Den antipsykiatriske sykdomsmodellen, helt uten diagnoser, er en alternativ lære utviklet av den sveitsiske psykiateren Medard Boss.
Hovedfokuset er på hvordan det er å være menneske i verden. For Boss er både kropp og sjel, subjekt og objekt, noe som henger sammen. Det er to sider av samme sak. Vi er oss selv samtidig som vi er en annen – for de andre.
Frihet. Boss avviser det tradisjonelle frihetsbegrepet om at jeg er fri til å velge absolutt hva jeg vil. Alle valg, er valg mellom virkelighet og muligheter slik de viser seg for meg. Og jo mer åpen og tilstedeværende jeg er overfor disse mulighetene, jo større valgfrihet har jeg.
Sykdom og sunnhet. For Boss er sunnhet det samme som frihet og sykdom lik med ufrihet. Å være syk innebærer derfor at man ikke makter det man kunne som «sunn og frisk». Denne sykdomsforståelsen skiller i prinsippet ikke mellom psykiske og somatiske sykdommer. Sykdom sees på som ufrihet. Altså en innskrenkning av menneskets frihet og mulighet til å være i verden med hele seg.
I tradisjonell medisinsk somatikk og psykiatri opereres det med kausale årsaksforklaringer som skal beskrive, diagnostisere og kurere. Alternativt kan sykdom betraktes som en innskrenking i ens livsutfoldelse og av livet selv. Boss forstår mennesket og dets lidelser med utgangspunkt i at sunnheten er det primære og overordnede. Sunnheten – og din verden – innskrenkes hvis friheten av forskjellige årsaker begrenses.
Symptomenes funksjon. Psykolog Eva Dalsgaard Axelsen skriver i sin bok «Symptomet som ressurs», at i psykiatrien er det en tendens til å påvirke pasienter til å tilskrive årsaken til symptomene til indre faktorer som er utenfor deres kontroll, slik som sykdom. Og videre at psykiske problemer kan være et forsøk på mestring som blir repetert, og at symptomene fungerer som en beskyttelse – både overfor en selv og andre.
For Boss handler ikke frihet om å ha alle muligheter i livet, men om måten man konkret forholder seg til sin livssituasjon og de mulighetene man faktisk har i livet. Frihet er hvordan man velger å leve livet slik det er – også når det er forferdelig vanskelig. Det ultimate mål for Boss sin tilnærming er å «opplyse» retningen, men ikke gå opp veien for klienten. Terapien gir klienten mulighet for dette gjennom å utvikle og oppnå mer åpenhet, mening og frihet i tilværelsen.
Liv og død. Bevisstheten om døden gjør det mulig for oss å levendegjøre friheten til livet. Liv og død eksisterer samtidig, ikke etter hverandre. Mens livet er en forutsetning for døden, så er døden en konsekvens av livet. Utfordringen i dagliglivet er å integrere døden som noe naturlig, som gir perspektiv og meningsfylde til livet. Kort fortalt, så kan man dø levende og leve død – og alt midt imellom. Det avhenger av hvordan man lever. Altså i hvilken grad man sanser, evner, tør og kan ta friheten til livet på seg utifra der man er i livet.
Diagnoser. Det tradisjonelle diagnosesystemet som brukes i psykisk helsevern, betraktes med stor skepsis innen eksistensiell psykologi. Dette på grunn av at klientens opplevelse av sin egen livssituasjon ikke tillegges stor nok betydning i forhold til objektive målinger og diagnostiske fortolkninger. Diagnoser er konklusjoner og setter merkelapper på personlige karakteristika og plasserer mennesker i båser.
Sykdom. Eksistensiell psykologi ser ikke på en pasient primært som en person som lider av en sykdom. Pasienten er en person i verden, som er i en livssituasjon som hemmer ham i hans relasjoner til seg selv, og dermed i livsutfoldelsen. Fokus her dreier seg om hvordan denne personen kan makte sin tilværelse.
Hverdagslige psykiske lidelser er uttrykk for allmennmenneskelige livsproblemer, hvor svaret ikke ligger i diagnoser og medisiner. Hverdagslige livsproblemer hvor man lar seg begrense og ikke byr på seg selv, er først og fremst et uttrykk for å ha levd på en måte hvor man har unngått konfrontasjonen med livets dilemmaer og paradokser, og dermed blitt ført på «ville veier», slik den engelske eksistenspsykologen Emmy van Deurzen uttrykker det.
Det å «leve sant om livet», innebærer å ha kontakt med, vedkjenne seg og være tydelig i seg selv overfor seg selv. Ved å være mer «til stede» i nuet og i sine tanker og følelser, «oppdager» en stadig mer av seg selv og den man er. Og bli mer, ikke mindre av den personen man har potensial til å bli og er skapt til å være.
Aksept og forandring. Man kan ikke forandre det man ikke aksepterer. I min praksis fremstår det nærmest som en psykologisk lovmessighet at man må akseptere noe for å skape forandring. «When you accept what is, what is changes», er en standardformulering i gestaltterapien. Fritz Perls forklarer dette som at «en kraft skaper motkraft». Selvaksept skaper betingelser for forandring.
La derfor ikke det å ha et problem bli til et problem. Hvis du gjør dét, får du to problemer i stedet for ett. Identifiser isteden problemet og avklar om dét er det som er et problem, eller om det er tanken man gjør seg om problemet som er problemet.
Mennesket lever i verden og erfarer gjennom kroppen. Psykiske symptomer er ikke nødvendigvis bare til besvær, det kan også være en ressurs som veivisere til forståelse. Gjennom å bli bevisst på det som er galt, får man informasjon om hva som må forandres og hvordan. Slik kan symptomet bli en ressurs, sier Axelsen. Eksempelvis kan plagsom angst være en slik veiviser og signal til å «stake opp» en ny og mer bærekraftig kurs.
Depresjon innebærer i mange tilfeller at man ikke lever i pakt med seg selv og sine egne behov. Mange av de som «deprimerer seg» i måten de lever på, utvikler depressive symptomer ved å fortsette i det samme sporet. Når man gjør det nok og lenge nok, kvalifiserer man seg til en depresjonsdiagnose og er klar for henvisning til psykiatrien.
Psykologisk behandling. Målet for eksistensiell terapi kan kort sies å være å reflektere over og forstå tilværelsen, og hjelpe folk til å ta aktive valg og leve med større letthet i eget liv. Problemer forbundet med å leve konfronteres, og tilværelsens muligheter og grenser utforskes.
Eksistensiell terapi har ikke som mål å helbrede folk etter en tradisjonell medisinsk modell, men gi hjelp til økt livsbevissthet og det å kunne være mer til stede i eget liv. Personer har bruk for assistanse til å sondere terrenget og hjelp med å utforske egne livsmuligheter for å være i stand til å bestemme seg for hvilken rute de vil gå, og finne sin egen vei.
Livet skal leves og er ikke et prosjekt som skal løses. La oss derfor gjøre livet til en livshistorie fremfor en sykdomshistorie, slik en person med uttalt helseangst omtalte livets mysterium:
«Livet er en seksuelt overførbar sykdom med absolutt 100 prosent dødelig utfall.»