Hvor sannsynlig er det at du ville valgt å samarbeide for å løse en arbeidsoppgave med rasisten eller trakassøren etterpå?
Jeg skal vise deg statistikk som kanskje overrasker deg.
Et betydelig problem i arbeidslivet
Først, jeg vil påstå at vi lever i en egalitær samfunnskultur som streber etter likeverd, toleranse og respekt for ulikhet. Det finnes mange eksempler på tiltak som tar kampen mot rasisme, trakassering og forskjellsbehandling, som No to Racism i idrettskretsen. En del organisasjoner har også verdier som fremmer mangfold og ulikhet.
Det å bli stemplet som rasist, mobber eller trakassør kjennetegnes av et sterkt negativt og ubehagelig stigma. Til tross for dette er det altfor mange som likevel opplever rasisme, mobbing og trakassering.
I det norske arbeidslivet regner man med at omtrent 86 000 personer blir utsatt for mobbing én gang i måneden eller mer. Rundt 110 000 personer sier at de har vært utsatt for seksuell trakassering én gang i måneden eller mer. Dette er med andre ord et betydelig arbeidsmiljøproblem.
I USA svarte 67 prosent av mørkhudete at de jevnlig erfarer fordommer og diskriminering ved jobbsøking, og halvparten sier de opplever rasisme og trakassering ved hverdagsaktiviteter som shopping og spise på restaurant. Hvordan er dette mulig i samfunn som sier så tydelig NEI til rasisme, trakassering og mobbing?
Å si fra har en personlig kostnad
Fra et psykologisk perspektiv kan et svar på dette være gapet mellom verdiene og holdningene som vi påstår at vi har, og de vi faktisk etterlever i praksis. I 2009 utførte de kanadiske og amerikanske forskerne Kerry Kawakami, Elizabeth Dunn, Francine Karmali og John Dovidio en interessant studie hvor de undersøkte nettopp dette gapet.
Selv om vi blir opprørt over rasisme og trakassering, er det i seg selv ingen garanti for at vi faktisk sier ifra eller straffer de som utøver det. Dette var et av utgangspunktene til forskerne.
Dette kan skyldes at det innebærer personlige kostnader for oss – som tid, mot og energi.
Men det kan også være at vi blir mindre opprørte og mindre tilbøyelige til å konfrontere det enn vi antar.
Det er for eksempel gjort studier som indikerer en menneskelig tendens til å overestimere hvor sint man vil kjenne seg i gitte kjipe situasjoner. I tillegg viser det seg at når man skal vurdere sin egen respons på tiltenkte situasjoner, vil de fleste av oss ta utgangspunkt i egne egalitære verdier.
Når man derimot blir et faktisk vitne til den tiltenkte situasjonen, som rasisme, kan de spontane følelsene og den umiddelbare atferden avsløre underliggende bias (skjevhet) overfor mørkhudete.
Vi tror vi blir mer opprørte enn vi faktisk blir
Hypotesen til Kawakami og kollegene er at personer som forestiller seg hvordan det er å høre en rasistisk kommentar, bør forvente å bli mer opprørt og overvurdere reaksjonen eller avvisningen av rasisten, sammenlignet med de som faktisk opplever kommentaren i en virkelig situasjon.
I undersøkelsen deres ble 120 personer fordelt på to grupper. I den ene gruppa fikk man rollen som observatør, mens i den andre var man aktiv deltager. Gruppene ble utsatt for én situasjon som enten ikke inneholdt rasistiske utsagn, inneholdt et moderat rasistisk utsagn, eller inneholdt et ekstremt rasistisk utsagn.
Da formålet med studien var å undersøke hvordan personer som ikke tilhører målgruppen, altså mørkhudete, reagerer på rasistiske utsagn, var ingen av de 120 deltagerne mørkhudete.
De aktive deltagerne blir ført inn i et rom og introdusert til to menn, hvorav den ene er hvit og den andre mørk. Begge er skuespillere og en del av eksperimentet, men det vet ikke den aktive deltageren. Forsøkslederen forlater så rommet. Like etterpå får den mørkhudete en telefon og går mot døra. På vei mot døra, støter han forsiktig borti den hvites kne.
- I den første situasjonen (kontrollbetingelsen) skjer det ikke noe mer enn dette.
- I den andre situasjonen med et moderat rasistisk utsagn, sier den hvite til den aktive deltageren etter at den mørkhudete har gått ut: «Typisk, jeg hater at mørkhudete gjør sånt».
- I den tredje situasjonen med et ekstremt rasistisk utsagn uttrykker den hvite: «Klønete «n-ordet»!».
Vi har altså tre grupper, bestående av forskjellige deltagere, som blir eksponert for tre ulike situasjoner (betingelser).
Etter noen minutter kommer den mørkhudete og forsøkslederen tilbake. Lederen ber alle om å fylle ut et spørreskjema som skal måle nåværende affekt, altså følelsene deres.
Observatørene i den moderate og ekstreme betingelsen tror at de vil bli mer opprørt av å høre en kommentar, enn å ikke høre en kommentar. De aktive deltagerne derimot meldte ifra om mindre følelsesmessig ubehag enn observatørene, uavhengig av det rasistiske utsagnet.
Hvem vil du helst samarbeide med?
Etterpå spør lederen den faktiske deltageren om å velge én av de to andre å samarbeide med på en arbeidsoppgave, og at han vil at valget skal tas muntlig der og da. Til slutt fullfører man oppgaven i et annet rom med den personen man valgte å samarbeide med.
Dette var altså gruppa bestående av personer som fikk oppleve en reell situasjon. Den andre gruppa, observatør-gruppa, får kun en detaljert redegjørelse av hendelsene som skjedde. De blir deretter bedt om å vurdere hvordan de tror at de ville kjent seg hvis de selv hadde opplevd dette, og hvem de antar at de ville valgt som samarbeidspartner.
Fordelt på de to rasistiske betingelsene antok mindretallet av observatørene (17 prosent) at de ville valgt den hvite over den mørkhudete som samarbeidspartner.
I betingelsen «ingen kommentar» viste observatørene en preferanse (68 prosent) overfor den hvite. De aktive deltagerne viste derimot en atskillig større sannsynlighet for å velge den hvite som samarbeidspartner (63 prosent) på tvers av de to rasistiske betingelsene, men det var så og si ingen forskjell i valgene deres i «ingen kommentar» betingelsen.
Forskerne fant en signifikant større sannsynlighet for at de aktive deltagerne, sammenlignet med observatørenes antagelser, valgte den hvite som samarbeidspartner på tvers av de rasistiske situasjonene, men det var ingen forskjell i betingelsen «ingen kommentar».
Selv om disse funnene ikke beviser kausalitet, altså årsak-virkning, indikerer de at det er lett å bomme med ens forutsigelse om hvorvidt rasisme utløser følelsesmessig ubehag og fører til sosial avvisning. Man tror feilaktig at man kommer til å avvise en rasist fordi man overvurderer egen grad av følelsesmessig ubehag som utløses ved opplevd rasisme.
Veien til likegyldighet er kort
Det er verdt å legge merke til den store forskjellen mellom antagelser om følelsesmessig ubehag knyttet til det å være vitne til rasisme, og hvordan vi faktisk velger å handle i virkeligheten. Det er lett å tenke at man aldri ville samarbeidet med en rasist, men det viser seg å være noe annet når man står midt oppi det.
Veien til det å være likegyldig er kort, noe vi også gjenkjenner fra det sosiale fenomenet tilskuereffekten. Hvis noen utsettes for ran, vold eller drap på åpen gate, vil de fleste av oss kjenne at det er mer behagelig å vente på at noen andre er førstemann til å gå bort, enn å selv være den første til å handle, ifølge en studie.
Det er samtidig noen mulige metodiske begrensninger i studien. Rasisme er et sensitivt tema som alle deltagerne er klar over. En mulighet er at observatørene var bevisste på dette, samt de egalitære verdiene samfunnet forsøker å etterstrebe. De svarer derfor ut ifra hva de helst burde svare, altså det som er sosialt ønskelig, istedenfor hva man virkelig mener.
Samtidig ble alle deltagerne i studien tydelig informert om at svarene deres var anonyme. Valg av samarbeidspartner var synlig for flere hos de aktive deltagerne, men hemmelig hos observatørene. Det sosialt akseptable burde jo da vært at de aktive deltagerne avviste den hvite, men så skjedde det motsatte.
En annen mulighet er tendensens til å bli satt ut av denne type hendelser. Det kan være at man tolker det som en dårlig spøk, forsøk på å være morsom eller at det er noe man ikke helt har fått med seg. «Hvorfor i alle dager sier denne personen noe sånt? Det må være noe jeg har gått glipp av».
Viser et tydelig gap
Oppsummert illustrerer studien et tydelig gap mellom verdier vi sier at vi har, og de vi etterlever. Selv om vi forsøker å fremme gode verdier og intensjoner i samfunnet, fortsetter altså rasisme, mobbing og trakassering å eksistere nettopp på grunn av dette gapet.
Det er også et forbedringspotensial når det gjelder hvorvidt hver enkelt av oss faktisk konfronterer slikt når vi opplever det. Det kan muligens være en tanke å ta med seg nå som samfunnet er åpent og vi ser hverandre oftere?