I en nederlandsk studie, publisert i 2018, fulgte et forskerteam en kjønnsidentitetsklinikk fra 1972 til 2015.
Til sammen 6793 personer oppsøkte klinikken i løpet av denne perioden, hvorav antall årlige besøkende tjuedoblet seg fra 1980 (med 34 besøkende) til 2015 (med 686 besøkende).
Året etter gjennomgikk en gruppe forskere forskningsartikler fra de siste femti årene, og fant at mellom 0,1 prosent og 2 prosent av befolkningen har kjønnsinkongruens. De ulike studiene hadde svært forskjellige inklusjonskriterier, og i tillegg viste gjennomgangen at tallene var høyere jo nyere studiene var.
Men hva betyr egentlig kjønnsinkongruens? Og hva har dette å si for den psykiske helsen til de det gjelder?
Definisjonene
– Kjønnsinkongruens er et relativt nytt, men nyttig ord, definert som at man har en annen kjønnsidentitet enn det kjønnet man ble tildelt ved fødselen, sier Silje-Håvard Bolstad til Psykologisk.no.
Bolstad er psykologspesialist, universitetslektor ved Universitetet i Agder, og spesialist i sexologisk rådgivning ved den nordiske sexologiforeningen NACS, som har en autorisasjonsordning for sexologer.
Hen forklarer at kjønnsinkongruens er et relativt nytt ord, laget av fagpersoner, og brukes primært når det snakk om helse og behandling. Personer som opplever kjønnsinkongruens, omtaler gjerne sin identitet med andre ord, som transperson eller trans, «født i feil kropp», eller ikke-binær.
– Kjønnsdysfori, derimot, beskriver et subjektivt ubehag som er forårsaket av kjønnsinkongruens. Det kan være et ubehag som oppstår når det er et manglende samsvar mellom kroppen og den indre opplevelsen av kjønn, eller fordi det ikke er samsvar mellom egen identitet og hvordan man blir oppfattet av andre.
Bolstad understreker at man kan ha kjønnsinkongruens uten å oppleve kjønnsdysfori, og at graden av kjønnsdysfori kan variere.
– Hvor mange dette gjelder har vi ikke nok forskning til å si noe om, men jeg har møtt en god del personer som lever fint med kjønnsinkongruens. Gjennom jobben som psykolog har jeg òg møtt flere med kjønnsdysfori i større eller mindre grad. Det kan for eksempel være ubehag knyttet til å ha kvinnelige bryster, fordi man opplever seg som et annet kjønn enn kvinne.
– Så er det noen, men ikke alle, som har ubehag knyttet til kjønnsorganet. Her er det store, individuelle forskjeller, legger Bolstad til.
– For de som opplever det, er det på alle måter ekte
Kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens er begreper som har vært mye debattert de siste årene. Bolstad påpeker allikevel at det eksisterer flere feiloppfatninger i den øvrige befolkningen om hva disse begrepene innebærer – og ikke innebærer.
– En feiloppfatning er at dette er en psykisk lidelse. Det er også en feiloppfatning at de det gjelder, har en forstyrret kjønnsidentitet. Vi får håpe dette begynner å bli historie, og at mange har fått med seg at det feilaktig har stått oppført som en psykisk lidelse de siste 50 årene.
Dette har lagt føringer for hvordan man har forstått og tilnærmet seg begrepene, innenfor både psykiatrien og forskningen på området.
Først i 2019 fjernet Verdens helseorganisasjon (WHO) «kjønnsidentitetsforstyrrelse» som diagnose. Til sammenligning ble homofili tatt ut av organisasjonens diagnosehåndbok ICD i 1990, mens vi i Norge fjernet homofili som diagnose allerede i 1977.
For å sikre tilgang til kroppsjusterende behandling for de som har behov for det, valgte WHO å beholde en diagnose, kjønnsinkongruens, nå plassert i et nytt kapittel for seksuell helse.
Svært få sier at de angrer
En feiloppfatning er at mange som opplever å være et annet kjønn, ikke har «ekte» kjønnsinkongruens, eller at opplevelsen av kjønn egentlig er uttrykk for et underliggende psykologisk problem, som traumer eller psykiske lidelser.
Dette er i så fall veldig uvanlig, påpeker Bolstad.
– De aller fleste som har kjønnsinkongruens er i god stand til å ta avgjørelser for eget liv og helse, kropp og behandling. De har ikke en forstyrret identitet.
En annen utbredt misforståelse, er at mange av de som velger å leve ut kjønnsidentiteten sin, angrer på det senere.
I den nederlandske studien fra 2018, svarte kun 0,6 prosent av transkvinner og 0,3 prosent av transmenn som undergikk kirurgisk behandling, at de angret.
– Det er selvfølgelig leit at noen føler at ting ikke ble som de skulle ønske, men når vi ser nærmere på denne gruppa, sier mange at det ble for vanskelig å leve i tråd med egen identitet. De opplevde at de ble avvist eller diskriminert, men de tok ikke feil av egen identitet, sier Bolstad.
Samtidig er det noen som opplever komplikasjoner ved behandling, og at utfallet dermed ble noe annet enn de håpet på.
– Alt i alt finnes det en del feiloppfatninger om hvor utbredt anger er, og hva det handler om, påpeker Bolstad.
Ikke det samme som seksuell orientering
Kjønnsinkongruens sikter ikke utelukkende til at man opplever seg selv som det «motsatte» kjønn. Bolstad sier at vi ser stadig flere som er åpne om at de opplever kjønnet sitt på en annen måte – ofte omtalt som ikke-binære.
– Det betyr at de har en kjønnsidentitet som ikke bare er enten mann eller kvinne. Det kan for eksempel være at man verken opplever seg selv som mann eller kvinne, eller at man er noe midt imellom, eller begge deler, eller at man opplever kjønn som flytende. Alt dette passer inn i kategorien kjønnsinkongruens.
Videre påpeker Bolstad at kjønnsidentitet ikke må forveksles med seksuell orientering.
– Kjønnsidentitet dreier seg om hva slags kjønn man selv opplever å være, mens seksuell orientering handler om hva slags kjønn man ønsker at partneren skal ha.
Personer med kjønnsinkongruens kan ha alle mulige seksuelle orienteringer, som heterofile, homofile, bifile eller panfile. Sistnevnte kan bety å være tiltrukket av personer av alle kjønn, eller være primært tiltrukket av egenskaper som er ikke er forbundet med kjønn.
Mulig å ha kjønnsinkongruens uten psykiske plager
Men hva har egentlig kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori å si for en persons psykiske helse? Kan disse opplevelsene føre til psykiske plager?
– Jeg må åpne med å si at det er helt mulig å leve med kjønnsinkongruens uten psykiske helseplager. Men å bli feilkjønna, og ikke bli sett av andre som det kjønnet man opplever seg som, kan være smertefullt. Jeg tror det er smertefullt for de fleste som opplever kjønnsinkongruens, sier Bolstad.
Ettersom kjønnsdysfori er definert som et subjektivt, psykologisk ubehag, er dette begrepet tettere forbundet med psykiske plager enn kjønnsinkongruens.
– Hvis kjønnsdysfori forblir ubehandlet, eller man ikke får tilgang på riktig helsehjelp, kan det forverre den psykiske helsen, og bidra til plager. Noen ganger haster det med å få riktig hjelp.
Mange har hatt selvmordstanker
Bolstad understreker allikevel at problemene som forårsaker de psykiske plagene, ofte ligger i omgivelsene, ikke hos personen selv.
– Det å ikke få støtte og aksept fra sine nærmeste, kan fort forverre den psykiske helsen. Vi omtaler dette som minoritetsstress, og det kan for eksempel dreie seg om diskriminering på arbeidsplassen, eller at man blir avvist av foreldrene, eller at man blir utsatt for vold på grunn av sitt kjønnsuttrykk.
I en amerikansk studie om transpersoner fra 2019, oppga 76 prosent av deltagerne at de hadde opplevd diskriminering det siste året. Mye diskriminering var igjen forbundet med økte depresjons- og angstsymptomer.
En annen amerikansk studie tyder på at studenter som er trans, har en betydelig økt risiko for å bli utsatt for vold, sammenlignet med studenter som er cismenn og ciskvinner (menn og kvinner som identifiserer seg med kjønnet de ble tildelt ved fødselen).
– Men også å ha negative forventninger om at diskriminering og avvisning kan skje, kan påvirke den psykiske helsen, sier Bolstad.
Det er heller ikke uvanlig å bli nedstemt dersom man føler at man må holde egen kjønnsidentitet hemmelig. Et begrep som har blitt brukt i forbindelse med dette, er tilbakeholdstraume.
– Å være alene om disse tingene over lang tid, øker risikoen for diagnostiserbare psykiske lidelser, som sosial fobi. Å ha en vond hemmelighet som kanskje vokser over tid og blir mer vanskelig, er ikke bra for den psykiske helsen. Det kan virke traumatisk.
I en norsk studie, publisert i fjor, meldte studenter med kjønnsinkongruens at de opplevde betydelig flere psykososiale belastninger enn cispersoner.
De psykososiale belastningene inkluderte nedsatt livstilfredshet, ensomhet, psykiske helseplager, og selvmordstanker. Det var ingen signifikant forskjell mellom transmenn, transkvinner og ikke-binære deltagere.
I en annen studie, hvor Bolstad selv var medforfatter, svarte 80 prosent av deltagerne med kjønnsinkongruens at de hadde hatt selvmordstanker, og nesten 30 prosent hadde forsøkt å ta sitt eget liv.
En levekårsundersøkelse blant skeive i Agder fant lignende resultater. Dette er en forekomst som er 250 ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
Behandlerens rolle
Bolstad påpeker at problemstillingen rundt behandling er sammensatt, også når det er snakk om den psykiske helsen til personer som opplever kjønnsinkongruens.
– Ordet «behandling» kan implisere sykdom, men vi må også stille oss spørsmålet om hvem som skal behandles: personen eller omgivelsene.
Hva slags behov de som opplever kjønnsinkongruens har, varierer i stor grad, sier Bolstad videre. Noen er svært selvdrevne og styrer prosessen på egen hånd, mens andre drar nytte av samtalehjelp fra helsepersonell med god kompetanse.
På den andre siden trenger noen først og fremst at man jobber med omgivelsene, for å bedre forståelsen og støtten. Dette kan for eksempel skje gjennom familiesamtaler.
Her kan fagpersoner bidra med informasjon om kjønnsmangfold, og dermed fremme positive holdninger, forklarer Bolstad.
– Men når noen oppsøker hjelp, skal vi også forholde oss til det som kan være vanskelig. Noen, men ikke alle, har behov for støttesamtaler eller utforskende samtaler, hvor man blir mer trygg på egen identitet, hvordan man ønsker å leve, og hvor åpen man ønsker å være, sier hen, og fortsetter:
– Jeg tror at når noen søker hjelp, er vår rolle som fagpersoner å tilby flere alternativer, for det finnes mange måter å være kjønn på. Vi som fagpersoner må være flinke til å bruke klienters egne ord, men også være i stand til å tilby nye ord og nye måter å forstå seg selv på, for de som har behov for det.
Noen personer med kjønnsinkongruens trenger også behandling for psykiske lidelser.
– De kan ha psykiske lidelser som alle andre, men det er viktig å forstå at det ikke er snakk om komorbiditet, understreker Bolstad.
Komorbiditet betyr «samtidig sykdom», og brukes blant annet for å beskrive en person som har mer enn én psykisk lidelse samtidig, som posttraumatisk stresslidelse og depresjon, for eksempel. Ettersom kjønnsinkongruens ikke er en sykdom, omtaler vi ikke psykiske helseplager som komorbiditet, sier Bolstad.
– Men om noen med kjønnsinkongruens trenger psykisk helsehjelp, bør de få det. Da er nyttig at behandleren også har kompetanse på kjønnsmangfold.
Kroppsjusterende behandling
Noen personer med kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori, har også behov for medisinske eller kirurgiske intervensjoner, slik at kropp og identitet samsvarer hverandre bedre.
Intervensjon er et medisinsk og psykologisk begrep som betyr «inngripen», og sikter blant annet til å starte eller stanse en behandling. Noen intervensjoner som er ment å lette kjønnsdysfori, kalles kjønnsbekreftende eller kroppsjusterende behandling.
– Da snakker vi gjerne om hormonbehandling, eller kirurgisk behandling. Det er viktig å være klar over at denne type behandling ikke er «alt eller ingenting». Her er det mange ulike små og store intervensjoner, og personer med kjønnsinkongruens har ulike behov, sier Bolstad.
Forskning tyder på at for noen har kroppsjusterende behandling psykiske helsegevinster, blant annet i form av reduserte angst- og depresjonssymptomer.
– Når det kommer til kirurgisk behandling, er det en del som har behov for brystfjerning. Det er fordi man er født i en kvinnekropp, men ikke opplever å være kvinne.
Noen har også behov for genital kirurgi, men enkelte studier tyder også at flere velger bort dette, sier Bolstad.
Det kan skyldes at de lever fint med kun hormonbehandling og brystfjerning, eller at de veier opp fordelene og ulempene ved genital kirurgi, og kommer frem til at de kan leve godt med det kjønnsorganet de ble født med.
– Men det finnes også andre intervensjoner, som er enkle å gjennomføre og som får lite oppmerksomhet, påpeker Bolstad.
Disse er blant annet hårfjerning, som er kostnadseffektivt, men kan ha stor betydning for de som får tilbudet. Andre intervensjoner er parykk, bryst- eller penisprotese, og kompresjonsvest, også kalt binder.
– For noen er denne typen tiltak tilstrekkelig, mens det for andre kan være viktige hjelpemidler i påvente av kroppsjusterende behandling. Disse hjelpemidlene bør bli lettere tilgjengelige, og det står i de nye nasjonale retningslinjene at de skal tilbys på lavere nivåer av helsetjenesten, eksempelvis i førstelinjen.
Kjønnskreativitet
Bolstad understreker samtidig at det mange personer med kjønnsinkongruens trenger, er omgivelser som aksepterer, og kanskje til og med applauderer, at noen prøver seg frem med nye og unike kjønnsuttrykk.
For mange er det støttende å ha kontakt med andre i lignende situasjoner, eller med tilsvarende erfaringer.
– Det finnes forskning som viser at å høre til et miljø medfører reduserte angst- og depresjonssymptomer. «Å høre til» er viktige ord her; dersom det er plass til å være seg selv, vil det bedre den psykiske helsen.
Selv synes Bolstad at kjønnskreativitet er et godt ord, som en forlengelse av kjønnsinkongruens.
– Det å være kreativ er en verdsatt egenskap i vår kultur. Når barn er kreative får de ros, og når voksne er kreative på jobb blir de forfremmet, sier Bolstad, og avslutter:
– Det å være kreativ når det kommer til kjønn, er et fantastisk uttrykk for kreativiteten. Og vi trenger at noen i samfunnet er annerledes for at samfunnet skal bevege seg videre. Mangfold er en ressurs.