Følelser er enorme drivkrefter i våre liv. Alle følelser har det til felles at de driver oss i en retning og motiverer oss til å handle eller ikke handle. Retningen følelsene tar oss i, kan være både bra og dårlig for oss, avhengig av om følelsen vi lytter til, gir oss god informasjon eller ikke. Uansett motivasjon kan man si at når et menneske drives med kraft mot noe eller bort fra noe, så er det alltid følelser aktivert (Stiegler, Sinding & Greenberg, 2018).

Dette kommer tydelig til syne i nære relasjoner, og spesielt i relasjonen mellom deg som forelder og barnet ditt. Omsorg og kjærlighet kan få deg til å sette hele livet ditt på vent for å sørge for at barnet ditt har det bra. Frykt og sinne kan gi deg stor kraft til å komme til unnsetning og beskytte mot farer. Når du ser barnet ditt gråte, vil du nærmest instinktivt nærme deg det for å trøste.

Som regel vil følelsene dine automatisk skyve deg i retning av å møte barnets emosjonelle behov, enten det er trygghet, anerkjennelse eller annen omsorg. Men følelser kan også hindre deg i å møte disse behovene, uten at du er klar over det og uten at det er meningen fra din side (Hagen, Austbø, Hjelmseth & Dolhanty, 2019).

Du kan være så redd for at barnet skal utvikle seg i en feil retning at du blir kjempestreng, rigid eller avvisende. Du kan være så redd for å ødelegge relasjonen til barnet ditt at du ikke våger å være tydelig på hva du forventer eller ønsker. Du kan ha det så vondt selv at du bare ikke orker å forholde deg til barnets smerte. Eller du kan være så flau og skamfull over å føle at du ikke mestrer foreldrerollen at du kan resignere, gi opp eller bli fylt med avsky og forakt overfor barnet når det ikke oppfører seg.

Når følelsene koker og herjer på innsiden, er det ikke rart om det blir vanskelig å møte barnet ditt på en varm, trygg og omsorgsfull måte. For du er også et menneske med følelser og emosjonelle behov. Og kanskje har du selv erfart å ikke bli møtt på en god måte når følelser har vært vonde, overveldende eller usynlige. Da blir det ekstra utfordrende å forstå og møte barnets følelser. For selv når vi blir foreldre, er vi fortsatt noens barn. Og som barn får vi alle med oss noen emosjonelle skrubbsår – noen får også store sår – som vi tar med oss inn i voksenlivets relasjoner og i relasjonen til barna våre.

Det finnes så mye informasjon der ute om barneoppdragelse, grensesetting, barns atferd, følelser, hvordan man møter dem og hvordan barn har ulike stiler. Men vi glemmer ofte at foreldrenes følelser utgjør en minst like stor del av foreldre-barn-relasjonen.

Dine følelser, følelsesmønstre, erfaringer og måten du ble møtt på av dine foreldre igjen, vil ha enorm innvirkning på hvordan du møter ditt eget barn (Stiegler mfl., 2019). En av de største gavene du kan gi ditt barn, er derfor å kunne forstå, håndtere og jobbe med dine egne følelser som forelder.

I to tidligere artikler i Psykologisk.no har vi sett på foreldreferdighetene validering og reparasjon. I denne artikkelen tar vi for oss en tredje nøkkelferdighet for følelsesbevisste foreldre – nemlig å kjenne sine egne følefeller. I emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre (EFST) anser vi dette som et kjernetema alle foreldre må jobbe med, på lik linje med å kunne validere følelser (Sinding, 2019a), reparere når ting går galt (Sinding, 2019b) og å sette sunne og fleksible grenser (Hagen mfl., 2019).

NB: Før du leser resten av denne artikkelen vil jeg på det sterkeste anbefale at du leser artikkelen om validering, da det gis eksempler og råd her som vil være vanskelige å forstå uten å kjenne til det begrepet.

Vi vet du vil, vi tror du kan

I emosjonsfokusert terapi (EFT) jobber vi ut fra et humanistisk bakteppe og et grunnleggende syn på at mennesker ønsker å lære, vokse, utvikle seg og være i fellesskap med andre så lenge ikke noe hindrer dem (Stiegler, 2015).

I emosjonsfokusert foreldreveiledning (EFST) blir den direkte implikasjonen av dette grunnsynet en holdning som innebærer at vi vet at alle foreldre vil gjøre det beste for barnet sitt, og vi tror alle foreldre kan (Hagen mfl., 2019).

Når en forelder møter barnet sitt på en måte som gjør barnet vondt, så handler det ikke om at forelderen ikke ønsker eller ikke er motivert for å møte barnets emosjonelle behov. Forelderen er motivert for å hjelpe barnet, men det er en konkurrerende motivasjon som er enda sterkere, nemlig motivasjonen for å unngå egne vonde og vanskelige følelser. Det er vanskelig å være der for barnet når våre egne følelser bobler og koker eller lammer oss og gjør oss maktesløse.

Hvis en pappa kjefter på sønnen sin, blir streng og klandrende og sier nedlatende ting om ham fordi han aldri orker å gjøre lekser, vil den gutten mest sannsynlig skamme seg og føle seg enda mer håpløs. Ikke bare er han dårlig på skolen, han er ikke god nok for pappa heller.

Gutten hadde kanskje trengt at faren satte seg ned og prøvde å forstå ham, satte ord på hvordan det føltes for gutten og hva som gjør at han ikke orker å gjøre lekser, for å skape mening av det slik at de sammen kan finne en vei ut av det. Faren prøver å kjefte sønnen ut av stillstanden, men det gjør bare vondt verre.

Dette handler ikke om at faren ikke ønsker eller evner å se hva som plager og hindrer gutten i å motiveres. Det kan handle om at faren er redd for at sønnen ikke skal mestre skolen og mislykkes i livet, at han føler at han har feilet som far, eller ikke vet hva han skal si eller gjøre. Fars følelser kommer i veien for at han klarer å møte sønnens smerte på en empatisk måte. Farens følelser er helt reelle og forståelige, og trenger også å bli møtt med empati og validering. Som du kanskje husker fra artikkelen om validering innebærer validering å bekrefte, anerkjenne eller gyldiggjøre andres følelser og opplevelse, slik at de gir mening.

Følefeller

I EFST kaller vi det for følefeller når følelsene våre hindrer oss i å møte våre barns emosjonelle behov (Hagen mfl., 2019). Faren går i sin egen følefelle – sin frykt, skam eller maktesløshet hindrer ham i å se og validere sønnens emosjonelle behov. Slike følefeller kan ta mange former. Her er fire eksempler:

• Et foreldrepar har etter mange år med krangling, utroskap og konflikt blitt skilt, og har delt omsorg for barna. Når datteren er hos moren, savner hun pappa og gråter. Moren klarer ikke å validere datterens tristhet, fordi moren selv synes faren er en idiot. Hun blir oppgitt, ignorerer datterens savn eller sier stygge ting om faren. Morens avsky for sin eksmann blir en følefelle som hindrer henne i å møte datterens tristhet med forståelse og omsorg.
• En sønn mobbes på skolen og kommer ofte gråtende hjem. Han forteller at han blir redd og lei seg og også gråter på skolen når de andre guttene plager ham. Faren hans vil ikke vise forståelse og anerkjenne guttens frykt og tristhet, fordi han ønsker at gutten skal være sterk, ta igjen og ikke finne seg i å bli herset med. Da føler gutten seg enda mer redd og alene. Faren har selv erfaringer med at det å vise sårbarhet ikke lønner seg, og hans frykt for sårbarhet blir en følefelle som hindrer ham i å møte guttens behov for trøst og trygghet.
• En mor er åpenlyst kritisk og negativ til datterens valg i livet. Hun kritiserer at hun ikke tar høyere utdanning, er oppgitt over at datteren ikke får seg en fast jobb og klandrer henne for å være lat når hun fester og drar på reiser med venninner. Moren har selv vokst opp med en streng far, er svært opptatt av å lykkes som mor og blir raskt selvkritisk. Datteren føler seg sett ned på, blir sint på moren og tar nye valg for å provosere moren. Morens selvkritikk og skam hindrer henne i å være nær og anerkjenne datteren som den hun er.
• En far blir provosert og sint når sønnen sier ham imot eller er frekk i munnen. Far kan bli så rasende at han brøler til sønnen og gir ham straff som spillenekt eller tar fra ham mobilen. Sønnen blir mer og mer trassig og sint mot far. Han påstår at faren er mye mer glad i søsteren enn i ham. Far sier til sønnen at det bare er tull. Far har selv vokst opp med en far som var sint og ga ham juling. Far trøster seg med at han i hvert fall ikke slår sønnen, men får dårlig samvittighet etter han har vært så sint. Da kjøper han gjerne noe fint til sønnen, men han klarer ikke å snakke med ham om det som skjedde og si unnskyld. Fars skyld og skam hindrer ham i å reparere relasjonen til sønnen når han har gjort feil.

Alle følefeller er unike fordi alle foreldre har sine egne mønstre, erfaringer og verdier. Noen drivkrefter går mer igjen enn andre, som frykt for at barnet skal utvikle seg i en dårlig retning og ønsket om å ikke kjenne på egne vonde følelser som skam og skyld.

Det er imidlertid ikke slik at alle vonde følelser hos foreldre er følefeller. Det blir først en følefelle når det faktisk hindrer oss i å gjøre noe for barnet vårt som barnet trenger. Som når vi har skyldfølelse – som er varselsignalet for at vi har gjort noe feil og trenger å reparere – men ikke gjør noe med det. Da går det fort over i dårlig samvittighet og skam over å være dårlige foreldre, og det gjør at vi ikke orker å snakke om det og gi barnet den unnskyldningen det trenger.

Ferske og gamle følefeller

Følefeller kan være små og springe ut fra helt forståelige følelser alle mennesker kjenner på i møte med utfordrende livssituasjoner. Når du har det travelt og er motivert for å komme deg på jobb, er det ikke rart at du ikke anerkjenner hvor spennende gutten din synes det er å leke. Du vil bare ha ham ut av døra på vei til skolen.

Men ofte er våre sterkeste og vanskeligste følelser gamle. De kan stamme fra gamle sår, minner og erfaringer vi har med oss i livet. De kan stamme fra små enkelthendelser, gjentakende mønstre eller større traumer (Stiegler mfl., 2018).

Hvis du selv har erfaringer med mobbing, kritikk eller vanskelige konflikter, kan dette gjøre deg ekstra sårbar for å bli sint eller foraktfull hvis barnet utfordrer deg. Eller hvis du har mange erfaringer med å bli forlatt og være alene, kan du være så redd for å miste barnet ditt at du ikke orker å sette grenser eller møte barnets behov for å ha litt avstand når det er sint.

Svært sentralt står måten vi selv ble møtt på av våre foreldre. Mange foreldre jeg møter, er livredde for å gjøre de samme feilene som deres egne foreldre gjorde. De kan huske hvor vondt det var å bli kjeftet på, oversett, kritisert, skremt eller forlatt, og disse minnene vil påvirke hva de orker å tåle eller møte i sine barn igjen.

Derfor er det nyttig å ha et bevisst forhold til vanskelige erfaringer du har hatt gjennom livet, dine personlige mønstre eller hva slags foreldre dine foreldre var for deg, og hvordan dette kan prege deg i dag. Hvis du ønsker å utforske egne emosjonelle minner eller vanskelige relasjoner, finnes det flere nyttige øvelser på Følelseskompasset.no, en gratis selvhjelpsside for alle som vil lære mer om følelser.

Hva er dine følefeller?

Det tar tid å bli kjent med sine egne følefeller. Dessuten møter vi stadig nye, og de vil også endre seg over tid. Her er noen spørsmål du kan stille deg selv for å begynne å reflektere rundt det:

• I hvilke situasjoner synes du det er ekstra vanskelig å møte barnet ditt med forståelse og validering?
• Hvis du forestiller deg at du er barnet ditt i den situasjonen og kjenner etter, hva tror du barnet ditt føler på?
• Hva tror du at barnet ditt ønsker eller trenger å høre fra deg?
• Hva sier eller gjør du typisk istedenfor?
• Hvis du skulle validere barnets følelser i situasjonen, hva er du redd for at vil skje?
  • Hva kan komme til å skje i fremtiden?
  • Hvilke konsekvenser frykter du det vil ha for barnet?
  • Hvilke konsekvenser frykter du det vil ha for relasjonen deres?
  • Hvilke emosjonelle behov er det du har i dette?
• Hva er det ved deg, dine erfaringer eller dine egne minner som barn som kan bidra til at det du frykter, er så viktig for deg?
• Hvordan påvirker det barnet ditt og relasjonen deres at du ikke gjør det barnet ditt ønsker eller trenger?

Veien ut av følefella

Bare det å bli mer bevisst dine følefeller vil gjøre deg mye bedre rustet til å kunne unngå dem. Se om du kan legge merke til neste gang det skjer, ha en vennlig dialog med deg selv og se om du kan komme deg forbi det:

«Ah, der skjer det igjen. Nå blir jeg streng med ham fordi jeg egentlig er redd, og det er ikke så rart, fordi jeg blir redd for at det aldri skal slutte. Jeg kan ta en liten pause, puste litt for meg selv og så prøve å møte ham med forståelse igjen».

En annen ting som kan hjelpe, er å minne deg selv på at en god relasjon til barnet ditt alltid er mer effektivt når det gjelder å overkomme utfordringer enn å legge press på barnet. Det er lettere å ta imot korrigering og grenser fra noen man har et godt forhold til. Ingen av oss liker å bli kritisert eller fortalt hva vi skal gjøre av noen vi ikke stoler på at vil oss vel. Hvis du er tålmodig, omsorgsfull og forståelsesfull, er det mer sannsynlig at barnet ditt får tillit til deg, hører etter, søker til deg for hjelp og forteller deg hva det trenger.

Husk det humanistiske grunnprinsippet fra tidligere i artikkelen: Hvis mennesker ikke hindres eller holdes igjen, så vil det søke å utvikle seg, lære og forbedre seg. Når barnet ditt utfordrer deg eller gjør noe du ikke liker, er det fordi barnet kjenner på noe følelsesmessig. Barn har også konkurrerende motivasjoner og kan gjøre mye rart for å slippe å kjenne på eget ubehag. Hvis du hjelper barnet med å forstå og håndtere sine følelser, vil det ofte finne veien videre – enten på egen hånd eller med hjelp av deg.

Hvis du føler at dine følefeller er veldig ødeleggende og vanskelige å gjøre noe med, kan det være til god hjelp å snakke med andre foreldre om det, eller søke profesjonell hjelp hos familievernkontor, helsestasjon eller andre steder som tilbyr foreldreveiledning.

Noen siste ord

Avslutningsvis vil jeg, som i artikkelen om validering, runde av med en forhåpentligvis validerende og oppmuntrende beskjed til deg som leser denne artikkelen:

Det er ikke rart om du tidvis blir sint, redd, frustrert, lei deg og sliten av å være forelder. Det er kanskje den mest emosjonelt krevende jobben i verden. Og attpåtil er jobben fulltid og på livstid.

Du er også et menneske oppi alt dette, og du har også følelsesmessige behov du trenger å bli møtt på. Alle har følefeller. Det er en del av det å være et menneske.

De beste foreldrene er ikke de som ikke har følefeller eller aldri gjør feil. De finnes ikke. De beste foreldrene er de som stadig gjør feil, for så å søke å forstå og finne nye måter å gi barnet sitt det de trenger på, som reparerer når det går galt og jobber med seg selv.

Så hvis du etter å ha lest denne artikkelen har lært noe nytt eller funnet noe du ønsker å ta med deg inn i hverdagen, så kan du være stolt av deg selv. For det er en slik forelder barnet ditt trenger.

Kilder

Hagen, A. H., Austbø, B., Hjelmseth, V. & Dolhanty, J., (2019). Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre. Oslo: Gyldendal.

Sinding, A. I. (2019a, 10. september). Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte? Psykologisk.no. Hentet fra https://psykologisk.no/2019/09/hvordan-moter-vi-vanskelige-folelser-hos-barn-pa-en-klok-mate/

Sinding, A. I. (2019b, 28. november). Alle vi foreldre gjør dumme ting som blir vondt for våre barn. Psykologisk.no. Hentet fra https://psykologisk.no/2019/11/alle-vi-foreldre-gjor-dumme-ting-som-blir-vondt-for-vare-barn/

Stiegler, J. R. (2015). Emosjonsfokusert terapi: Å forstå og forandre følelser. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Stiegler, J. R., Sinding, A. I. & Greenberg, L. (2018). Klok på følelser – det følelsene prøver å fortelle deg. Oslo: Gyldendal.