Du er kanskje lei av å høre om oss – voksne damer som banker desperat på døra til psykisk helsevern for å be om ADHD-utredning.
På dette livsstadiet er vi sprengt til bristepunktet av komplekse symptomer, og har lag på lag av levd liv vevd sammen med traumer og nederlag. Kanskje spesialisthelsetjenesten i psykisk helsevern avviser oss fordi det er for mange av oss?
Min vei til distrikspsykiatrisk senter (DPS) og ADHD-utredning var lang og kronglete.
Jeg fulgte den omstendelige ruten mange kvinner tar: Først angst og depresjon, deretter sykmeldinger grunnet stress og utbrenthet, psykologtimer, medisinering, arbeidsavklaringspenger (AAP) og delvis uføretrygd.
Det var ingenting med min livssituasjon som skulle tilsi at jeg strevde slik. Jeg tilhørte en familie med gode, omsorgsfulle relasjoner og jobbet på en hyggelig arbeidsplass. Hvorfor klarte jeg ikke å håndtere et helt vanlig hverdagsliv når jeg var ressurssterk og hadde fine folk rundt meg?
Jeg kjente angstfølelsen stige
Livet var en evinnelig berg- og -dalbane. I perioder med mye energi og overskudd badet jeg i kreative tanker, satte i gang nye prosjekter og lagde avtaler i fleng – livets glade krefter sang inni meg. Mulighetene var uendelige! Karpe Diem! I lærerjobben fikk jeg fritt spillerom for alle mine ideer. Drevet frem av pedagogiske superkrefter jaktet jeg konstant etter det perfekte undervisningsopplegget.
Så stoppet alt opp. Energien min var blitt slengt ut i alle retninger, og plutselig streiket kraftstasjonen. Jeg surret rundt i fortvilelse og fant ikke veien videre.
Jeg ble overveldet av selvkritikk, for deretter å synke apatisk sammen. Nå var livet en tom ødemark der alle planer ble forvandlet til luftspeilinger. Jeg var tappet for initiativ og kjente på den evig dårlige samvittigheten over å ikke strekke til. En vond syklus. At jeg ikke kunne lære av tidligere feil!
«Snu bunken!» sa psykologen.
Men det klarte jeg aldri. Alt kunne forbedres og perfeksjoneres! Nye ideer strømmet på helt fram til jeg stod foran klassen og timen var i gang. Den detaljerte planen jeg hadde laget for timen var glemt, og impulsene overtok. Morsomme opplegg, men lite system. Av og til suksess, av og til katastrofe.
Jeg kjente angstfølelsen stige fordi jeg ikke klarte å systematisere undervisning og elevoppfølging. Langtidsplanlegging var et fremmedord. Alle oppgaver var like viktige og måtte gjøres NÅ!
På hjemmebane var oppfølging av egne barn og vanlig husarbeid uendelig stressende. En skulle tro jeg var administrerende leder for en stor bedrift, men det var bare mitt eget lille univers jeg prøvde å organisere. Skrikende barn, bleier, levering og henting, matlaging, husarbeid og aktiviteter – sansene mine ble sprengt i stykker. Fullstendig overveldet av et vanlig A4-liv, gikk jeg inn på badet og krøp sammen i gråt.
Hæ? tenkte jeg. ADHD?
Utmattet og nedfor fikk jeg til slutt hjelp hos en avtalespesialist som hjalp meg regulere livet bedre og fulgte meg tett opp i fem år. Gjennom utredning i TOP-prosjektet ved Oslo universitetssykehus og Norsk senter for forskning på mentale lidelser (NORMENT), fikk jeg diagnosen bipolar lidelse 2 på slutten av 2022.
Tidlig i 2023 gikk jeg inn i en ny, alvorlig depresjon og måtte for første gang legges inn på Døgnenheten på Mortensrud i Oslo. Etter tre uker der ble jeg så henvist til DPS for videre oppfølging og utredning. Gjennom kartleggingssamtaler med meg og min familie og utfylling av utallige skjemaer var fasiten tilsynelatende klar. Nå skulle jeg få vite diagnosen som kunne forklare alt!
Nevropsykologen på DPS sa til meg: – Du har en nevroutviklingsforstyrrelse. Min vurdering er at du har ADHD.
Hæ? tenkte jeg. ADHD?
Tanken hadde aldri streifet meg. Jeg hadde vært den stille jenta i klasserommet som drodlet i bøkene mine og så ut av vinduet. Sosialt keitete og sjenert. I tenårene skilte jeg meg ut fordi jeg elsket å klatre i trær og syntes shopping og sminke var dødskjedelig. Litt sen sosial modning, men kunne jegha ADHD?
Slet ikke de med ADHD med konsentrasjon? Som barn kunne jeg sitte fordypet i bøker i timevis. Fortellingene vokste og tok form inni meg. Det var deilig å kunne sitte nedsunket i et stille univers og innta livsverdenen til fiktive personer. På mitt intense vis sanset jeg deres følelser og tanker og kunne fordype meg i deres dramatiske livshistorier. Kontrasten til virkelighetens støy var stor, og jeg hatet å bli forstyrret i lesingen min. Var denne form for konsentrasjon mulig hvis jeg hadde ADHD?
De med ADHD klarte vel heller ikke å sitte i ro? Jeg, derimot, var godt trent til nettopp det. Som prestedatter var jeg vant til lange gudstjenester. Salmeboka kunne jeg nesten utenat, føttene trippet, hendene trommet og neglene var nedspist, men jeg satt i ro. Flere timer i strekk. Hver søndag.
Og havnet ikke barn med ADHD ofte i konflikt med andre? Jeg hadde alltid vært lydig og lyttet til beskjeder. Det var viktig for meg å være god og snill, og jeg kunne se med en gang om ikke alle hadde det bra. Jeg tok min rolle som skolens uformelle sosiallærer vært seriøs og omfavnet alle dem som falt utenfor.
Hva med ADHD og læringsvansker? Kunne jeg ha ADHD når jeg hadde prestert bra på skolen, gjort alle lekser og øvd hardt til prøver? Fokuset mitt var sylskarpt når det virkelig gjaldt og på muntlige prøver gikk det alltid bra. Men det var slitsomt å gjøre alt ordentlig og innfri lærernes forventninger. Som elev var jeg både strukturert, og fullstendig uorganisert på samme tid. Det kostet krefter, mye krefter.
Jeg leste alt jeg kom over om ADHD-symptomer for jenter
Min konstante indre uro tenkte jeg kunne passe bra til ADHD-diagnosen.
I tenårene blinket stressnivået konstant rødt. Jeg kjente ofte på intens aggresjon og kroppen dirret. Angsten gikk på høygir etterhvert som det faglige presset økte i styrke.
På ungdomsskolen ble to prøver lagt på samme dag. Det ble for mye for meg. Da jeg var alene hjemme, gikk jeg ut på kjøkkenet, tok en brusflaske og hamret løs på et kneippbrød slik at smulene føk i alle retninger. Men da resten av familien kom hjem, var alt ryddet bort. Ingen kunne se spor etter min lille kneippbrød-seanse.
Det føltes fremmed å ha så mye sinne i kroppen, men heldigvis ble jeg en mester i å maskere de kraftige emosjonene som raste innvendig. Kontrasten mellom den rolige, vimsete og glade jenta og de intense og kaotiske følelsene hun bar på innsiden, var enorm.
På universitetet fortsatte de intense og uønskede følelsene å strømme på. Noen ganger måtte jeg løpe på løpebånd i to timer for å prøve å roe kroppen slik at jeg klarte å gå på lesesalen. Samtidig, det var vel ikke ADHD som var årsaksforklaringen?
Etter timen på DPS leste jeg alt jeg kom over om ADHD-symptomer for jenter. Jeg begynte å se en sammenheng med min egen oppvekst. Jenter med ADHD kan være/oppleve:
- Empatiske og overfølsomme.
- Lavt selvbilde.
- Stille og sjenert. Dagdrømmer og forsvinner inni seg selv.
- Tankekjør. Indre uro.
- Manglende regulering av tanker og følelser.
- Av/på-knapp med energi. Enten/eller. Gjøre alt eller ingenting.
- Tid er NÅ eller IKKE NÅ.
- Sliter med planlegging, organisering og prioritering. Klarer ikke vurdere hva som er viktig/mindre viktig. Klarer ikke se hvilken rekkefølge ting bør skje.
- Redusert arbeidsminne.
- Perfeksjonist.
- Hyperfokus – fordyper seg i emner og saker man er interessert i.
- Engasjert.
- Har du en diagnose, har du ofte flere. Storfamilien består av epilepsi, bipolar lidelse, angst, depresjon, PMS/PMDD, OCD, traume, autismespekter, personlighetsforstyrrelse, utbrenthet og somatiske smerter.
Jeg så endelig en underliggende årsak til alt jeg hadde strevd med opp gjennom livet. I terapi hadde jeg fått hjelp til å bearbeide og sette ord på mye av det jeg strevde med, men ADHD var aldri blitt nevnt.
Nye diagnoser, nye planer, nye forsinkelser
Så var det tilbake til DPS. ADHD-kartleggingene var nesten ferdigstilt, og det manglet kun noen få kognitive tester. Intetanende og uskyldig trådde jeg inn i psykisk helseverns nifse versjon av Kafka-prosessen.
Nevropsykologen sa: – Beklager, vi kan ikke ferdigstille ADHD-utredningen.
– Hæ? Hvorfor ikke?
– Behandlingsteamet vårt er uenige om diagnose og behandling. Jeg mener du har ADHD. Overlegen og psykologen på døgnenheten mener du har personlighetsforstyrrelse. Min leder mener du har bipolar lidelse 2, basert på utredningen til NORMENT. Døgnenheten henviste deg i utgangspunktet hit for å utredes for personlighetsforstyrrelse, så det er kun det jeg skal vurdere. Du fyller derimot ikke diagnosekriteriene for PF.
I dette øyeblikket er jeg i sjokk.
– Ingen hadde nevnt at jeg kom hit for å utredes for personlighetsforstyrrelse. Hva skjer nå?
– Du skal få emosjonsfokusert terapi av en psykologspesialist på DPS. Etter du har fullført det, kan du eventuelt be fastlegen henvise deg på nytt til DPS for ADHD-utredning.
Nå fulgte to måneder med venting på time hos psykologspesialisten på DPS. Min indre turbomotor gikk på høygir. Jeg leste alt om emosjonsfokusert terapi og de aktuelle diagnosene. Jeg slet fremdeles med depresjon, og ventetiden kjentes uutholdelig lang.
Hva hvis ADHD-medisin kunne roe ned tankekjøret mitt? Jeg ringte nevropsykologen på DPS, men svaret var nei. De ville ikke ferdigstille ADHD-utredningen. Uansett ville jeg ikke få tilbud om ADHD-medisiner siden jeg hadde epilepsi. Det viktigste var å begynne med emosjonsfokusert terapi. Hvis jeg lærte å regulere følelsene mine, ville jeg slå tre fluer i ett smekk (PF/ADHD/BP2).
Da dagen endelig var kommet for emosjonsfokusert terapi på DPS, viste det seg at planen var blitt endret. Jeg skulle heller få tilbud om psykoedukasjon for bipolar lidelse. Det var uvisst når kurset skulle starte, men jeg skulle bli innkalt til en vurderingssamtale.
Jeg ble overrasket, siden nevropsykologen hadde gitt signaler om at jeg ikke hadde bipolar lidelse 2, men jeg takket likevel ja til tilbudet.
– Du må si til DPS at de må bestemme seg
Hjemme ringte jeg fortvilet til Mental Helses telefonlinje. Hulkende sa jeg:
– DPS klarer ikke å lande på om jeg har ADHD, er bipolar eller har personlighetsforstyrrelse. Jeg har ventet i mange måneder! Jeg er så sliten av å gå å gruble.
– Nei, dette går ikke an! sa damen på telefonen. – Du må si til DPS at de må bestemme seg. Jeg hører så mange fortelle den samme historien.
Da jeg kom til vurderingssamtale på DPS høsten 2023, sa kurslederne:
– Vi vet ikke når kurset med psykoedukasjon for bipolare vil starte. Det er for få kandidater til kurset. Oppstart blir på nyåret, januar 2024.
Ny venteperiode. Jeg var utslitt og hadde intenst lyst til å se om ADHD-medisin kunne roe ned min indre turbomotor, men hadde ikke penger til å gå privat. Det stemte ikke det DPS hadde sagt, om at min epilepsi utelukket ADHD-medisinering. Min behandler på nevrohabilitering på Ullevål Sykehus sa tvert imot at det kunne redusere epilepsianfall hvis stressnivået mitt sank.
Så arvet vi penger fra svigermor. Jeg dro rett til en privatpraktiserende spesialist på ADHD og betalte 27 000 kr for utredning og medisinutprøving. Mesteparten av jobben med utredning hadde DPS allerede gjort. Jeg fikk diagnosen ADHD kombinert type. Fastlegen min var imponert over den grundige utredningen spesialisten hadde gjort. I mitt indre takket jeg også den dyktige nevropsykologen på DPS.
Første gang jeg tok Ritalin, var det som et mykt pledd ble senket ned over tankene mine. Det var som et rolig nachspiel etter en vill fest. Det føltes som jeg var en tilskuer til en catwalk hvor en og en tanke kom pent poserende opp på hjernebarken, tok en elegant piruett og deretter slapp nestemann fram. Tankene ventet i tur og orden og kranglet ikke om hvem som skulle gå først. Jeg kunne lene meg avslappet tilbake og fikk tid og pusterom til å vurdere hver tanke, følelse og impuls. Var det slik det var å være normal?
Så tilbake til DPS for ny samtale. Jeg var spent på om de ville godta den private ADHD-utredningen. Nevropsykologen møtte meg gledesstrålende på kontoret sitt og sa:
– Jeg har gode nyheter! Lederen min har gitt klarsignal til at vi kan fullføre ADHD-utredningen.
– Det er litt sent nå, sa jeg. – Jeg gikk privat.
Problemet oppstår når fagfolkene kriges
Gruppekurset for bipolare ble droppet. Nevropsykologen ville gjerne ta en ny vurdering av min bipolare diagnose, og dermed var det innkalling til ny time på nyåret der en overlege skulle være tilstede. Før timen brukte jeg flere kvelder på å lage plansjer som ga oversikt over min stemningsdagbok og mine symptomer.
Men da jeg kom til DPS var det ingen overlege tilstede.
Behandleren min sa: – Vi har tenkt å skrive deg ut. Fastlegen din må sende en henvisning om ADHD-kurs når det nærmer seg sommeren.
– Men hva hvis jeg ikke får plass på kurset? Fastlegen min sier at det er få som får tilbud.
– Jeg skal skrive i journalen din at det er viktig at du får delta på kurset.
Nå skal jeg til vurderingssamtale for ADHD-kurs i august, ett og ett halvt år etter at DPS begynte med sine utredninger. Jeg tør ikke helt tro på at behandlingsplanen gjennomføres. Det har vært så mange endringer underveis.
Det er mange dyktige fagfolk på DPS. Problemet oppstår når disse fagfolkene kriges om hvilke diagnoser som er riktig. Psykologspesialister, nevropsykologer og overleger tar på seg hver sine diagnosebriller og lytter i liten grad til brukerens egne innspill og ser ikke brukeren i kontekst.
Uten diagnose faller verken behandlingstilbud eller oppfølging på plass. Jeg endte med å vandre utålmodig rundt i en mental ventehall, full av grubling og frustrasjon. Mange brukere blir dårligere i denne venteperioden. For min del ble jeg opphengt i diagnoser og analyserte meg selv i senk. Grubling og indre stress er som kjent ikke måten å bli kvitt psykiske helseplager.
Jeg er samtidig svært takknemlig for nevropsykologen som hadde god fagkunnskap om jenter/damer og ADHD-symptomer, og som så det ingen andre hadde oppdaget. Hun var faglig dyktig og empatisk og ga meg mange gode råd og anbefalinger om hvordan jeg kunne regulere livet mitt bedre.
Likevel: ADHD-medisiner er ingen quick-fix. Jeg har tilleggsdiagnoser og bærer med meg et levd liv. Men medisiner gjør det enklere å jobbe med mindfulness og kognitive strategier, for det gir meg bedre fokus og mer indre ro. Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet fullføre ADHD-utredningen hos DPS, framfor å måtte gå privat for å kunne få tilgang til medisin som har gitt så god effekt.
Hvis du er en av de som ironisk kommenterer at alle damer får ADHD nå for tiden, så tenk deg nøye om. Kanskje det er fordi vi burde fått den for lenge siden?