Å jobbe innenfor psykologi involverer en hel del snakking. Terapeuter må snakke med pasienten, forskere må snakke med forskningsdeltagere, organisasjonspsykologer må snakke både innad og på vegne av bedriften. Og noen psykologer må til og med snakke seg foran et helt pressekorps.

For de fleste er nok dette først og fremst et spørsmål om hva de bør si som psykolog. Men hvordan du sier det, er like avgjørende. Og om du bruker stemmen feil, får det konsekvenser for det som oppfattes.

– Det vi oppfatter av stemmen, er så nyansert at det er utrolig. Hvis man kjenner sin egen stemme, kjenner man fortere når kroppen sier nei, og man merker uærlighet raskere; både i seg selv og i andre, sier den pensjonerte psykologspesialisten Per Johan Isdahl.

Nå skal han, samme med vokalkunstner og stemmepedagog Ruth Wilhelmine Meyer, holde kurs om hvordan bruke stemmen som psykolog.

Når stemmen har klang

Kurset går under navnet Lyden av oss – kurs i stemmebruk for psykologer, og det har som mål å gi deltagerne en teoretisk refleksjon over forskjellig stemmebruk, og videreutvikle deltagernes egen stemme gjennom praktiske øvelser.

Et av målene er at deltagerne skal få en dypere forståelse av sin egen klang, forklarer Meyer.

– I musikken sier man at klangen lyver aldri, sier hun.

Meyer har en mastergrad i musikkpedagogikk fra Griegakademiet, og to års videreutdanning fra Mozarteum, Hochschule für Musik und darstellende Kunst i Salzburg.

I tillegg til å være stemmepedagog, har hun også studert den menneskelige vokalen gjennom egen stemmeutforskning. Selv har hun et stemmespenn om over seks oktaver – omtrent det samme som et piano.

– Hvis du er sammenkrøpet når du snakker, får ikke stemmen klinge gjennom deler av kroppen. Det vil gjøre stemmen din mer sammenklemt, nasalt, og holdt, og det du sier, blir ikke like troverdig, forklarer hun.

Både Meyer og Isdahl påpeker at «feil» stemmebruk kan få konsekvenser for samtaleterapien, og hva pasienten velger å fortelle deg.

– Om man snakker for mye i strupehodet, med sammenklemte kjever, eller for raskt eller for sakte, påvirker det hvorvidt folk vil lytte til deg, og hva de selv fortelle deg ting. Rytme, pust, klang og tempo har enorme konsekvenser, sier Meyer.

– Og om du tenker på noe annet enn det du snakker om, merker folk det på stemmen din, legger Isdahl til.

– Pasienter legger ofte merke til når timen nærmer seg slutten, fordi psykologen begynner å tenke på den neste pasienten. Mange psykologer jobber også under tidspress, og blir dermed tvunget til å forlate det myke tempoet de bør ha i terapirommet, fortsetter han.

Minnene i stemmen

Kurset strekker seg over tre dager, fra 26. til 28. februar, og er godkjent av Norsk psykologforening som 18 timers vedlikeholdskurs, og som kurs i spesialisering. Påmeldingsfrist er satt til 18. februar.

Gjennom kurset vil det være tett, individuell oppfølging, slik at deltagerne selv får erfart effekt av sin egen stemme.

– Vi vil se nærmere på grunnleggende, sunne kropps-anatomiske forhold som frembringer klang, sier Meyer, og legger til:

– Jeg håper at gjennom et par dager, får folk egen erfaring om hva som skjer når man bruker stemmen på forskjellige måter, og at man får nye verktøy, både for seg selv, og for pasienten.

Hun påpeker at bevissthet om stemmen ikke bare gjør en til en bedre taler, men også en bedre lytter – noe som er vesentlig i en terapitime.

– Når man er bevisst stemmebruk, legger man også merke til hvor det stopper opp hos pasienten.

Isdahl understreker at erfaring setter sitt preg på stemmen. Slik kan for eksempel traumer også spores opp i klangen.

– Stemmen formes av muskulaturen, som igjen er preget av erindring. Man har noen forankringspunkter, som denne typen arbeid gjør det mulig å si noe om, fordi det er gjenkjennbart, sier han.

Han legger til at arbeid med stemmen kan føre til overraskende, emosjonelle minner.

– Jeg hadde blant annet en pasient som måtte klynke som en hund får å huske hvor vanskelig hun hadde det som barn, sier han.

Riktignok påpeker de at stemmearbeid først og fremst er givende.

– Mange synes det er gøy å bli klar over sin egen stemme. Det vil skape en gjenkjenningsglede ved å finne sin egen stemme, og det er fint at folk får oppleve dette sammen, sier Isdahl.

Psykologer i det offentlige rommet

Det var Isdahl som først fikk ideen som ledet til kurset. Han har utdanning fra Norsk karakteranalytisk forening, Institutt for psykoterapi, og spesialisering i autismebehandling hos Eric Schopler i North–Carolina. Videre har han vært med å stifte Regionalavdeling for spiseforstyrrelser (RASP), og han var avdelingens første leder.

Han påpeker at ideen bak kurset, først og fremst stammet fra hvordan psykologer uttaler seg i det offentlige rom.

– Helt siden etterkrigstiden har det vært en interesse for psykologers meninger i offentlige debatter, fordi man ville vite hvordan folk kunne gjøre slike grusomme ting, sier han.

Selv i dag har psykologer en autoritet når de uttaler seg på vegne av profesjonen. Spørsmålet om terrorsiktede Anders Behring Breivik (nå Fjotolf Hansen) var tilregnelig under 22. juli, er et eksempel.

Likevel følger det et visst ansvar når man uttaler seg offentlig som psykolog.

– Når man intervjues, kreves det at man må ha roens klarhet, for folk lytter til deg. Du må være personlig, løsningsrelevant, og vitenskapelig. Og du må ha en stil som er forsonende og formidlende for andre.

Slik gikk han sammen med Meyer for å skape kurset, med et ønske om å bevisstgjøre psykologer om konsekvensene av stemmebruken deres, både i terapitimen og i det offentlige rom.

– I gamle Roma hadde talerne to fonasker, som var utplassert med to fløyter som de blåste i dersom taleren snakket utenfor stemmens klang. Vårt mål er å være den moderne profesjons fonasker, sier Isdahl, og avslutter:

– Den gamle retorikken syntes det var en god idé å korrigere for stemmebruk, og vi tenker det samme. Du trenger nemlig ikke å gi et godt råd med skingrende stemme.