Hvem er mest kompetent til å utrede og diagnostisere autismespekterforstyrrelser (ASF) på godt voksne, og hvor kan voksne, spesielt kvinner, bli tatt på alvor og utredet for ASF?
Noen steder har sykehusene avtalespesialister som jobber på oppdrag fra sykehuset. Da kan pasientene henvises dit de ønsker, sies det. Men i praksis er det ikke så enkelt. Det er svært få avtalespesialister i distriktene, i enkelte fylker er det ingen i det hele tatt.
Videre sies det at utredningen av ASF er ulikt organisert rundt om i landet. Det mest vanlige er at DPS utreder og behandler de med normalt evnenivå, som for eksempel Aspergers syndrom og høytfungerende autisme, mens habiliteringstjenesten utreder og behandler de med nedsatt evnenivå, for eksempel alvorlige utviklingsforstyrrelser.
I den senere tid har jeg blitt kjent med at sykehusene som nå skal stå for utredning av autismespekterdiagnoser, hvorfor er det slik?
Ifølge Regional kompetansetjeneste for autisme, ADHD og Tourettes syndrom i Helse Sør-Øst er det én vei inn i systemet, men pasientene har likevel rett til å kunne velge avtalespesialist. Det innebærer at en nevropsykolog som driver en privat klinikk kan ha avtale med sykehusene, og kan utrede personer som ønsker seg dit. Men denne regelen er ikke lik i alle landets fylker.
I Agder, der jeg bor, er det vanlig at utredningene foretas av ordinær spesialisthelsetjeneste. De har én avtalespesialist som er nevropsykolog. Utredningen gjøres på Habiliteringstjenesten for voksne (HAVO), av spesialister i seksjonen. Det er alltid en eller to psykologspesialister, samt en fagkonsulent, som utreder pasienter for ASF. I tillegg kobles det på en overlege i psykiatri dersom det er behov, sier de.
I Vest-Agder har de ingen avtalespesialister. I Rogaland har de kun én privat avtalespesialist. Innlandet har fem avtalespesialister. I Midt-Norge kan noen avtalespesialister utrede pasienten – men ikke sette diagnosen.
I Nord-Norge finnes ingen avtalespesialister for utredning av ASF, etter det jeg har forstått. Det begrunnes med at det er en svært komplisert diagnose som trenger en tverrfaglig tilnærming, noe man bare kan få gjennom spesialisthelsetjenesten, mener de.
Hovedkriteriene for diagnosen er få og tydelige, men kan likevel være svært kompliserte og arte seg ulikt fra person til person. Tilstanden oppfattes forskjellig, og personlighet påvirker hvordan symptomene vises og gir utslag. Dermed kan noen oppleve å ikke bli sett, og ender opp med å fly under radaren.
LES OGSÅ: Gustav fikk Asperger-diagnosen som voksen: – Trenger ikke bety all verden
En psykologspesialist sa en gang til meg at «vil du ha diagnosen, må du gå dit det er lett å få den». Det høres kanskje greit ut, men det er lettere sagt enn gjort. Du skal ikke få en diagnose du i utgangspunktet ikke har. Å få en diagnose i det offentlige er vanskelig, selv om man er overbevist om at man har den, og går videre til private aktører og fått diagnosen. Men det koster penger.
Sånn sett kan det være enklere å få diagnosen på et sted, mens det andre steder kan være vanskeligere. Behandlerens kompetanse, innsikt og skjønn vil også spille en rolle. Noen steder er det mindre skjønn enn andre og det øker risikoen for feildiagnostisering.
Er det generelt enklere å få diagnosen privat, siden man ønsker den og attpåtil betaler for å bli utredet? Jeg lar spørsmålet stå åpent.
LES OGSÅ: Funksjonsnedsettelser – hva betyr det?