Før jeg bestemte meg for å starte mitt selvstudium i traumer, ante jeg ikke hvor utbredt det var. Jeg visste at traumer oppstår i forbindelse med en «smertefull opplevelse som (ubevisst) har en skadelig effekt på en person lenge etter at hendelsen har inntruffet», som det står i Den Danske Ordbog.
Mange mennesker traumatiserte uten å være klar over det
En opplevelse som er så smertefull at den forårsaker traumer, var i mitt hode bare forbundet med vold, voldtekt, naturkatastrofer, alvorlige ulykker, tortur, krig og plutselig død. PTSD, som ofte er knyttet til traumer, var en lidelse som jeg bare assosierte med krigsveteraner. Men i min egen søken etter svar, oppdaget jeg at traumer og PTSD ikke bare er vanlig og utbredt, men også mye mer nyansert enn den stereotype forestillingen jeg kjente til.
Hvis vi skal tro Peter Levine, er traumer en av de mest oversette lidelsene hos mennesker. I motsetning til oppfatningen om at traumer bare oppstår på bakgrunn av katastrofer eller vold, kan opplevelser som de fleste av oss vil kategorisere som en del av hverdagen, også utløse en traumereaksjon.
Som mange andre har jeg alltid trodd at man ikke kan unngå å vite at man er traumatisert – tenk på soldater som flytter inn i skogen, eller som får forferdelige flashbacks og raseriutbrudd! Men det er et syn som har vist seg å være veldig overfladisk. I virkeligheten er mange mennesker traumatiserte uten å være klar over det. De vet ikke om det fordi man ikke nødvendigvis kan peke ut én spesifikk traumatisk hendelse, og fordi symptomene på traumet er mye mer subtile enn symptomene som vanligvis forbindes med traumer.
Traumer kan oppstå gjennom en enkelthendelse eller gjennom mange hendelser som skjer etter hverandre. En nakkesleng etterfulgt av en skilsmisse og en stressrelatert sykmelding kan dermed ha en direkte traumatisk effekt – tilsvarende det som for eksempel voldsofre opplever.
Vi har en terskel hvor mye vi tåler
Alle mennesker har et såkalt toleransevindu. Vi har en terskel for hva og hvor mye vi tåler – og den terskelen er helt individuell. Traumer og hva som utløser dem, er dermed sammensatt og varierer fra person til person. I motsetning til tidligere kunnskap viser det seg at barn faktisk er spesielt utsatt for å utvikle traumer, fordi hjernen deres ikke er fullt utviklet ennå.
Mange av opplevelsene vi tenker på som uskyldige erfaringer fra barndommen – som vaksinasjonssprøyte hos legen eller et fall på sykkelen – kan føre til at barn blir traumatisert langt opp i voksen alder.
Når vi utsettes for et traume, går nervesystemet vårt i alarmberedskap. Nervesystemets evne til å regulere seg selv mellom aktivitet og hvile opphører til vi føler oss trygge igjen. Vårt individuelle toleransevindu kan variere avhengig av hvor mye belastning vi tåler. Når vi opplever noe traumatisk, overskrider vi vårt toleransevindu og det som kalles arousal, altså våkenhetstilstand.
Dette betyr at vi holdes i en tilstand som kalles hyper arousal eller hyperaktivering (økt fysiologisk beredskap) i en viss periode, til nervesystemet utmattes og går over til noe som kalles hypoarousal eller hypoaktivering, en tilstand som kan lede til depresjon og fortvilelse hvis vi ikke får hjelp. Grunnen til at det trengs hjelp i hyper- og hypoaktiverte tilstander, er at kroppens egen innebygde evne til å regulere seg selv slutter å virke.
Fornuft og rasjonalitet spiller nemlig ingen rolle når det kommer til traumer
Vi kan nok være enige om at det ikke er overraskende at en soldat eller en krigsflyktning blir traumatisert og utvikler PTSD. Det som derimot overrasket meg, var at en mor som leverer barnet sitt i barnehagen hver dag selv om det gjør henne opprørt å overlate sitt gråtende barn til noen andre, eller en mann som får nakkesleng etter en mindre bilulykke, faktisk kan bli traumatisert av det.
Det høres ut som to vidt forskjellige – og ikke særlig alvorlige – situasjoner, men de har én avgjørende fellesnevner: følelsen av maktesløshet. Mannen følte seg maktesløs da bilen bak ham plutselig kjørte inn i ham. Moren følte seg maktesløs fordi hun måtte overlevere barnet sitt til en fremmed – selv om det føltes feil – for å kunne gjøre jobben sin.
Ifølge Levine kan noe så normalt som et tannlegebesøk eller en rutinemessig legeundersøkelse gi traumer – spesielt hos barn og spesielt hvis de holdes fast. Hvor mange foreldre har ikke opplevd at en lege har bedt dem holde det skrikende barnet i ro mens det undersøkes? Det handler ikke om hvor fort det er overstått, eller hvorvidt det gjør vondt eller ikke. Det er følelsen av maktesløshet som er det avgjørende.
Når vi som er voksne vet med sunn fornuft at det kan være nødvendig og normalt å gjennomgå for eksempel en gynekologisk undersøkelse, er det bemerkelsesverdig å tenke på at vi faktisk kan bli traumatisert av det.
Fornuft og rasjonalitet spiller nemlig ingen rolle når det kommer til traumer. Fødsel, plutselig sykdom, operasjon, fall eller andre former for sjokk er situasjoner som vi alle opplever på et eller annet tidspunkt i livet, men det er også situasjoner som kan sette både vår psykiske og vår fysiske helse i fare.
Noe som også har overrasket meg, er at langvarig stress kan utløse traumer. Dette er skremmende fordi ikke mindre enn 430 000 dansker, ifølge Stressforeningen, opplever symptomer på alvorlig stress hver dag. Det er rundt 12 prosent av befolkningen.
Ifølge Levine oppstår traumer i situasjoner der vi føler oss truet, og hvor en dyp følelse av maktesløshet overmanner oss. Det er situasjoner hvor vi rett og slett er handlingslammet. Det spiller ingen rolle om vi faktisk er maktesløse. Det er vår oppfatning som avgjør utfallet.