Ta for eksempel Nora som bare er en måned gammel. Hun kjenner igjen en ruglete narresmokk som hun bare har hatt i munnen, når hun etterpå får valget mellom å se på et forstørret bilde av den samme smokken og en vanlig smokk. Eller Ole på 11 måneder, som prøver å få tak i noe som ligger inne i en gjennomsiktig plasteske med åpninger på siden. Han skjønner straks at han ikke kan gripe direkte fordi hånden da vil dunke mot toppen av esken, men må gripe med omvei fra en av sidene.
Enda et eksempel er imitasjonsatferd hos Emma (14 måneder). Hvis hun ser at en voksen gjør noe så uvanlig som å slå på en lysbryter med pannen, imiterer hun gladelig denne handlingen. Men hvis hun ser at den voksne ikke kan bruke hendene fordi de er gjemt under en kappe, tror hun at hensikten egentlig var å bruke hånden og «imiterer» handlingen ved selv og slå på bryteren for hånd.
Spedbarnets intelligens kan komme til uttrykk på mange forskjellige måter, er bestemt av karakteristiske hjerneprosesser, og har betydelig tilpasningsverdi når et lite vesen skal innlemmes i en fysisk og sosial verden.
Informasjonsprosessering i begynnelsen
I løpet av spedbarnsalderen, som kan avgrenses til de to første leveårene, har barn rukket å forstå de vesentlige grunndelene i den fysiske og sosiale omverdenen og også bygget grunnmuren til et første språk. Likevel går det flere år før barn er blitt store nok til at intelligens kan vurderes ved hjelp av IQ-tester. Psykometrisk teori og IQ gir liten mening på dette tidlige alderstrinnet og vi må se etter andre måter å forstå intelligens på.
Individuelle forskjeller i evnen til å bearbeide informasjon spiller utvilsomt en viktig rolle når det gjelder individuelle forskjeller i spedbarns kognitive ferdigheter, eller intelligens som vi gjerne kaller det. Likevel er ikke prosesseringskapasitet det samme som intelligens. Evnen til informasjonsprosessering setter snarere begrensninger på individets intelligens. Kognisjonen utvikles ved at barnet utvikler mentale representasjoner av problemer som det står overfor i omverdenen, og disse mentale strukturene krever mye nevral plass ettersom de må lagres som sanseinntrykk eller forestillingsbilder.
Informasjonen må også raskt kunne hentes frem igjen fra arbeidshukommelsen, noe som skjer i prioritert rekkefølge og følgelig krever god oppmerksomhetskontroll. Komponentene i dette systemet må virke effektivt sammen som en helhet for at barnet skal kunne reagere hensiktsmessig på problemer som det står overfor.
Habituering som måleverktøy
I et habitueringsforsøk blir individet vist en serie med bilder, hvert bilde står så lenge som interessen varer. Etter tapt interesse får barnet en test av nyhetspreferanse; det vil si at det får se det nå kjente bildet ved siden av et som er nytt. Antakelsen er at barn som er raske til å prosessere informasjon, fortere blir lei av å se på det kjente enn barn som ikke prosesserer så fort. Habituering er et uttrykk for i hvor stor grad barnet foretrekker å se på det nye bildet.
Idéen er at denne metoden gjør det mulig å teste evnen til å danne et minne av det kjente bildet. Underforstått slutter man seg til at det finner sted en reorganisering av nevrale nettverk på basis av erfaring, og at evnen til på kort tid å organisere et slikt nettverk henger sammen med intelligens. Habitueringsmetoden er en innfallsport til å studere spedbarns intelligens.
Selv om den nevrale reorganiseringen er sluttet ut fra observasjon av atferd i sann tid, finnes det over lengre tidsspenn mer direkte evidens. Ved hjelp av en spesiell MRI-teknikk for å vurdere veksten av hjernesubstans, er det vist at hjernebarken blir tykkere i løpet av de første leveår for deretter gradvis å bli tynnere frem til ungdomsalderen – en prosess som trolig har å gjøre med omorganiseringen av hjerneceller på basis av individuelle erfaringer.
Dette utviklingsmønsteret trer mye tydeligere frem hos individer med høy IQ enn dem med lavere IQ (Shaw mfl., 2006). Det kan skyldes individuelle forskjeller i evnen til å reorganisere hjernen for å ta inn ny informasjon, men også arvelig baserte forskjeller med hensyn til hjernens utvikling.
Fosterliv, samspill og nervesystemet
En modell for utvikling og utnyttelse av kognitive evner (eller intelligens) har som premiss at intelligens er en latent variabel som påvirker og blir påvirket av observerbare størrelser (det fysiske miljøet, gener, hjernestrukturer og prosesser, det sosiale miljøet), som igjen innvirker på og blir påvirket av mange forskjellige biologiske og miljørelaterte faktorer.
Denne modellen er et godt rammeverk for forståelse av spedbarns intelligens. For eksempel er individuelle forskjeller når det gjelder fysiske omstendigheter i fosterlivet og reorganisering av hjernen assosiert med tidlig læring, men også samspillskvalitet i de første leveårene medvirkende til forskjeller i spedbarns intelligens.
Det finner også sted en tilbakekobling i den forstand at erfaringer som barn er utsatt for, kommer «inn under huden» via epigenetiske prosesser og innvirker på genenes uttrykk, hjernens plastisitet og samspillsprosessene. Individuelle forskjeller i nevral plastisitet, nervesystemets formbarhet, og i arbeidshukommelsen er viktige utviklingsfaktorer, men oppmerksomhetsprosessene har også stor betydning. Som et eksempel skal jeg komme inn på kapasiteten til å danne felles oppmerksomhet og hva denne evnen kan bety for spedbarns intelligens.
Felles oppmerksomhet
Barnets hjerne er en verktøykasse for funksjoner som fremmer informasjonsprosessering. Denne blir hjulpet av god arbeidshukommelse og evne til å være oppmerksom, som i kombinasjon med tilegnet kunnskap får utløp i intelligent atferd. Oppmerksomhet er den aktive informasjonsprosesseringen som finner sted når individet er orientert mot objekter. Metaforisk kan vi si at oppmerksomheten er et bevegelig spotlys som individet benytter seg av for å fremheve den informasjonen som i øyeblikket er av størst betydning.
Barn, som voksne, vil ofte ønske å dele det oppmerksomhetsspotlyset som de besitter i et gitt øyeblikk med andre. Når et spedbarn deler spotlyset med en annen og mer kompetent person, muliggjør det læring gjennom etterlikning eller instruksjon. Slik deling gjør det også mulig for barnet å oppleve en følelse av intersubjektivitet, noe som bidrar til å danne en emosjonell forbindelse til den andre. Evnen til å dele det metaforiske spotlyset kalles felles oppmerksomhet. Det er holdepunkter for å hevde at når et lite barn deler oppmerksomhet med en annen, vil informasjon om omverdenen innkodes på en dypere måte enn når individet er for seg selv og ikke har noen å dele informasjonen med.
Felles oppmerksomhet finner sted når et spedbarn reagerer på en oppmerksomhetsinvitasjon fra en annen, men kan også initieres av barnet selv. For eksempel kan Ida (6 måneder) følge andres blikkretning, hodevending og pekegester, det er ferdigheter som kalles å respondere på felles oppmerksomhet.
Allerede så tidlig som i 3–4-månedersalderen kan foreldre se antydninger til denne ferdigheten. Det er likevel ikke før i siste trimester av det første leveåret at Ida selv begynner å sette i gang forsøk på å dele oppmerksomhet med andre. Denne evnen innleder det som kalles det andre biososiale atferdsskiftet, kjennetegnet ved at barn nå er i stand til å overvåke en annens oppmerksomhet og koordinerer eget perspektiv med hva den andre er opptatt av.
Felles oppmerksomhet og delt glede
Initiering av felles oppmerksomhet har to varianter. Barnet kan veksle mellom å se på noe i omgivelsene og på den andre, der hensikten er å få den andre å hjelpe til med å få tak i noe som er utenfor rekkevidde eller gjøre noe som det selv ikke klarer. Da har handlingen en behjelpelig (eller imperativ) funksjon. Når barn derimot utfører en påstående (deklarativ) handling, er målet å trekke en sosial partner med inn i en opplevelse.
For barnet ligger motivasjonen i forståelsen av at partneren ser på det samme som det selv gjør, og at de kan glede seg over noe sammen. Eksempler er at Ida viser en leke til moren, eller at hun peker på et objekt eller noe som skjer, og så ser frem og tilbake mellom det som har fanget hennes oppmerksomhet og den andre. Når Ida noen måneder senere en aftenstund er ute på trilletur med pappa og peker opp på månen, får det faren til også å bli oppmerksom – de smiler begge og fryder seg over å dele en opplevelse. Hendelsen kan sies å gjøre sitt til at Ida blir introdusert til en sosial verden.
Det er en sammenheng mellom spedbarns tilbøyelighet til å delta i episoder med felles oppmerksomhet og senere sosial kompetanse. Det er for eksempel vist at initiering av felles oppmerksomhet i 12-månedersalderen har en negativ relasjon til tilbaketrekningsatferd og en positiv sammenheng med sosial kompetanse vurdert ved 30 måneder (Vaughan van Hecke mfl., 2007).
Initiering av felles oppmerksomhet i ettårsalderen er også relatert til senere kognitiv kompetanse. En lang kontinuitetslinje er rapportert i en norsk oppfølgingsstudie av for tidlig fødte barn som ble fulgt opp til 8-årsalderen. Initiering av felles oppmerksomhet hadde statistisk sett et selvstendig bidrag til senere intelligens, etter kontroll for betydningen av biomedisinsk risiko og generell utvikling i spedbarnsalderen (Smith & Ulvund, 2003)
Intelligens blir formidlet av hele hjernen
Nevrofysiologiske studier har vist at det å respondere på felles oppmerksomhet blir mediert av prosesser i hjernens isse- og tinningområder. Initiering av felles oppmerksomhet er derimot mediert av frontale hjerneprosesser (Mundy & Sigman, 2006) Disse dataene passer bra med antakelsen om at intelligens er en funksjon som er forårsaket av flere nevrale systemer – et resultat av samvirket mellom forskjellige hjernesystemer.
Intelligens er ikke lokalisert i en liten del av hjernen, og vi må anvende en bred konseptualisering som omfatter det nevrale nettverket relatert til arbeidshukommelse og oppmerksomhetsfunksjoner som en helhet. Grovt sett kan vi si at det frontale systemet (som også innbefatter hippocampus) er relatert til individuelle forskjeller i hukommelsesevne.
Systemet som omfatter isselappen (og hippocampus), medvirker til utviklingen av kapasitet for perseptuell orientering (Hunt, 2011) Vi har her å gjøre med forbindelser mellom hjernesystemer og kognitive ferdigheter der det er store individuelle forskjeller. Det er snakk om kognitive funksjoner som vanligvis ikke kan vurderes ved hjelp av psykometriske metoder på grunn av testbegrensninger. Grunnfunksjonene som jeg omtaler i denne artikkelen, nyhetspreferanse og felles oppmerksomhet, inngår ikke i de vanlige psykometriske testene.
Når et barn gir uttrykk for nyhetspreferanse, innebærer det en gjenkjennelseshukommelse for et tidligere presentert stimulusobjekt. En metaanalyse av spedbarns habituering og gjenkjennelseshukommelse viser at dette er funksjoner som predikerer senere intelligens (McCall & Carriger, 1993). Sammenhengen mellom vurderinger foretatt i første leveår og senere IQ frem til 8 år viser en gjennomsnittlig korrelasjon på 0,45 for typisk utviklete og for barn i risiko. Metaanalysen var basert på undersøkelser gjort i forskjellige laboratorier med bruk av ulike responsindikatorer på habituering og hukommelse.
Prediksjonsnivået er høyt, gitt reliabilitet av vurderinger i spedbarnsalderen. Og forutsigelsen er betydelig større enn ved å anvende standardiserte tester av spedbarns psykomotoriske utvikling. Det er også en sammenheng mellom evne til å prosessere informasjon og senere språkferdigheter.
I en studie av barn som var litt over spedbarnsalderen (3 år), var det en betydelig prediktiv sammenheng mellom tidlig kryssmodal overføring og hastighet på informasjonsprosesseringen, og språklige ferdigheter vurdert senere i 13-årsalderen (Rose, Feldman, & Jankowski, 2015). Kryssmodal overføring, som sier noe om evnen til å oppfatte likheter på tvers av to sansemodaliteter (f.eks. syn og berøring), er en viktig brikke når det gjelder relasjonen mellom flermodal informasjonsprosessering og intelligens.
Selv om vurdering av spedbarns gjenkjennelseshukommelse er relatert til senere intelligens, finnes det også andre frempek, så som foreldrenes sosioøkonomiske status (SØS), mulig toksisk eksponering i svangerskapet og eventuelle traumer i de første leveår. Kombinasjonen av barns prosesseringshastighet (målt som nyhetspreferanse) og foreldres SØS er av spesiell interesse.
I en norsk oppfølgingsstudie av for tidlig fødte barn ble deltakernes nyhetspreferanse vurdert tre ganger i alderen fra 6 til 12 måneder; senere fikk barna to forskjellige intelligenstester ved 8 år (Smith, Fagan, & Ulvund, 2002). Både nyhetspreferanse og SØS hadde statistisk uavhengige bidrag til prediksjonen av senere IQ. I den grad foreldres SØS har en sammenheng med kvaliteten på hjemmemiljøet, kan kombinasjonen av evnen til rask informasjonsprosessering og oppvekst i gode miljøer være spesielt gunstig for barns kognitive utvikling.
Intelligens vises i spedbarnsalderen
Det er rimelig å vente at barns intelligens vil komme til syne som intelligent atferd i spedbarnsalderen. Men hvordan legges intelligent atferd for dagen på dette tidlige alderstrinnet? Atferden har neppe så mye til felles med ferdigheter av den typen som blir vurdert på vanlige utviklingsprøver, ettersom disse testene har lav prediksjonsverdi. Det er mer sannsynlig at spedbarns intelligens vises gjennom evnen til å lære.
Når et lite barn lærer noe, blir hjernen forandret. Det skjer både fordi nye hukommelsesspor blir lagret, og fordi at det å lære noe innebærer en reorganisering av hjernen. Barnets evne til å prosessere informasjon blir omdannet til intelligent atferd gjennom læring. Det anskueliggjør betydningen av det proksimale miljøet. Samhandling i den hensikt å lære barnet noe legger til rette for «stillasbygging» (jf. Vygotskij).
Stillasbygging viser til den spesielle form for assistanse som voksne gir når et barn er i ferd med å lære en ny ferdighet. Når en voksen utfører stillasbygging, vil det si at hjelpen blir endret ut fra hva barnet på ethvert tidspunkt har behov for. Partneren, som er dyktigere enn barnet, fremmer læring på forskjellige måter; ved å hjelpe barnet med å mestre de vanskeligste delene av aktiviteten, bryte den ned og skape delmål som er mer overkommelige, og demonstrere måter å løse problemet på. Støtten kan bestå av fysisk veiledning, verbale hentydninger eller retting av barnets oppmerksomhet.
Intelligente spedbarn vil lettere la seg veilede i læringssituasjoner og på den måten få anledning til å bygge bedre hjerner, enn tilfellet er for barn som ikke er så raske til å bearbeide informasjon og/eller ikke har så gode betingelser for samhandling. Slik sett er spedbarns intelligens en latent kapasitet som utvikles i samspill med andre.
Når et intelligent barn lærer noe gjennom veiledning, etterlikning eller imitasjon, vil dets atferd bli endret, noe som i neste omgang fører til at innsatsen høynes. Spedbarns intelligens kommer til syne i kontekster av erfaringer som muliggjør at den latente evnen til å prosessere informasjon blir omformet til intelligent atferd.
Spedbarns kognisjon er et sentralt forskningsfelt i utviklingspsykologien. Habitueringsmetoden, som skapte så store endringer i forståelsen av spedbarnets kompetanse, viste at det er store individuelle forskjeller i hvor raskt barn er i stand til å behandle informasjon. Hurtig prosessering gjør det mulig for de minste å dra fordel av gode oppvekstbetingelser og slik bli fremmelige barn.
Kilder
Hunt, E. (2011). Human intelligence. Cambridge: Cambridge University Press.
McCall, R. B. & Carriger, M. S. (1993). A meta-analysis of infant habituation and memory performance as predictors of later IQ. Child Development, 64, 57–79. doi:10.2307/1131437
Mundy, P. & Sigman, M. (2006). Joint attention, social competence, and developmental psychopathology. I D. Cicchetti, & D. J. Cohen (red.), Developmental psychopathology (2. utg). Bd. 1: Theory and method (s. 293–332). Hoboken, NJ: Wiley. doi:10.1002/9780470939383.ch9
Rose, S. A., Feldman, J. F. & Jankowski, J. J. (2015). Pathways from toddler information processing to adolescent lexical proficiency. Child Development, 86, 1935–1947. doi:10.1111/cdev.12415
Shaw, P., Greenstein, D., Lerch, J., Clasen, L., Lenroot, R., … & Giedd, J. (2006). Intellectual ability and cortical development in children and adults. Nature, 440, 676–679. doi:10.1038/nature04513
Smith, L., Fagan, J. F. & Ulvund, S. E. (2002). The relation of recognition memory in infancy and parental socioeconomic status to later intellectual competence. Intelligence, 30, 247–259. doi:10.1016/S0160-2896(01)00099-X
Smith, L. & Ulvund, S. E. (2003). The role of joint attention in later development among preterm children: linkages between early and middle childhood. Social Development, 12, 222–234. doi:10.1111/1467-9507.00230
Vaughan Van Hecke, A., Mundy, P., Acra, C. F., Block, J. J., … Pomares, Y. B. (2007). Infant joint attention, temperament, and social competence in preschool children. Child Development, 78, 53–69. doi:10.1111/j.1467-8624.2007.00985.x.