For noen måneder siden hadde jeg et opphold på akuttpsykiatrisk avdeling ved DPS, etter det jeg opplevde som et svært kraftig panikkanfall.
Legen jeg hadde utskrivingssamtale med ville vite hva jeg trodde lå bak panikkanfallet.
Som vi vet, kommer panikkanfall ofte ut av det blå. Jeg analyserte de to siste ukene for å finne noen årsaker, slik at vi kanskje sammen kunne komme frem til et svar.
Tidligere har jeg i behandlingssettinger snakket svært lite om sorgen jeg fortsatt bærer på, etter at de to yngre brødrene mine og jeg mistet pappaen vår i selvmord. Dette skjedde i året jeg fylte ni år. Sorgen ble heller ikke et tema i samtalen med legen.
Jeg har vært redd for å bli avfeid. Det er jo så lenge siden. Jeg har snakket om traumereaksjoner, hvordan tapet av pappa har påvirket relasjonene mine, og hvilke utfordringer det har gitt meg i livet – men aldri konkret om sorgen og hva den innebærer for meg.
Denne gangen fattet jeg mot til meg og fortalte legen at jeg nylig hadde fått vite om pappas biologiske opphav (han var adoptert), og at jeg hadde søkt om å få innsyn i pappas pasientjournal.
Pappas biologiske mor hadde en trist historie, og jeg fikk avslag på søknaden om innsyn – jeg hadde misforstått regelverket. Barn kan ikke, juridisk sett, være den nærmeste pårørende, og det er kun den personen som er oppgitt av pasienten selv, som kan få innsyn. Bestemor som var pappas nærmeste pårørende på den tiden, gikk bort i 2015.
Ingen forløsning
Min sorgprosess har aldri fått noen forløsning. Jeg har ikke klart å plassere pappas selvmord innenfor konteksten av min livshistorie, og bærer fortsatt på et barnslig håp om at pappa skal komme tilbake.
Når en omsorgsperson dør, vil måten barnet sørger på avhenge av hvor det er i den kognitive og emosjonelle utviklingen.
Det året jeg fylte ni år, hadde jeg ikke kommet så langt at jeg hadde kunnskap nok og kognitive evner til å kunne forstå og håndtere tapet av og separasjonen fra pappa. Jeg hadde heller ingen forutsetninger til å forstå hva de umiddelbare og langsiktige konsekvensene av selvmordet ville være.
Alle de voksne rundt meg mistet også noen. Men vi fikk lite hjelp og støtte fra skole, familievernkontor og helsevesen. Mammas fremste oppgave ble å skape en forutsigbar hverdag og gjenopprette vår trygghet. I en slik situasjon kunne ikke sorgarbeidet få plass.
Som samfunn vil vi ikke at døden skal ikke være til stede i et barnesinn, ikke engang en del av et barns fantasi. Jeg hadde opplevd død før, bare ikke på den måten. Hvordan kan noen trosse alle overlevelsesinstinkter? Det har ingen det fulle og hele svaret på, og et barn er kanskje minst egnet til å besvare et slikt spørsmål. De voksne rundt hadde heller ingen fullstendige svar.
På tvers av alle utviklingstrinn
Når jeg gradvis har blitt eldre, har jeg begynt å se pappas selvmord gjennom en annen linse. Sorgen har fulgt meg på tvers av alle utviklingstrinn, og er med meg fortsatt. Når jeg har erfart store livshendelser og overganger eller fått ny informasjon, har jeg måttet ta fatt på sorgoppgavene på nytt, med mer modne kognitive og emosjonelle verktøy.
Nå nærmer jeg meg alderen pappa var i da han døde. Det reiser nye spørsmål, tanker og bekymringer. Vil jeg ende opp som pappa? Kan jeg bli så syk? Hvordan vil det bli å få egne barn?
Jeg brukte lang tid på å identifisere at det jeg følte på som gjorde meg trist og nedtynget titt og ofte, faktisk var sorg og ikke kun depresjoner, angst eller traumereaksjoner.
Da jeg ble en del av Unge LEVE, ungdomslaget i LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, og jeg fikk snakke med andre som hadde mistet noen i selvmord, la jeg merke til at jeg, over 20 år senere, hadde mange de samme tankene og følelsene som de som hadde mistet noen for mye kortere tid siden.
Som voksen ser jeg pappas selvmord i et mer komplekst lys, og har et behov for å sette puslebrikkene sammen til et helhetlig narrativ. Jeg vil finne svar.
Jeg hadde lenge, når sorgen blusset opp, klamret meg til håpet om at jeg, den dagen jeg var klar, kunne søke om innsyn i pappas journal. Nå brast det håpet, samtidig som jeg måtte ta innover meg den triste historien til pappas biologiske mor. Dette utløste en sterk reaksjon som jeg ikke kunne forutse.
Det viste seg at mine antakelser om mulig avvisning, var riktige. Legen avfeide meg. Hun forstod ikke hvorfor jeg hadde disse spørsmålene så mange år senere, og en journal kunne i hvert fall ikke bringe meg nærmere noen konklusjon. Hun sa det nok sikkert for å trøste, men for meg opplevdes det som fravær av omsorg og interesse for min situasjon.
En del av min identitet
Tapet av pappa og sorgen har blitt en del av min identitet, noe som har lagt føringer for hvordan jeg har navigert gjennom livsløpet.
Alle livets høydepunkter har på en måte vært i en symbiose med sorgen, og jeg har opplevd mange sekundære tap som følge av tapet av pappa.
At sorgbearbeidelsen foregår over såpass lang tid, er ikke nødvendigvis et tegn på psykopatologi. Det kan heller være et bevis på de kreative måtene barn håndterer sorg på, og hvordan man fordeler sorgen utover ulike faser for å kunne håndtere den bedre når man har de rette verktøyene.
Å bli møtt med forståelse og omsorg er helt avgjørende, enten det er ett år, ti år, eller 20 år siden tapet.
I dag har vi mye mer kunnskap om sorg, og hvordan tap av omsorgspersoner påvirker barn langt inn i voksenlivet, enn vi hadde i 2001 da jeg mistet pappa. Jeg skal ikke generalisere, men min erfaring og andres fortellinger jeg har hørt, vitner om at det mange steder er lite kompetanse og kunnskap om sorg, både teoretisk og praksis.
Jeg håper at den kunnskapen vi har, kan bli tatt i bruk i større grad. Sorgen etter tapet av en omsorgsperson vokser man rundt, ikke fra. Det å bli møtt med kunnskap, og ikke minst omsorg og nysgjerrighet, kan være helt avgjørende i en tilhelingsprosess.
Kilder
Blank, N. M. & Werner-Lin, A. (2011). Growing up with grief: revisiting the death of a parent over the life course. Omega – Journal of Death and Dying, 63(3), 271–290. doi:10.2190/OM.63.3.e
Kristensen, P., Dyregrov, K. & Dyregrov, A. (2017). Klinisk oversikt: Hva skiller forlenget sorg-forstyrrelse fra depresjon? Tidsskrit for Den norske legeforening, 137, 538–539. doi:10.4045/tidsskr.16.0629