Tidligere i år strammet Helse- og omsorgsdepartementet inn regelverket rundt markedsføringen og gjennomføringen av kosmetisk kirurgi. Dette var blant annet for å motvirke kroppspress blant unge.
Under pandemien har allikevel andelen personer som oppsøker klinikker for kosmetiske inngrep, økt.
Men hvem er det som velger å ta kosmetisk kirurgi? Og hvordan går det egentlig med dem etterpå?
De mest fornøyde hadde vurdert det lengst
Ingela Lundin Kvalem er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. Der har hun blant annet forsket på kroppsbilde og psykisk helse relatert til kosmetisk kirurgi.
– Hva vet vi om den psykiske helsen til de som oppsøker kosmetisk kirurgi?
– Det er komplisert. Vi ser utfra litteraturen at den mest sårbare gruppen er de som tar brystforstyrrende kirurgi. De som tar brystforminskede, er ikke det, sier Kvalem til Psykologisk.no.
Forskjellen på de to gruppene skyldes trolig motivasjonen for å gjennomføre kosmetisk kirurgi, utdyper hun. De som tar brystforminskende operasjoner er oftere motivert av fysisk ubehag eller medisinske hensyn, mens de som tar brystforstørrende trolig er mer utseendefokusert.
Om du velger å ta kosmetiske operasjoner for å få bukt med psykiske helseplager, er det er et sterkt signal på at du kanskje trenger annen hjelp.
– Vi har også sett at de som er mest fornøyde i etterkant av en kosmetisk operasjon, er de som hadde vurdert det lengst. De som ikke brukte mye tid på å tenke over det i forkant, var mer misfornøyde, sier Kvalem videre.
Internasjonal forskning tyder på at mellom fem og femten prosent av de som oppsøker kosmetiske operasjoner, lider av dysmorfofobi. I en studie var forekomsten så høy som 25 prosent. Dette er vesentlig høyere enn i den øvrige befolkningen, hvor forskere anslår at mellom 0,5 og 2 prosent er rammet av lidelsen.
Kartlagt klienter over hele verden
Både i Norge og i andre land har man forsket en del på den psykiske helsen til de som oppsøker kosmetisk kirurgi.
I en klassisk japansk studie kom det frem at nesten halvparten (47,7 prosent) av de pasienter som oppsøkte kosmetisk kirurgi, oppfylte kriteriene for en psykisk lidelse i henhold til diagnosemanualen ICD-10. De mest utbredte lidelsene var angstlidelser, hypokondri og depresjon.
En britisk studie antyder òg at kvinner som blir utsatt for seksuelt objektiverende språkbruk, melder om økt kroppsskam og mer motivasjon for kosmetisk kirurgi.
Også Kvalem og andre UiO-forskere har forsket på klienter ved kosmetiske klinikker.
I en studie fulgte psykologiprofessor Tilmann von Soest norsk ungdom fra de var tenåringer til tidlig i 30-årene. Fire ganger underveis i studien svarte de på spørsmål om egen psykisk helse, og ved siste undersøkelse oppga de òg om de hadde tatt kosmetiske inngrep.
Funnene viste at de som hadde blitt operert, i snitt hadde en svekket psykisk helse, og de hadde opplevd en forverring i kjølvann av operasjonen.
– Samtidig har vi funnet mye forskjellig. I en annen studie fulgte vi 200 kvinner fra en klinikk i Oslo over fem år, og der fant vi ingen forskjell, uavhengig av operasjoner, sier Kvalem.
Hvem blir verre etter et inngrep?
Mange personer som får utført kosmetiske inngrep på seg, har allikevel positive erfaringer med både prosessen og resultatet.
En systematisk litteraturgjennomgang fra 2013 konkluderte med at personer som gjennomfører kosmetiske inngrep, i snitt melder om lavere livskvalitet i forkant av inngrepet, og en økning i livskvaliteten i etterkant.
Samtidig tyder forskning på at ikke alle klientgrupper får en bedret psykisk helse i kjølvann av slike operasjoner. Kvalem forklarer at det ser ut som en liten gruppe bruker kosmetisk kirurgi for å lette på de psykiske plagene de har.
Plager som kan forekomme blant kosmetiske klienter, er angst, depresjon, rus og tidligere erfaringer med seksuelle overgrep. Særlig personer med dysmorfofobi ser ut til å oppleve en psykologisk forverring etter kosmetiske inngrep, noe som kan føre til en forverring av kroppsfokuserte plager.
Dysmorfofobi kalles også kroppsdysmorfisk lidelse (eng., body dysmorphic disorder – BDD). Det er en psykisk lidelse som kjennetegnes ved et overdrevent fokus på én eller flere kroppsdeler, som den rammede selv opplever at er defekt eller stygt.
– Dysmorfofobi er en alvorlig lidelse, hvor de som rammes ser feil ingen andre ser, og de oppsøker kosmetisk kirurgi oftere på grunn av dette, sier Kvalem, og legger til:
– Stort sett ønsker de å endre på ting som ikke kan endres, og de får ofte en forverret psykisk helse i etterkant, nettopp fordi det de ønsker å endre ikke lar seg fikse.
Overlever på sitt rykte
Kvalem understreker at personer med dysmorfofobi er en gruppe som er særegent sårbare for unødvendig kosmetisk kirurgi.
Studier antyder òg at personer med dysmorfofobi sjelden opplever en bedring i sin psykiske helse etter kosmetiske inngrep. Mange som har alvorlige symptomer i forkant av en operasjon, opplever en nedgang i livskvalitet og tilfredshet etterpå.
– Mange klinikere er klar over dette. De ønsker ikke å ha denne pasientgruppen, og i utgangspunktet screener de for dem, sier Kvalem.
De fleste kosmetiske kirurger overlever på sitt eget rykte, og på at klientene deres skryter av dem til andre. Da er det en utfordring for dem å få klienter som blir verre etter operasjoner.
Har kliniker som tilbyr kosmetisk kirurgi et ansvar for å plukke opp sårbare personer?
– De bør tilby en konsultasjon med klienten, hvor de snakker om litt mer enn bare hva slags operasjon klienten ønsker seg. Det finnes kartleggingsverktøy for dysmorfofobi som jeg vet noen bruker, men ikke alle.
Hva klienten trenger, kan òg variere. Noen sliter for eksempel med angst eller depresjon uten at et kosmetisk inngrep forverrer deres psykiske helse etterpå. Andre opplever det ikke slik.
– Behandlerne bør sjekke klientenes motivasjon, men de er også avhengig av at folk svarer ærlig, sier Kvalem.
Oppfølging er òg en utfordring. Kvalem har i flere år fulgt personer etter fedmeoperasjoner, og mange har opplyst at de synes oppfølgingen de får er for snever, og kun med fokus på det medisinske.
Flere føler at de ikke blir sett.
– Dette stammer nok fra et større problem i helsevesenet generelt, ikke bare klinikkene som tilbyr kosmetisk kirurgi – nemlig at det ofte ikke er tid eller ressurser til å følge opp pasientene så godt som man burde, sier Kvalem.
Må henvises til spesialist
En annen utfordring, forklarer Kvalem, er at det ikke finnes noen nasjonale registre for kosmetiske kirurgi, slik at de som oppsøker slike tjenester kan få nøytral informasjon om effektene og mulige bivirkninger av ulike inngrep.
– Dette er et stort, privat marked, hvor vi har veldig lite kontroll over hva som skjer. Så at blivende kunder får mulighet til å se hvem som har gode resultater, tenker jeg er rimelig.
Får personer med dysmorfofobi den oppfølgingen de trenger, slik systemet er i dag?
– Et problem er at en veldig opptatthet av utseende kan henge sammen med andre lidelser, som spiseforstyrrelser, sier Kvalem, og fortsetter:
– Som pasient er man avhengig av en god fastlege eller helsepersonell hos BUP som kan gjøre differansediagnostikk – altså fastslå om symptomene skyldes dysmorfofobi eller andre lidelser.
Internasjonal forskning tyder på at mellom fem og femten prosent av de som oppsøker kosmetiske operasjoner, lider av dysmorfofobi. I en studie var forekomsten så høy som 25 prosent. Dette er vesentlig høyere enn i den øvrige befolkningen, hvor forskere anslår at mellom 0,5 og 2 prosent er rammet av lidelsen.
I 2013 publiserte et kanadisk forskerteam en studie på screening-verktøyene som kosmetiske kirurger brukte.
Som en del av studien, utførte både forskerne og kirurger screeninger for dysmorfofobi på over 500 klienter som hadde søkte om kosmetiske inngrep. Forskerne brukte egne tester til screeningene, mens kirurgene brukte testene de normalt bruker i klientkonsultasjoner før en operasjon.
Forskerne fastslo at nesten ti prosent av klientene hadde lidelsen, mens kirurgene bare fant fire prosent. Forskerne konkluderte med at mange av verktøyene kirurgene brukte, manglet validitet, og at det dermed ble vanskelig for dem å fange opp klienter som trenger henvisning til spesialisthelsetjenesten.
I Norge er det kun Rikshospitalet i Oslo som tilbyr spesialbehandling for denne pasientgruppa.
– Det er ikke en kjempevanlig lidelse, men mange mener allikevel at den er underdiagnostisert. Det krever en viss kompetanse for å differensiere lidelsen, så må man henvise til en spesialist, fordi den er såpass alvorlig, avslutter Ingela Lundin Kvalem.