). Vold og overgrep i oppveksten synes å forstyrre utviklingen av denne regulerende funksjonen. Der står forskningen i dag, og det er derfor jeg skriver at «MacLean var på sporet av noe» (jeg skrev ikke «noe intuitivt riktig», der utleder Lorentzen fra Psykologisk.no sin ingress).
Det er altså dette jeg viser hvordan man kan formidle gjennom en brannstasjon-metafor. Lorentzen sier det kunne vært andre metaforer, som ikke trengte å henspille på hjernen. Ja, det er derfor jeg skriver nettopp det; at vi trenger et mangfold for å tilpasse oss det som gir mening for den enkelte, og at hjernen er én av mange kilder.
Og da er vi der hvor jeg mener den konstruktive diskusjonen hører hjemme, nemlig i den dialogiske og relasjonelle konteksten hvor kunnskapen skal anvendes. Det brukes milliarder på nevrobiologisk forskning på mennesker som har det vanskelig. Forskningen er for dem.
Hvis det fins noe i dette enorme materialet som kan hjelpe og gi håp, da er det ikke bare legitimt å prøve å finne forståelige måter å kommunisere det på – men en etisk forpliktelse, mener jeg.
Når det gjelder en videre konstruktiv diskusjon, så opplever jeg vel at Lorentzen til nå i nevrodebatten har vært mest opptatt av å dekonstruere – rive ned myter og plukke fra hverandre babbel og feilslutninger.
Det er som før sagt viktig og betimelig, men spørsmålet jeg mener vi må videre til er: Hva står vi da tilbake med, som vi kan tro på? Vi kan jo ikke bare gi opp og gå hjem. Menneskene som strever, de er der nå. Det er også alle hjelpere som hver dag står i disse situasjonene og må ta tøffe faglige valg.
Det er hva som ennå er gyldig kunnskap, og hvordan den kan brukes metaforisk, jeg sa noe om i mitt innlegg. Og det er det jeg og kolleger satte opp som en liste over seks «take-homes» fra nevroforskningen i vårt innlegg i psykologtidsskriftet. Dette er budskap jeg mener må nå ut til dem det gjelder, gjennom metaforer og på annet vis. Og da selvsagt formidlet med den forholdsmessighet og etterrettelighet Lorentzen og flere har skapt bevissthet rundt.