Vi har snakket om det, litt i det stille. Kanskje dristet oss til en og annen utfordrende kommentar på barnevernspedagogenes facebookgruppe. Likt andres kritiske kommentarer.
Vi har følt oss frem i møte med kollegaer i feltet om det er innafor å reflektere kritisk rundt Forandringsfabrikkens makt og påvirkning på politikk og praksis i barnevernet. Å uttale seg kritisk om Forandringsfabrikkens virksomhet har vært forbundet med motstand mot å anerkjenne erfaringskunnskap, og ikke å ta barn på alvor.
Vi mener det blir farlig når en så viktig premissleverandør for barnevernfaglig praksis ikke kan være gjenstand for kritisk refleksjon. Ikke minst blir det skummelt når fagpersoner på feltet (inkludert oss) ikke tydelig nok tar til orde for å diskutere hvilken kunnskap som skal ligge til grunn for barnevernets praksis.
Debatten må ut av lunsjrommet
Vi vet at vi er mange som har stilt spørsmål ved etiske aspekter ved Forandringsfabrikkens virksomhet, og om proffene har fått forsvarlig oppfølging. Vi ønsker å ta barns medvirkning på høyeste alvor, men innser nå at vi ikke har klart å gjøre dette i praksis.
Vi har ikke vært synlige nok i det offentlige ordskiftet. Barns rett til å uttale seg legitimerer ikke at barn og unge i full offentlighet forteller om vanskelige og personlige opplevelser som kan sette dem i sårbare situasjoner både nå og i fremtiden.
Barns rettigheter handler også om barns rett til beskyttelse, og her har vi som fagfolk et særlig ansvar for fagfeltet vårt. Samtidig er dette et vanskelig farvann å manøvrere i, fordi det er snakk om barn og unge som kan oppleve det som utfordrende at det rettes kritisk søkelys mot virksomheten de er en del av. Selv om kritikken ikke omhandler de unges erfaringer, er de så innvevd i organisasjonen at en kritikk av organisasjonen også oppfattes som en kritikk av dem.
Vi mener likevel det er på tide å løfte debatten ut fra lunsjrommene og de bakerste radene av konferansesalene, for at vi sammen kan ta ansvar for å rydde plass til et anstendig ytringsklima og en nyansert debatt om erfaringskunnskapens plass i barnevernet.
Politikere, ledere og fagfolk lar Forandringsfabrikken styre
Forandringsfabrikken har levert viktige bidrag med sin erfaringskunnskap, noe har vi vært enige i og andre bidrag har vi vært sterkt uenige i. Problemet er at så mange aktører, alt fra nasjonalt politisk hold og til barnevernsarbeidere i førstelinje, har blitt så blendet av budskapet at de har glemt at barnevernet må ha sammensatt kompetanse, og at faget og praksisen må være gjenstand for debatt.
Da blir det vanskelig når vi oppfatter at Forandringsfabrikken mener de eier sannheten, og at de sitter på fasiten alene – og politikere, ledere og fagfeltet lar Forandringsfabrikkens bidrag være styrende.
Vi har også gjennom ti år sett hvordan tjenester og instanser i barnevernsfeltet først har blitt veldig entusiastiske i møte med Forandringsfabrikken, for så å stille trekke seg ut av samarbeidet når de etiske og faglige kvalene er blitt for store. En påfallende stille tilbaketrekking.
Forandringsfabrikken har hatt solid fotfeste over store deler av feltet, og etter vårt inntrykk særlig hos politikere. Vi har inntrykk av at mange også forholder seg til Forandringsfabrikken for syns skyld, eller fordi de er pålagt det. Uansett relasjon til Forandringsfabrikken, så har de utvilsomt fått stor makt i norsk barnevern. Denne stilletiende aksepten av Forandringsfabrikkens definisjonsmakt mener vi det er på tide å sette søkelys på, spesielt sett i lys av denne ukens avdekking av interne forhold og metodikk.
Barnevernet bør ikke styres av ideologi
Det er på høy tid å ta debatten om hvem som skal ha definisjonsmakten for hva som er godt barnevern, og hvilket kunnskapsgrunnlag som skal legges til grunn for barnevernets praksis. Barnevernsfeltet bør absolutt jobbe med medvirkning på systemnivå for å supplere og utvikle kunnskapsgrunnlaget, og organisasjoner som fremmer barn og unges syn må være en viktig del av dette.
Samtidig bør barnevernet også samarbeide med barn og unge i egen tjeneste, og spørre dem om hva de anser som kloke grep for å få tjenesten til å fungere best mulig. På denne måten kan barnevernsfeltet sørge for at medvirkningen skjer innenfor forsvarlige rammer og ansvarlig yrkesetikk – og vi kan være sikre på at erfaringskunnskapen kommer direkte fra barn og unge selv.
Selv om kritikken ikke omhandler de unges erfaringer, er de så innvevd i organisasjonen at en kritikk av organisasjonen også oppfattes som en kritikk av dem.
Det krever at vi våger å slippe barn og unge til og at innspillene de kommer med må ha betydning for vår profesjonsutøvelse og tjenesteutvikling. Definisjonsmakten om hva som er et godt barnevern er en balansekunst mellom mange aktører der vi må skape rom for hverandre.
Vi må sikre at barnevernet jobber ut fra best tilgjengelige kunnskap, og her utgjør erfaringskunnskap ett av de viktige bidragene, sammen med forskningskunnskapen og kunnskap fra tjenestene.
For å sikre et godt barnevern må vi sørge for at praksisen er kunnskapsbasert, og ikke styres av politiske og ideologiske strømninger, eller enkeltpersoner som får stor definisjonsmakt.