I foreldreveiledning er grenser og grensesetting noe av det første mange foreldre spør om. De kan være frustrerte over at barnet ikke følger grensene de setter. De kan føle seg hjelpeløse og på randen av å gi opp å ha grenser i det hele tatt. Eller foreldrene kan være uenige seg imellom om hvilke grenser de skal ha i familien og hvor strenge de skal være når de setter dem.
Vi ønsker at barna våre skal vokse opp med gode verdier, sunne holdninger og evne til å tilpasse seg forventningene fra omgivelsene. Derfor prøver vi å veilede dem i den retningen vi anser som den beste. Retningen – og måten vi veileder på – er igjen preget av våre egne verdier, holdninger, følelser, erfaringer og måten vi ble møtt på av våre foreldre.
Det er uunngåelig å støte på vanskelige situasjoner der barnet vil noe annet enn du vil og hvor tålmodigheten din blir satt på prøve. Det kan gjelde alt fra små ting som å spise opp brødskiven, til store ting som at barnet gjør noe som skader seg selv eller andre. Det er ikke rart om du blir frustrert, bekymret, sint, redd eller kanskje lei deg når barnet ikke lytter, utfordrer grensene og ikke skjønner at du vil barnet godt.
Det gjør også vondt når det ikke funker. Når situasjonen låser seg helt og du ikke får kontakt. Når de roper stygge ting til deg. Når de nekter å slippe deg inn igjen i sin verden. Det er flaut og skamfullt å føle at man ikke klarer å oppdra barnet sitt på en god måte. Du kan få dårlig samvittighet for gangene det skjærer seg. Kanskje gir du da mer etter neste gang for å unngå konflikt. Eller du kan bli så redd for at barnet aldri skal lære at du blir en strengere, mer rigid og autoritær forelder enn du ønsker.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på det å sette tydelige, sunne og samtidig fleksible grenser. Dette er en nøkkelferdighet for emosjonsfokuserte foreldre, på lik linje med validering (Sinding, 2019a), reparasjon, (Sinding 2019b) og å kjenne sine følefeller (Sinding, 2020).
Jeg skal prøve å gi noen perspektiver og tips som kan være nyttig ved grensesetting. Før du leser videre vil jeg imidlertid på det sterkeste oppfordre deg til å lese artiklene om validering, reparasjon og følefeller. Denne artikkelen er den fjerde i en artikkelserie om følelser i forholdet mellom barn og foreldre, og det er ikke tilfeldig at artikkelen om grensesetting kommer sist.
Når et barn stadig utfordrer grenser, blir rasende eller nekter å lytte til foreldrene, er det ofte et tegn på at barnet har emosjonelle behov som ikke blir forstått eller møtt på en tilfredsstillende måte. Noen barn er også temperamentsfulle fra naturens side, og det å bli stoppet eller hindret i å gjøre noe vil vekke mye sinne og skuffelse som gjør grenser utfordrende.
I kurs og veiledning i emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre ser vi gang på gang hvordan det å sette grenser blir mye lettere når foreldrene klarer å validere barnas emosjonelle behov og reparere hvis det har skåret seg mange ganger før (Hagen, Austbø, Hjelmseth & Dolhanty, 2019). Empatisk validering er helt nødvendig for at grensesetting skal virke i det lange løp (Gottmann, 1997). Du kan lese om validering her.
I tillegg vil dine egne følelser i stor grad kunne spille inn og få deg til å sette enten for strenge eller for svake grenser. Noe av det viktigste du kan gjøre for å lykkes med grensesetting er derfor å kjenne dine egne emosjonelle mønstre og behov og hvordan de påvirker deg i møte med barnet ditt. Dette kan du lese mer om dette i artikkelen om følefeller.
Vonde og vanskelige mønstre
Når man strever med grenser i familien, er det som forelder lett å bli oppgitt, sint eller frustrert over barnet som ikke innordner seg. Det oppstår ofte en opplevelse av at grensene ikke fungerer fordi det er noe med barnet. Barnet kan bli oppfattet som trassig, vanskelig eller umulig å påvirke.
Dette påvirker igjen hvordan vi setter grenser. Vi er gjerne irriterte, motløse eller oppgitte allerede før vi åpner munnen. Man går fra å sette tydelige grenser til å komme med klandrende og kritiske utsagn som «Har du fremdeles ikke ryddet opp? Da må du rydde nå, med en gang!» eller «Åh! Hvorfor gjør du ikke som jeg sier?».
For barnet kan dette oppleves som kritikk. Som «Du er så håpløs!», «Du er så vanskelig!» eller «Jeg liker deg ikke når du er sånn!». Barnet kan skamme seg, bli sint, gå i opposisjon eller trekke seg unna. Grensesituasjonene kan bli betente for hele familien.
Foreldrene blir da enda mer overbevist om at det må være noe galt med barnet fordi det ikke innordner seg, og kjenne forakt og avsky. Barnet oppfattes som ufordragelig, manipulerende eller et håpløst tilfelle. I verste fall blir barnet en fiende som forelderen må stoppe med mer maktbruk eller bare gi opp å påvirke. Men langt der inne ligger det en opplevelse av avmakt som forelder, som er en vond følelse å sitte med.
Det er dine grenser det handler om
Det som er viktig å forstå, er at dette ikke bare handler om barnet. Grenser er ikke bare noe du setter for andre, som en strek i sanden andre må respektere og ikke trå over. Det er dine grenser det handler om. Det handler om hva duaksepterer, forventer og trenger – og hvordan du kommuniserer grensene til omverdenen.
Barnet trenger at du har tydelige og sunne grenser for at det skal føle seg trygt. Hvis det er for få eller vage grenser kan det føles kaotisk og utrygt. Hvis det er for strenge grenser, kan barnet gå til krig for å gjenopprette muligheten til å virke inn på verden, eller bli skremt, underdanig eller resignere på en måte som ikke er bra for barnet.
Men du som forelder trenger også egne grenser for å beskytte ditt eget velvære. Du trenger å vite hva du selv har behov for og finne gode måter å ivareta egne behov på. Hvis du ikke har sunne grenser som forelder, vil du ikke være i stand til å være den forelderen barnet ditt trenger. En forelder som ikke har det bra, blir raskere sint, overveldet, kritisk, redd, skamfull eller foraktfull eller føler avmakt. Det er som de sier i sikkerhetsbrosjyren på fly: Ta på din egen oksygenmaske før du tar på barnets. Hvis du ikke hjelper deg selv, er du ikke til hjelp for andre.
Det vil selvfølgelig oppstå situasjoner der folk trosser grensene våre uansett hvor godt vi kommuniserer dem, men i foreldrerollen er det vårt ansvar å sette grenser på en tydelig, respektfull og effektiv måte. På samme måte som ved reparasjon er det vi som foreldre som har det radikale ansvaret for å ordne opp i det som ikke fungerer i relasjonen med barnet vårt.
Det er dermed heller ingen fasit for hvilke grenser som bør settes i norske familier. Grensene må vurderes ut fra dine behov, hvordan familien din fungerer og ikke minst hva barnet ditt trenger for å føle seg trygg og respektert. Ulike barn trenger forskjellige grenser.
Grenser for hva som går inn og ut
Dine grenser kan ses på som en membran du har rundt deg, som en slags grensestasjon mellom deg og omverdenen. Vi kan skille mellom hva du slipper inn til deg fra omverdenen og hva du slipper ut fra deg til omverdenen.
Hvis du har svake og utydelige grenser for hva du tar inn, vil omverdenen virke inn på deg med stor kraft. Det kan være du selv blir overveldet når barnet ditt føler på noe vondt fordi du tar inn så mye av følelsene, og dermed blir du ute av stand til å være trygg og trøstende. Eller du kan synes det er så ubehagelig at barnet ditt har det vondt at du ikke orker å la det kjenne hensiktsmessig skyld eller skam når det har gjort noe som faktisk var galt eller dumt mot andre. Eller du kan bli så redd for barnets sinne at du ikke tør stå opp for hva du trenger og ønsker, eller lar barnet gjøre dumme ting mot deg.
Hvis du har for sterke og rigide grenser for hva du tar inn, risikerer du å ikke la deg påvirke av omverdenen og gå glipp av viktig informasjon. Det kan skje at du lukker igjen og hindrer barnets vonde følelser i å berøre deg. Som om du befinner deg bak en mur uten mulighet for nærhet. Du blir den kalde forelderen som nekter å tørke barnets tårer. Eller det kan skje at du trekker deg unna og rett og slett ikke vil forholde deg til hva barnet ditt gjør.
Idealet er å ha sunne og fleksible grenser for hva du tar inn og hva du godtar for at akkurat du skal fungere som en god forelder for ditt barn. Du skal fungere godt nok til at barnet vet at du ikke blir overveldet når det trenger deg, og at du ikke er utilgjengelig eller for lukket til å imot det.
Dine grenser for hva som går ut regulerer hva du slipper ut til andre av følelser, ord og handlinger. Hvis du har for svake grenser ut, så vil følelsene og meningene dine kunne bli veldig mye for andre. Det kan for eksempel være at du kjefter, skremmer eller overvelder barnet ditt når du selv har det vanskelig på innsiden.
Hvis du har for sterke grenser ut, kan det være du blir for dominerende og kontrollerende. Dette kan gjøre at barnet ditt resignerer på en vond måte eller får behov for å hevde seg selv ved å utfordre dine grenser mer og mer. Eller kanskje du ikke vil vise hva du føler i det hele tatt, og blir et steinansikt som virker kjølig og avvisende på barnet. Jeg har møtt mange voksne klienter som har savnet at foreldrene viste tydeligere at barnets smerte gikk inn på dem.
Sunne og fleksible utgående grenser innebærer at du kan kommunisere med omverdenen på en tydelig og respektfull måte og dele fra din egen indre verden i passende doser og til riktig tid.
Når vi strever med grenser, veksler vi gjerne mellom for svake og utydelige grenser og for sterke og rigide grenser (Hagen mfl., 2019). Vi kan vente, vente og vente til vi plutselig merker at vi må gjenvinne kontrollen igjen, og så sette en kjempestreng grense som kommer brått og uforutsigbart på barnet («Nei, NÅ er det nok!»). Eller vi kan være kjempestrenge og harde helt til vi kapitulerer og så gir etter på en overdreven måte («Bare spis all isen du vil!»). Og så kommer gjerne den dårlige samvittigheten snikende.Våre grenser er selvfølgelig også viktige i andre relasjoner i livet. Grunnleggeren av emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre, Joanne Dolhanty, skrev en gang følgende til meg i en e-post: «In the end it’s all about boundaries. Having good boundaries is the best gift you can give to the other».
Hva bestemmer grensene dine?
Som nevnt innledningsvis vil dine grenser påvirkes av dine verdier, holdninger, erfaringer, følelser, tidligere erfaringer med barnet ditt og din egen oppvekst. Du vil også påvirkes av hvordan du har det i øyeblikket, som hvor sliten du er, kroppslige plager og smerter, søvnmangel og så videre.
Alle faktorene sammenfattes til en slags indre dialog som veileder deg og forteller deg hva du skal gjøre og ikke gjøre. Denne indre dialogen kan være hard og nådeløs: «Ikke gi etter! Vær sterk! Vis hvem som er sjefen! Ikke vis sårbarhet!». Den kan også være mer sårbar og usikker: «Ikke vær så streng! Nå blir du den slemme forelderen! Se så vondt barnet har det! Pass på at det er god stemning!».
Det er i denne indre dialogen våre egne følelser kommer til syne. Ofte når vi strever med å sette grenser, er det fordi vi er redde, skamfulle, sinte, utslitte eller overveldet. Vi befinner oss i våre egne følefeller. «Ikke gi etter, hvis du gir etter kommer han til å utvikle seg til å bli totalt respektløs, bortskjemt og ufordragelig!». «Pass på at det er god stemning nå, for ellers så låser hun seg og klikker, og da vil alle se hva slags elendig mor du er som ikke klarer å kontrollere ungen din!».
Stopp opp og evaluer
Når grenser ikke fungerer, kan det lønne seg å stoppe opp og vurdere situasjonen, grensen og hvordan du forsøker å sette den. Først av alt, hvor viktig er det at jeg setter denne grensen akkurat nå? Hvis barnet ditt løper ut i veien og det kommer en bil, må du selvfølgelig gripe tak i barnet, samme hvilken kroppsdel, og hale barnet inn igjen for å unngå fare.
Hvis ikke grensen må settes akkurat nå i dette øyeblikket, kan du evaluere situasjonen nærmere. Hvis du har en partner, er det fint om dere gjør det sammen. Hva foregår i barnet mitt i denne situasjonen, og kan jeg validere det? Forsøk å vise nysgjerrighet heller enn å bli sint. Get curious, not furious.
Som vi har sett i artiklene om validering og følefeller, er følelsene våre sterkeste drivkrefter. Når et barn ikke vil gjøre det du vil at det skal gjøre, er det en følelse som driver barnet i en annen retning. Det er konkurrerende motivasjon som må håndteres. Kanskje barnet ønsker å føle seg respektert og bestemme selv, det er oppslukt og engasjert i noe eller det føler seg utrygt. Du kjenner barnet ditt best. Stol på intuisjonen din angående hva barnet ditt kjenner på, og forsøk å validere det. Du kan lese mer om validering her.
Må denne grensen være akkurat slik, og hvorfor det? Når vi blir veldig opptatt av å ha ting på en spesifikk måte, er det ofte noe ved våre egne følelser som driver oss. Forsøk å finne ut av hvorfor grensen er så viktig for deg. Er det noe du føler barnet må lære? Er det noe du frykter skal gå galt? Er du redd for å miste kontakten med barnet? Er du redd for å miste autoritet? Er du redd for å mislykkes som forelder? Er du redd for at alt skal skli ut? Hvilke følelser kjenner du på?
Hvis dette er grunnen til at denne grensen er så viktig for meg, hva er den beste måten å oppnå dette på? Hvis en grense blir veldig hard og rigid og barnets emosjonelle behov ikke blir møtt, vil barnet kunne utfordre eller trekke seg unna deg. God kontakt skaper samarbeid mellom deg og barnet ditt, og en god relasjon er som regel viktigere enn at noe må være på en helt spesifikk måte. Hvis kontakten eller relasjonen er sårbar, vil det være vanskeligere å sette grenser.
Det å evaluere seg selv og egne følelser betyr ikke at du ikke skal sette grenser. Tvert imot! Barn trenger grenser, og de trenger å kjenne når de gjør noe som går galt. Men de trenger at du er tydelig, respektfull og forståelsesfull i måten du gjør det på.
Fire steg for å sette en grense
Når du og eventuelt din partner har bestemt en grense, kan du forsøke å følge følgende fire steg:
- Gjør klar kroppen og væremåten din. For å få kontakt med barnet må du ofte tilpasse kraft, tempo og intensitet til der barnet er. Hvis barnet er veldig rolig, kan du også være rolig. Hvis barnet roper, må du også skru opp kraften litt. Forsøk å møte dem i riktig etasje. Du kan gjerne være tydelig, bestemt og sterk, men ikke bli skremmende.
- Sjekk inn med følelsene dine. I en annen metode for foreldreveiledning kalt Circle of Security har de en fin huskeregel om at du skal være være større, sterkere, klokere og god. Hvis du er i en følefelle, er det ikke lett å leve opp til dette. Forsøk å finne frem til varmen og empatien for barnet ditt, og finn frem trygghet, selvtillit og stødighet uten å være dømmende eller sint.
- Si hva du skal si. Her gjelder det å si i fra på en tydelig måte: kort, tydelige og konsist, uten for mange ord. Dette er ikke tidspunktet for lange forklaringer, forsøk på å overbevise barnet ditt eller å snakke om verdier, moral og karakter. Slike samtaler kan du ha senere når det er roligere. En god oppskrift er å først validere kort («Det er ikke rart du ikke vil … fordi …»), og så gå til grensesetting («… og allikevel er det slik at …»). Forsøk å være tydelig («Nå vil jeg at du rydder opp legoen» heller enn «Ikke rot sånn!»). Husk også at du setter en grense («Nå skal du legge deg»), ikke stiller et spørsmål («Vil du gå og legge deg?»).
- Stå støtt! Her gjelder det å holde på grensen og være trygg på at du gjør det riktige. Hvis du får ny informasjon om barnet ditt, hva som har skjedd eller hva det trenger, kan du justere grensen og være fleksibel, men du skal ikke endre grensene på grunn av dine egne følefeller.
Når det er vanskelige følelser knyttet til grenser
Det er ikke uvanlig at barn kan bli både sinte, lei seg, skamfulle og få skyldfølelse når du setter grenser, selv om grensen er formidlet på en aldri så respektfull måte. Dette er som regel helt forståelige reaksjoner. Noen ganger ønsker vi dem, og andre ganger er de ikke så bra.
Mange foreldre er redde for at barnet skal kjenne på skam eller skyldfølelse. Husk imidlertid at dette er to helt nødvendige følelser å kjenne på når man har gjort noe som er galt eller dumt for seg selv eller andre. Hvis barnet får skyldfølelse for å ha slått et annet barn eller skammer seg over å ha holdt andre barn utenfor og så fått kjeft, så kan disse følelsene faktisk være hensiktsmessige. Da trenger ikke barnet at vi fortsetter å kjefte, klandre eller minne dem om verdiene våre, fordi følelsene allerede har gjort jobben med å lære dem hva som er rett og galt.
Slike følelser er vonde, men lettere å tåle om barnet får hjelp med dem av deg. Du kan validere hvor vondt det er å kjenne skyld og skam, selv om følelsene forteller barnet at de har gjort noe galt som de trenger å ordne opp i. Du kan også validere hvor vanskelig det er å innrømme feil eller si unnskyld når de har gjort noe dumt, og normalisere at alle gjør feil. Prøv å gjøre dette uten å gi barnet løsninger eller instruksjoner om hva det skal gjøre. Når følelsen blir validert, blir det lettere å finne ut hva man skal gjøre. Og løsninger som kommer innenfra, er lettere å gjennomføre.
Det å validere det som gjør vondt og vise at du fortsatt er der, liker og tåler barnet selv om de har gjort noe galt, gjør også at barnet lettere kommer til deg når de er i trøbbel. Det gjør det også lettere å ikke klandre seg selv overdrevent mye. Vi ønsker at barn skal kjenne når de har gjort noe galt for å kunne lære av det, men ikke at de skal føle seg som dårlige mennesker og gå med det alene på innsiden.
Hvis du har strevd med å sette grenser en stund, enten i form av lite grenser eller mange kamper, så er sannsynligheten stor for at det har vært vonde situasjoner mellom deg og barnet ditt. Vi blir sjelden gode utgaver av oss selv når vi er slitne, oppgitte eller føler oss maktesløse. Du har kanskje kjeftet, kritisert, avvist, ydmyket eller skremt barnet ditt. Det kan være du nå ser hvordan dette kan ha vært vanskelig for barnet ditt, og selv kjenner skam eller skyldfølelse.
Hvis dette er tilfellet, er det ofte nødvendig at du reparerer med barnet ditt, for å gjenopprette samarbeidet og en god relasjon før du kan lykkes med en ny måte å sette grenser på. Det kan være du må reparere fordi du har misforstått barnets behov, skremt det, vært for utydelig, vært for rigid, kjeftet på det eller fått barnet ditt til å føle seg skamfull og vanskelig. Slike opplevelser kan ligge som en torn i relasjonen, som må fjernes før dere kan se fremover. Du kan lese mer om hvordan du reparerer og sier unnskyld på en god måte her.
Avrunding av artikkelserien
Med artikkelen om grenser runder jeg av denne artikkelserien om fire nøkkelferdigheter for emosjonsfokuserte foreldre, basert på foreldreveiledningsmetoden emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre (EFST). Jeg vil takke leserne for alle hyggelige tilbakemeldinger, delinger, kommentarer, innspill og sterke historier dere har sendt. Det er godt å høre at artiklene har vært nyttige, relevante og fine å lese.
Det å være forelder er en av de mest krevende oppgavene i livet. Ikke bare må du forholde deg til sterke, voldsomme og noen ganger uforståelige følelser og utfordrende atferd hos barnet ditt, du blir også konfrontert med dine egne følelser, verdier, holdninger og emosjonelle sår. Du vil oppleve utfordringer, vanskelige situasjoner og tilfeller hvor du er lei og at dine egne følelser herjer på innsiden. Det er en del av det å være menneskelig.
Du får alltid nye sjanser til å validere, reparere og sette sunnere grenser.
Åtte tips til slutt:
- Husk at validering er en forutsetning for å lykkes med sunne grenser.
- Uten en god relasjon, gjensidig respekt og omsorg vil ikke grenser fungere.
- Husk at det er ditt ansvar som forelder å reparere hvis ting har gått eller går galt.
- Jobb med egne følelser og følefeller. Utforsk gjerne sammen med partneren din, en god venn eller en du stoler på og liker å snakke med.
- Velg dine kamper! Relasjon er viktigere enn spesifikke måter å gjøre ting på.
- Hvis du har en partner eller delt foreldreansvar, er det lurt å bli enige om hvordan dere møter barnets følelser og setter grenser. Hjelp hverandre!
- Pust! Og snakk om det etterpå. Ikke alt står og faller på øyeblikket. Du får alltid nye sjanser til å validere, reparere og sette sunnere grenser.
- Ønsker du mer informasjon om følelser og foreldre-barn-relasjonen, kan du besøke den gratis nettsiden følelseskompasset.no.
Kilder
Gottman, J. M. & DeClaire, J. (1997). The heart of parenting: Raising an emotionally intelligent child. New York: Simon & Schuster.
Hagen, A. H., Austbø, B., Hjelmseth, V. & Dolhanty, J. (2019). Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre. Oslo: Gyldendal.
Sinding, A. I. (2019a, 10. september). Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte? Psykologisk.no. Hentet fra https://psykologisk.no/2019/09/hvordan-moter-vi-vanskelige-folelser-hos-barn-pa-en-klok-mate/
Sinding, A. I. (2019b, 28. november). Alle vi foreldre gjør dumme ting som blir vondt for våre barn. Psykologisk.no. Hentet fra https://psykologisk.no/2019/11/alle-vi-foreldre-gjor-dumme-ting-som-blir-vondt-for-vare-barn/
Sinding, A. I. (2020, 23. februar). Når våre egne følelser hindrer oss i å møte barnet vårt på en god måte. Psykologisk.no. Hentet fra https://psykologisk.no/2020/02/nar-vare-egne-folelser-hindrer-oss-i-a-mote-barnet-vart-pa-en-god-mate/
Stiegler, J. R., Sinding, A. I. & Greenberg, L. (2018). Klok på følelser – det følelsene prøver å fortelle deg. Oslo: Gyldendal.
