Når jeg blir kjent med nye mennesker, pleier jeg å spørre: «Hvordan ønsker du å leve livet ditt? Du vet… sånn egentlig: Hvis du kunne velge helt fritt?»
Det er sjelden jeg treffer mennesker som ikke har et dypt og personlig svar på akkurat dette spørsmålet, men ofte må jeg lirke litt for å få dem i prat: Akkurat som om drømmene er så skjøre at de kan knuse i samme øyeblikk som de forlater leppene.
En eldre mann fortalte meg at han alltid har hatt lyst til å bo i et fyrtårn. Han drømte om å sitte på innsiden av det solide byggverket og lytte til bølgene som kaster seg mot de tykke murveggene. En ung kvinne ønsket å flytte til India og tilbringe et år i et ashram.
De fleste av oss har slike drømmer, men det er svært få mennesker som faktisk tar dem på alvor. Det er kanskje derfor vi beundrer de som våger å leve et annerledes liv.
Den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau (1817–1862) var en slik mann: En sommerdag, juli 1845, pakket han ryggsekken sin og flyttet ut i villmarken.
Thoreau ønsket å bygge livet sitt på nytt – fra grunnen av – men aller først måtte han bygge huset han skulle bo i.
Hadde du turt å gjøre det samme?
En tilstand av stille desperasjon
Vi må spole litt tilbake i tid for å forestå hvorfor Thoreau valgte å flytte ut i skogen.
Den kommende forfatteren ble immatrikulert ved Harvard universitetet i en alder av 16 år, men hadde neppe behøvd å reise så langt for å få seg en utdannelse.
Naturen var Thoreaus læremester, og hans mest originale tanker ble formet i skogene rundt Concord – den lille byen utenfor Boston, Massachusetts, der han vokste opp.
Universets dypeste hjemligheter var, for Thoreau, å finne på toppen av et fjell, eller risset inn i årringene på en morken trestubbe.
En slik spirituell relasjon til naturen var inspirert av Ralph Waldo Emerson (1803–1882): Den verdensberømte litteraten, senere også en nær venn av Thoreau, som hadde forvandlet Concord til et arnested for nasjonens intellektuelle fortropper.
Thoreau ble uteksaminert fra Harvard i 1837, men hadde store vanskeligheter med å tilpasse seg livet etter studiene.
Han følte seg som en fremmed blant sine samtidige.
Overalt så han mennesker som levde sine liv i en tilstand av «stille desperasjon», kneblet av meningsløse forpliktelser og utdaterte konvensjoner: «Ingen mann har noen gang dødd i Amerika»1, erklærte Thoreau, og påpekte syrlig at et menneske først må være levende for å være i stand til å dø.
Den unge forfatterspiren nektet å dø før livet faktisk var over. Han ønsket å suge margen ut av livet, og han viste akkurat hvordan han skulle gjøre det.
En personlig uavhengighetserklæring
«I går kom jeg hit for å slå meg ned.»
Disse løfterike ordene innleder den første siden av Thoreau sin dagbok etter han hadde flyttet ut i skogen.
Med sine bare never, og litt drahjelp – bokstavelig talt – fra gode venner, hadde forfatteren bygget sitt eget lille paradis langs bredden av Walden pond, en innsjø like utenfor Concord.
Den nyreiste hytta, knappe femten kvadratmeter stor, var storslått som en gudebolig ifølge byggmesteren selv.
Thoreau hadde murt et ildsted for å holde på varmen om vinteren, og gravd ut en jordkjeller for å holde på kulden om sommeren. Trevirket til huset hadde han hugget selv, eller resirkulert fra en fraflyttet hytte i nærheten.
Endelig begynte det nye livet hans å ta form, og han elsket det: «Hvis jeg ikke er helt riktig her, så er jeg i alle fall mindre feil enn jeg var før», skriver Thoreau i dagboken sin.
Datoen for innflyttingen, 4. juli 1845, sammenfalt med datoen for den amerikanske frigjøringsdagen. Dette var ingen tilfeldighet: Thoreau anså nemlig sin nye bolig som en personlig uavhengighetserklæring.
Et laboratorium for livskunst
Det var helt avgjørende for Thoreau at det nye liv i skogen skulle være enkelt og selvbærende, slik at han kunne konfrontere livets kjensgjerninger i sin mest avkledde form.
Dette var en idé han hadde adoptert fra Ralph Waldo Emerson, og det var Emerson som hadde lånt bort et stykke land hvor den unge forfatteren kunne realisere sitt «eksperiment i å leve enkelt».
Bare de aller mest nødvendige bruksgjenstandene ble fraktet ut til Walden-huset: En seng, et skrivebord, noen asjetter… Hva mer trenger man egentlig?
Den lette sandjorda utenfor huset ble oppdyrket for første gang på mange år, og forfatteren hugget selvfølgelig sin egen ved. Han gledet seg over hvordan trekubbene varmet ham to ganger: En gang når han kløyvde dem og en gang når kastet dem på peisen.
En slik radikal forenkling av livet var en protest mot det Thoreau betegnet som samfunnets «nytelsessyke» og «urolidelse».
Den unge forfatteren var overbevist om at det ustoppelige jaget etter rikdom, status og effektivitet, avledet oppmerksomheten fra de tingene som virkelig er nødvendig for å leve et godt liv, for eksempel ro, relasjon og refleksjon.
Huset ved Walden Pond var altså mer enn bare en skrivestue: Det var et laboratorium for livskunst. Livet til Thoreau var selve råmaterialet som skulle bøyes og bankes til en ny og vakrere form.
En finansieringsmodell for det gode liv
Det var også en annen, mer praktisk, årsak til at Thoreau ønsket å forenkle livet på en slik radikal måte.
Lenge hadde den unge forfatteren grublet over hvordan han kunne fristille tid til å dyrke sine mange interesser: Han ønsket å lese, skrive og utforske naturen. Han hadde han rett og slett ikke tid til å lenke seg fast til et skrivebord, og gi fra seg nøklene til en stresset mellomleder. Thoreau skriver:
Før i tiden, da spørsmålet om hvordan jeg skulle skaffe meg et oppriktig levesett med frihet nok til mine egentlige interesser, plaget meg langt mer enn det gjør nå, (…) kikket jeg ofte på en stor kasse som stod borte ved jernbanelinjen. Den var 180 x 90 centimeter stor (…), og hvis man boret et par luftehull i den, krøp nedi og smelte igjen lokket når det regnet eller ble kveld, hadde man frihet til å gjøre som man ville, og kunne være en fri sjel.
Denne verktøykassa plantet et frø som skulle vokse til å bli det intellektuelle reisverket i Walden-huset: Nemlig at vi kan leve mer, om vi nøyer oss med mindre.
Denne innsikten ledet Thoreau til å anse økonomi på en fullstendig ny måte: Den unge forfatteren sluttet å måle prisen på handelsvarer i kroner og øre, og omregnet heller denne prisen til andel levd liv. Lytt til dette:
Prisen på en ting er det jeg vil kalle mengden av levd liv som kreves i gjengjeld, enten straks eller i det lange løp. Et hus av gjennomsnittstypen her omkring koster åtte hundre dollar, og å spare sammen denne summen ville ta fra ti til femten år av en arbeiders liv.
Den virkelige omkostningen av et hus på denne størrelsen er altså ikke 800 dollar, men 10–15 år med hardt arbeid. Ved å nøye seg med et hus til 400 dollar kunne man altså frikjøpe syv år av livet sitt.
Thoreau sin radikale forenkling av livet, var altså mer enn en spirituell praksis og en protest mot samfunnets overfladiske verdier, det var en finansieringsmodell for det gode liv.
Å finne opp livet på nytt
Thoreau sitt nye hjem ved Walden Pond kostet ham den nette sum av 28 dollar. Han hadde altså frigjort godt over 15 år av livet sitt.
Men «frihet fra» er verdiløst uten «frihet til», som psykologen Erich Fromm (1900–1980) skulle påpeke knappe 100 år senere. For at Thoreau sin nyvunne frihet skulle være berikende, måtte han derfor fylle tiden sin med nye og meningsfulle prosjekter.
Den unge forfatteren sløste ikke bort et eneste sekund. Han skrev ustoppelig, foreleste ofte, kartla nye plantearter og kjempet for å avskaffe slaveri. Thoreau var faktisk aldri så integrert i samfunnet som da han flyttet vekk fra det.
Likevel finnes det onde tunger som hevder at Walden-prosjektet var en retrett fra felleskapet – en form for eskapisme.
Thoreau hadde nok bestridt slike anklager ved å påstå at det egentlig er den ordinære middelklassetilværelsen som er en flukt fra livet: Tamt og prefabrikkert som livets posesuppe.
Dette betyr ikke at Thoreau mente alle burde flytte ut i skogen, men at hvert enkelt menneske må finne opp livet på nytt og leve med overlegg. Thoreau skriver:
Det liv som mennesker bedømmer og anser som vellykket, er bare ett av mange slags liv. Hvorfor skal vi overdrive betydningen av en enkelt livsform på alle de andres bekostning? (…) Jeg ønsker at hver enkelt omhyggelig velger sin vei og følger den, istedenfor sin fars eller mors eller naboens.
Farvel til Walden
Etter å ha tilbragt to år i villmarken så Thoreau seg nødt til å forlate huset ved Walden Pond.
Emerson, Thoreaus gode venn, skulle turnere i Storbritannia, og trengte en mann (feminismen var ennå i sin vugge) til å holde oppsyn med husholdningen sin.
Dette var en forespørsel som Thoreau ikke kunne avslå: Det var tross alt Emerson som hadde gjort livet hans ved Walden Pond til en realitet, både i sin rolle som grunneier og som et intellektuelt forbilde.
6. september 1847 flyttet Thoreau tilbake til Concord. Huset ved innsjøen råtnet sakte bort, men livet han hadde levd ble foreviget i boken Walden.
Dette litterære mesterverket var ment som en vekkerklokke – et bønnerop – rettet mot alle mennesker som slumrer seg gjennom tilværelsen: «Jeg akter ikke å skrive noen ode til motløsheten,» erklærer Thoreau, «men å gale like lystig som en hane på sin vagle om morgenen, om ikke annet så bare for å få mine medmennesker til å våkne.
Overalt så han mennesker som levde sine liv i en tilstand av «stille desperasjon».
Lydene av hanegalet hans henger fortsatt i luften, selv om det er få mennesker som våger å høre etter. Vet de kanskje ikke at hanen galer for dem?
Kilder
Fromm, E. & Mowinckel, J. L. (1992). Flukten fra friheten. Oslo: Aventura.
The Walden woods project (2020, 18. oktober). The journal of Henry David Thoreau. Walden.org.
Thoreau, H. D. (1993). Civil disobedience and other essays. New York: Dover publications.
Thoreau, H. D. & Bystad, E. (2017). Til naturen. Oslo: Pax forlag.
Thoreau, H. D. & Eriksen, A. (2018). Walden: Livet i skogen. Oslo: Pax forlag.
Walls, L. D. (2017). Henry David Thoreau: A life. Chicago: The University of Chicago Press.
- Følgende sitater: «eksperiment i å leve enkelt», «Før i tiden… fri sjel», «Prisen på…arbeiders liv», «Det liv… eller naboens», og «Jeg akter… å våkne», er hentet fra Andreas Eriksens (2018) oversettelse av Walden: Livet i skogen. Øvrige sitater er hentet fra Thoreau sine dagbøker/essayer og oversatt av forfatteren selv (disse sitatene burde altså bli tatt med en klype salt). [↩]