Jeg var ikke blant dem som visste hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Før jeg begynte på medisinstudiet, visste jeg også lite om hva det egentlig ville si å være lege. Jeg hadde nok en stereotypisk idé om at leger flest var drevet av et indre kall, hadde nerver av stål og utbrøt ting som «gi meg åtti milligram Pantoprazol, fort!» mens de lo hele veien til banken. (Akk ja! Som du skjønner, kjente jeg ingen leger).
Hvordan det ville være å møte mennesker i krise, ha små og store livsviktige avgjørelser mellom hendene, det var vanskelig å forestille seg på forhånd. Likevel ble jeg etter hvert dratt mot medisinens mangfoldighet; det menneskelige og vitenskapelige hånd i hånd, ønsket om å jobbe med noe meningsfullt. Jeg er glad for at jeg ble lege – og litt glad for at jeg ikke visste hva jeg bega meg ut på.
Turnuslege = LIS1. Det står for Lege i spesialisering del 1.
Søndag 11. april 2021
Noe av det første vi fikk høre da vi begynte, var at det kom til å føles som om det aldri er tid til å spise, drikke eller gå på do. «Dere må ta dere tid», var mantraet fra LIS-legene. «Det kommer til å være pasienter på lista til enhver tid, men ingen dør av at dere tisser eller drikker vann først. Med mindre de holder på å dø, så klart.» Det høres overdrevent ut, men jeg skjønte ikke hvor reelle disse profetiene var før jeg fikk kjenne det på kroppen. Pasientene og arbeidsoppgavene har en tendens til å tårne seg opp. Alle mine «skal bare» blir fort til timer med litt for full blære og litt for tom magesekk.
I dag mislyktes jeg ikke bare én, men tre ganger i å gå på toalettet. Den siste gangen hadde jeg nesten dratt av buksa da alarmen hylte «TRAUME» samtidig som telefonen kimte og sa: «Kom med én gang!» Så nært, men akk så fjernt, tenkte jeg, og sendte doskåla et lengselsfullt blikk som ellers bare er forbeholdt mine aller nærmeste. Nå skjønner jeg også mer av scenarioet jeg bevitnet en av de første dagene, da jeg kom inn på pauserommet til gong-gong-lyder og en LIS-lege som lå langflat på sofaen. «Bare fem minutter», sa hun meditativt. «Jeg har vært på jobb i sytten timer. Jeg trenger fem minutter.» Et eksempel til etterfølgelse, har jeg skjønt. Noen dager må man bare ta kvelertak på tiden.
Så i morgen er målet mitt å tisse når jeg må! Jeg har sikkert hatt lavere mål enn det i livet, men i skrivende stund kan jeg ikke komme på hva det skulle vært.
Mandag 12. april 2021
Før en operasjon har kirurgen plikt til å informere pasienten om inngrepets art og ting som kan gå galt, som blødninger, infeksjon, nerveskader og så videre. Noen ganger er denne samtalen veldig raskt unnagjort, for ikke å si overflødig. Som da en pasient blir sendt til
akuttmottaket i full fart med rumpert aortaaneurisme; kort fortalt at det har gått hull på hovedpulsåra og man blør i hjel enten for ti minutter siden eller nå dersom man ikke opereres
øyeblikkelig. Pasienten er fortsatt våken når karkirurgen bøyer seg over ambulansebåra og spør på sin muntre trøndersk:
«Du, e du glad i å lev?»
Pasienten nikker nervøst: «Ja, jeg er jo det…»
«Flotters, da operer vi!»
Søndag 25. april 2021
Kvinnen vi forsøker å redde denne natten, våkner dessverre aldri til liv igjen. Dødsårsak: selvmord. Hun blir trillet rolig inn på et annet rom i akuttmottaket, og vi to LIS1-legene som er på jobb, får beskjed om at en av oss må syne den døde og skrive dødsattest. En lege bekrefter dødsfall ved en undersøkelse som kalles syning. Jeg har vikariert som sykehjemslege og har derfor gjort dette noen ganger. Den andre LIS1-legen, Benjamin, har aldri synet før og har lyst til å prøve seg, men er nølende til å debutere midt på natta, alene i et mørkt rom. Vi blir enige om å gå inn sammen.
Syningen følger en standard prosedyre. Man lytter etter hjerte- og pustelyd med stetoskop, føler etter puls på halsen og ser etter pupillerefleks og hornhinnerefleks på øynene. Man kan også se etter andre tegn, som dødsstivhet eller dødsflekker. Det er sørgelig at et menneske bestemte seg for å ta livet sitt i natt. Hvilke lidelser som ligger bak en så drastisk avgjørelse får vi trolig aldri vite, men både selvmord og forsøk på dette er noe man møter nokså ofte i helsevesenet. Jeg skulle ønske vi som samfunn kunne gjort mer for å fange opp de som sliter før det er for sent.
Rommet er trykkende taust og preget av stundens alvor mens Benjamin undersøker kvinnen. Derfor skvetter vi himmelhøyt når døren sparkes inn og en portør kauker: «Her er hun som skal til kjøla, ja!»
Jeg tar pulsen min idet jeg går ut, den er 102. Dette sier jeg til portøren og får til svar: «Sorry! Men bedre med høy puls enn ingen puls, eller hva?»
Lørdag 8. mai 2021
Det er en uskreven regel at man aldri får si høyt «Jeg tror det blir en rolig vakt» når man kommer på jobb. Alle legene – vanligvis en ikke spesielt overtroisk gjeng – vil banke i bordet og hvese «Du må ikke jinxe!» Dette vet jeg fordi jeg er dusten som sier det kommer til å bli rolig i natt. Det er like før det blir lynsjemobbstemning på vaktrommet. Kirurgisk LIS-lege sender meg et anklagende blikk når han senere går på sin tredje akuttoperasjon i stedet for å sove. (En annen jinx er forresten å re opp sengene på hvilerommet i forkant, da er man dømt til å ikke få bruke dem.)
Klokka er 04:47 og pasientene velter ustanselig inn døra. Jeg er så trøtt at jeg på et tidspunkt nesten sovner med øynene åpne mens en pasient forteller en innviklet og gripende historie om grandtanta som røyket på seg leddgikt. Den andre LIS1-legen spør om vi ikke snart skal lage den toasten vi snakket om for syv timer siden, men som en trippeljinx piper callingen «TRAUME» før vi så mye som får tenkt på smeltet ost.
På morgenkvisten kommer dagvaktene endelig kvitrende inn døra. Jeg hiver på dem alt jeg har av telefoner og callinger som om det er besatt av onde ånder. Vik fra meg! I bilen på vei hjem, for øvrig med noe som føles som 3 i promille, kommer jeg på at jeg glemte min egen mobiltelefon på vaktrommet. Heldigvis er det bare noen timer til jeg er tilbake i akuttmottaket igjen, «klar og uthvilt» til neste nattevakt. Og denne gangen har jeg lært. Den som ymter frampå om at det blir en rolig vakt, skal få juling! (Nei, da).
Onsdag 12. mai 2021
I Arbeidsmiljøloven står det at ingen skal pålegges å jobbe mer enn 50 timer i uka. Heldigvis har Arbeidsmiljøloven en rekke unntak for leger. For eksempel er vår grense 60 timer i uka, men det sies at djevelen ligger i detaljene, for én uke er ikke definert som syv dager. Ved mange sykehus har man derfor valgt å tolke en uke som fast «fra mandag til søndag». Det betyr at så snart kalenderen bikker mandag «nullstilles» timetelleren. Denne lille detaljen har medført at jeg de siste fem døgnene har jobbet 70 timer, helt lovlig, bare fordi det ble mandag en gang innimellom. 70 timer kun avbrutt av halvsovende kjøreturer hjem der jeg har spist, sovet og dratt tilbake på jobb for å gjøre vurderinger om folks liv og helse.