Døden setter grenser for alt vi er og alt vi kan være. Om tusen år vil de fleste sporene etter vår eksistens være borte, vasket vekk som fotspor i sanden etter tidevannet skyller inn.
Alle du kjenner, vil ligge i jorden! Alle minner du setter pris på, all kunnskapen du så smertelig har opparbeidet deg, vil gå i oppløsning idet naturen krever tilbake livets lån.
300 år før Kristus erklærte den greske filosofen Epikur at det eneste gode liv kunne oppnås gjennom «ataraxia» — fraværet av frykt for døden og etterlivet. Dette er enklere sagt enn gjort. Hvordan kan vi makte å leve et godt liv i vissheten om at alt vi kjenner, en dag skal bli revet vekk fra oss?
Mennesket og døden er fanget i en evig runddans. Takten har blitt trampet siden tidenes morgen. Vi er i den særskilte posisjon at vi har et bevisst forhold til vår egen dødelighet.
Vi vet at vi har en begynnelse i tid, så vel som en avslutning. Hva har denne erkjennelsen å si for vår indre liv? Dette er en problemstilling som nær sagt alle store tenkere har forsøkt å takle, men hvis svar til stadighet unnslipper vår forstand.
Din død! Min død?
Vi mennesker har som regel ikke vanskeligheter med å forholde oss til en betimelig død hos andre levende vesener1. De fleste av oss har sett bladene falle om høsten, en død fugl i veikanten eller hatt en bestemor som har gått bort. Dette er trist, og vi sørger, men vi aksepterer som regel at dette er livets gang.
Langt vanskeligere er det å akseptere den bunnløse angsten vi konfronter i møte med vår egen dødelighet.
Den russiske forfatteren Lev Tolstoj gir en tidløs skildring av dette fenomenet gjennom sin karakter Ivan Iljitsj. Ivan er en middelstående adelsmann som til sin skrekk oppdager at han har en sykdom som går på livet løs. Han møter døden, som så mange gjør, med fornektelse. Tolstoj skriver:
Han [Ivan] husket eksempelet på en syllogisme i Kizeveters Logikk: Caius er et menneske. Mennesket er dødelig. Ergo er Caius dødelig. Men hele sitt liv hadde han innsett riktigheten av dette bare i forbindelse med Caius, aldri med seg selv. […] Han var Vanja med mamma og pappa, med leker, kusk, barnepike, med alle barndommens, guttedagenes og ungdommens gleder og sorger og lidenskaper. […] Caius er virkelig dødelig, og for ham er det helt rett og riktig å dø. Men for meg, Vanja, Ivan Iljitsj, med alle mine følelser og tanker, for meg er det en annen sak (Tolstoj & Rytter, 1996, s. 49).
Angsten for ingenting
I likhet med Ivan Iljitsj har vi alle vanskeligheter med å fatte vår egen dødelighet. Vi kan forstå på et intellektuelt nivå at alt har en slutt, inkludert oss selv, men den rå, ufiltrerte anerkjennelsen av døden tåler vi kun i små doser. Innenfor psykologien er det en anerkjent tanke at mennesket reiser et sterkt psykisk forsvarsverk som beskytter psyken vår mot en kontinuerlig frykt for døden. Den amerikanske psykiateren Irvin D. Yalom har konkludert med at nært sagt alle våre handlinger, på et eller annet nivå, kan spores tilbake til dette forsvarsverket (Yalom, 1980). Han hevder at vi beskytter oss mot døden gjennom diverse evighetsprosjekter: Vi skaper udødelige kunstverk så vi kan leve videre gjennom våre prestasjoner. Vi får barn slik at vi kan prosjektere en del av oss selv inn i evigheten. På denne måten kan vi beskytte oss mot den grusomme erkjennelsen at vi en gang skal forvitre og bli til ingenting.
I Iliaden (2011), Homers tidløse klassiker, får den greske helten Akilles valget mellom evig berømmelse og en tidlig død, eller et langt liv uten berømmelse. For Akilles er valget innlysende: Han velger å gå i døden slik at grekerne skal synge hans navn i uminnelige tider. For Akilles er dette den eneste måten å oppnå udødelighet på.
Hva sier forskningen?
Yalom, Tolstoj og Homer er store tenkere hvis ideer har vist seg verdifulle, men hva sier egentlig moderne forskning om mennesket forhold til døden? Flere titalls studier har funnet at mennesket kan oppleve sterk angst ved tanken på sin egen død. Denne angsten kan dempes ved hjelp av bevisste og ubevisste forsvarsmekanismer. Disse funne stammer hovedsakelig fra forskning som bygger på terror management theory.
Terror management theory ble lansert av tre amerikanske forskere på 1980-tallet og er inspirert av antropologen Ernest Beckers (1973) prisbelønte bok The Denial of Death. Teorien postulerer at mennesket blir dypt påvirket av tanken på sin egen død og forsvarer seg mot denne tanken på et bokstavelig og symbolsk nivå (Burke, Martens & Faucher, 2010). Bokstavelige forsvar innebærer en direkte fornektelse av personlig dødelighet, gjerne gjennom religiøse overbevisninger om etterlivet. Symbolsk forsvar innebærer, som Yalom har påpekt, en overbevisning om at deler av oss vil leve videre i form av barn, prestasjoner eller minner.
Flere interessante oppdagelser har blitt gjort når forskere setter dødsangsten under lupen. En studie viste at dødsangst hos helsepersonell påvirket kvaliteten på pleien som blir gitt til eldre og alvorlig syke pasienter, sannsynligvis fordi dødens mulighet vekker belastende tanker og følelser hos behandleren (McKenzie & Brown, 2017). Andre studier foreslår at ubegrunnet diskriminering av eldre mennesker — «alderisme» — kan spores tilbake til at eldre mennesker minner oss om at vi selv skal bli gamle og dø. Da mobiliserer vi muligens underbeviste forsvarsmekanismer som gjør at vi, på et gruppenivå, støter fra oss eldre mennesker på små og umerkelige måter (Martens, Greenberg, Schimel & Landau, 2004). Forskningen tyder på at Mannen med ljåen har armer som strekker seg langt utover gravplassen og rett inn i kjernen av hverdagslivet vårt.
Å leve i visshet om død og forgjengelighet
Hvordan kan vi forholde oss til døden på en god måte? Det er nær sagt umulig å gi et entydig svar på dette spørsmålet. Likevel har flere store tenkere nådd en slags konsensus. Nietzsche, Heidegger, Kierkegaard og Sartre er alle relativt enige om at frykten for døden faktisk er nøkkelen til et godt liv. De hevder at døden gir livet en form for hastverk: Det nytter ikke å leve for morgendagen, for vi vet ikke hvor mye tid vi er blitt tildelt! Psykiateren Irvin D. Yalom uttrykker denne innsikten slik:
Tenk på fordelen ved å ha et bevisst forhold til døden, av å omfavne dens skygge. Denne bevisstheten kan integrere mørket med livsgnisten din og berike livet mens du fortsatt har det. Den beste måten å verdsette livet på, å føle medlidenhet med andre, å elske alt med størst mulig dybde, er å bli klar over at disse opplevelsene er forutbestemt til å gå tapt (Yalom & Carlsen, 2015, s. 138).
Således kan døden lære oss en overraskende lekse om livet: Følg drømmene dine, dyrk samværet med menneskene du er glad i og velg deg et liv som viser respekt for hvem du er. Kast deg inn i livet med full styrke! Det er dette dødsangsten forsøker å fortelle oss. Det er dette som er kjernen i dødens psykologi.
Kilder
Becker, E. (1973). The denial of death. New York: Free Press.
Burke, B. L., Martens, A. & Faucher, E. H. (2010). Two decades of terror management theory: A meta-analysis of mortality salience research. Personality and Social Psychology Review, 14(2), 155–195. doi:10.1177/1088868309352321
Homerus & Verity, A. (2011). The Iliad. Oxford: Oxford University Press.
Martens, A., Greenberg, J., Schimel, J. & Landau, M. J. (2004). Ageism and death: Effects of mortality salience and perceived similarity to elders on reactions to elderly people. Personality and Social Psychology Bulletin, 30(12), 1524–1536. doi:10.1177/0146167204271185
McKenzie, E. L., & Brown, P. M. (2017). Nursing students’ death anxiety and fear towards dementia patients. Australasian Journal on Ageing, 36(3), E32–E35. doi:10.1111/ajag.12414
Tolstoj, L. N. & Rytter, O. (1996). Ivan Iljitsj’ død. Oslo: Gyldendal.
Yalom, I. D. (1980). Existential psychotherapy. New York: Basic.
Yalom, I. D. & Carlsen, M. (2015). Å stirre på solen: om å overvinne frykten for døden. Oslo: Arneberg forlag.
- Sorgreaksjoner er høyst vanlig i kjølvannet av et dødsfall — dette er en naturlig reaksjon som vi, heldigvis, har gode forutsetninger for å leve gjennom på en god måte. Likevel skal vi ikke minimere sorgen til de av oss som opplever tunge og langvarige sorgreaksjoner. [↩]