Å eksponere seg for angst betyr at du får angst ved at du selv oppsøker situasjonene som fremkaller angsten. Du skal med vilje prøve å få angst. Dette prosjektet høres helt perverst ut. Hvorfor skal man oppsøke det man er redd for? Hva er poenget med å utsette seg for nettopp den opplevelsen man ønsker å bli kvitt? Poenget med å eksponere seg for angst er at man da går gitt seg selv en realitetssjekk. Du møter scenarioet du frykter og kan få testet katastrofetankene. Du kan finne ut om dine antagelser er korrekte.
Se for deg at du er ute på joggetur og plutselig kjenner en sterk angst og påfølgende frykt for at det er noe galt med hjertet. da kan du velge å avslutte joggeturen og gå rolig hjem, slik at ikke noe går galt.
Det er ikke tilfeldig at mange med angst er redde for hjertet sitt. Dette er blant annet fordi hjertet er et ganske bråkete organ. Det kan lage mange fornemmelser som kan kan bli redd av, selv om de egentlig er helt harmløse.
Her er det helt naturlig å spørre: Er det slik at et vanlig friskt hjerte kan ta skade av å slå for hard for lenge? Svaret på dette er utvetydig nei: Det er ikke farlig for et normalt friskt hjerte å slå for hardt og lenge – på akkurat samme måte som at det ikke er farlig for en frisk person å fra på en lang og tung joggetur. Det gjør ingen forskjell, sett fra hjertets perspektiv, om treningen kommer på grunn av angst eller en tøff intervalløkt.
Løp enda fortere
Drar man hjem fra joggeturen, blir spørsmålet hengende i luften: Hva ville skjedd om du ikke avbrøt turen? Hvis du ønsker en realitetsorientering, kan du ta sjansen og fortsette. En skikkelig eksponering kunne vært å løpe enda fortere akkurat når man er på det reddeste. Det innebærer å gjøre det motsatte av det som virker naturlig for deg. Å gjøre det motsatte av hva angsten sier.
Denne prosessen er kjernen i vårt fryktsystem. Vi kan legge til grunn at vi mennesker alltid er observante på mulige farer. Er vi i helt trygge omgivelser, kan vi som regel slappe av, men dersom vi er i ukjent farvann, er vi på vakt. Dette spiller seg veldig tydelig ut hos små barn.
Et lite barn blir redd av alt som er nytt og fremmed. Det er helt naturlig, siden små barn er helt forsvarsløse. En fremmed leke kan være alt som skal til for at barnet begynner å gråte. Hvis mor eller far setter seg ned med leken, trøster og leker, vil barnet raskt slutte å være redd for den.
Det flotte med å eksponere seg for angst er at man kan lære seg noe nytt, nemlig at angst ikke er farlig. At det ikke gjør så mye om den vekkes, fordi man gjentatte ganger har erfart at den vil forsvinne igjen, og at de fryktede katastrofene som dukker opp i fantasien vår, ikke skjer. Det er dette som er nøkkelen til eksponeringsterapi.
Angst er ikke farlig
Det kan ikke gjentas ofte nok. Angst er ikke farlig. For noen er dette en merkelig beskjed, fordi angst føles veldig ille. Det kan virke uforståelig at noe som føles så vondt, ikke er farlig for kropp og sjel, fysisk eller psykisk.
Ved å eksponere seg for angst uten trygghetsstrategier lærer man at angst er noe man ikke trenger å være redd for. At den har et maksimalt toppunkt som ikke er så ille som fantasien tilsier, og at den vil avta uten at du trenger å gjøre noe som helst. Du kan stoppe kampen mot kvikksanden, og alt vil gå greit allikevel.
Forklaringen på hvorfor angst føles så ille, kan vi finne i selve angstens funksjon. Vi mennesker kjenner på mange følelser og opplevelser. Poenget med disse er at å motivere oss til å gjøre ting som er bra for oss. Et eksempel er følelsen av å være sulten. Det kan føles ille å gå lenge uten mat. Man får en vanvittig trang til å spise noe. Det er nettopp dette som er poenget med denne følelsen: Den skal få deg til å spise.
Om du er et normalt, friskt menneske, tar du ingen kroppslig skade av å ikke spise noe på flere dager, men gjett om det kjennes ille! Det er hjernen din som kommanderer deg til å spise. Et lignende eksempel er kroppslige smerter. Når vi blir skadet, gjør det vondt. Skader du deg skikkelig, gjør det enormt vondt. Dette er heller ingen tilfeldighet. Smerter forteller deg at du er sårbar, at du må beskytte deg. Du blir kommandert til å passe på deg selv for å unngå mer smerte.
Angsten er en viktig forsvarsmekanisme. Den kjennes så ille fordi fryktsenteret i hjernen kommanderer deg til å gjøre noe for å beskytte deg. Problemet med angst er at denne frykt reaksjonen utløses av ting som ikke egentlig er farlige.
Vi er veldig sjelden i fare i moderne tid sammenlignet med hva urmennesket var. Men det at angsten føles vond, gjør ikke at den er farlig. En falsk alarm er ikke farligere enn en vanlig alarm. For kropp og sinn er det den samme reaksjonen.
Å være redd er et tegn på at man ikke vil
Etter at hjernen har sendt ut fryktsignaler, kommer hormonene på banen. Dette systemet trenger litt tid for å komme i gang, men vi snakker i sekunder. Når hormonene først er i blodet, kan de ha en sterk påvirkning på kroppen. Den hormonelle angstreaksjonen tat også lengre tid før den forsvinner, sammenlignet med den nevrale, i hjernen. Dette er grunnen til at man kjenner seg så rar i kroppen lenge etter at faren er over. Man kan kjenne kroppen riste, og det kan være vanskelig å fokusere på andre ting.
Det er veldig vanlig at man er redd for å miste kontrollen dersom man opplever sterk angst. Og det er ikke så rart, med tanke på at selve angsten er noe man opplever å ikke ha kontroll over. Mange er redde for hva de kan finne på å gjøre hvis angsten «tar overhånd». En vanlig frykt er at man skal gjennomføre ufrivillig selvmord, skade seg selv eller noen andre. Når jeg snakker med pasienter som forteller om denne frykten, spør jeg alltid om de har opplevd å miste kontrollen tidligere i livet. Mange av dem sier ja.
Situasjonen og fornemmelsene som er aktuelle når det gjelder katastrofetanker om å miste kontroll, er først og fremst knyttet til farlige situasjoner. Det kan være mens man kjører bil, tar bussen, er på kino, i et lukket møte eller ute i naturen. Dermed passer det godt med eksponeringsøvelser hvor man blir utfordret på nettopp dette. Ta en kjøretur i rushtrafikken, eller reis med kollektivtransport når det er mye folk.
Angst fører med seg en slags uvirkelighetsfølelse. Det kan oppleves som en ut-av-kroppen-erfaring eller som om man endrer perspektivet. Samtidig kan skremmende angstanfall gi en følelse av å miste kontrollen. Noen blir så skremt at de frykter de holder på å bli helt gale, psykotiske, schizofrene eller alvorlig psykisk syke.
Er det sånn at angst kan gjøre deg psykotisk eller føre til at du mister grepet om virkeligheten? Nei, det er absolutt ikke sånn det skjer. Det verste med sterk angst er angsten i seg selv, frykten for den, og hvordan den kan innskrenke livskvaliteten. Det er ikke slik at angsten er et tegn på at man holder på å bli alvorlig psykisk syk.
Nesten alle opplever angst i løpet av livet, men mer alvorlige former for psykiske lidelser er veldig sjeldne. Frykten for å bli alvorlig psykisk syk, kan ikke utløse alvorlig psykisk sykdom. Det samme gjelder frykten for at man skal klikke og gjøre noe forferdelig mot seg selv eller andre. Det at man er veldig redd for dette er jo nettopp et tegn på at man ikke ønsker det.
I denne sammenhengen er det forskjell på å ha kontroll over seg selv og å ha kontroll over angsten. En bilfører med angst vil være ekstremt skjerpet og følge intenst med på trafikken av bekymring for at noe kan gå galt. Er man redd, kjører man typisk ekstra forsiktig og ekstra sent. Får man angst av tanken på selvmord, betyr det at det er noe man ikke vil. Angsten er den klareste indikasjonen på dette.