For elleve år siden startet Anne Marie Fosse Teigen (52) opp «bufferkurs for par» som et ettårig prøveprosjekt. Kurset bygger på enkle prinsipper og ble raskt etterspurt. Nå er psykologen, spaltisten og forfatteren av boka Varig kjærleik aktuell med et nytt kurs i samlivsterapi for par med ADHD-problematikk.
– Jeg har alltid vært opptatt av å skape nye ting, og har hentet mye inspirasjon fra gårdslivet, sier Teigen til Psykologisk.no.
Den Oslo-bosatte psykologspesialisten og samlivsterapeuten vokste opp på slektsgården i Telemark, og hadde ansvaret for den i ti år før den ble solgt i 2016.
– Det å være bonde er på et vis å være tusenkunster. Man må klare å fikse det meste. Som bonde gjør man dessuten eksperimenter hele tiden, evaluerer utfallet og justerer kursen ved behov. Jeg liker å lære av erfaring og se håndfaste resultater av det jeg gjør, sier Teigen på bred telemarksdialekt.
Hun er neste person ut i Psykologisk.no sin serie om gründere i norsk psykologi.
Ekstremt avstandsforelsket
Teigen forteller at hun kommer fra en familie uten utdanning. Hun tror at det på mange måter har vært en fordel.
– Jeg følte aldri at jeg skulle leve opp til noen karrieremessig. Ingen hadde forventninger til at jeg skulle gjøre karriere, men faren min sa «ikke bli bonde, det er det ikke noe framtid i».
Det endte med at Teigen reiste til å Bergen for å studere økonomi. Men det trivdes hun ikke med i det hele tatt.
– Derfor droppa jeg ut fort. Jeg måtte på et vis redde meg i land ved å finne noe annet å studere, og prøvde psykologi, forteller hun.
Teigen tar en pause, begynner å le.
– Så presterte jeg å forelske meg i foreleseren. På avstand da, legger hun til.
– Jeg var ekstremt fortapt avstandsforelsket. Men det bidro i alle fall til at jeg fikk en ekstra interesse for psykologi – derfor gikk det veldig bra på eksamen, legger hun til.
Foreleseren Teigen drømte om, hadde skrevet to av pensumbøkene. De kunne hun på rams.
– Jeg hadde aldri i verden funnet psykologifaget hvis det ikke var for ham. Jeg har stort sett snublet meg fram i psykologien, uten helt å vite hvor jeg skulle, sier hun.
Da Teigen og foreleseren møttes igjen åtte år senere, i 1996, klaffet det – og de to ble et par. Dette forholdet er noe av det Teigen skriver om i Varig kjærleik.
Tilfeldig inn i parterapi-feltet
– Hvorfor ønsket du å bli parterapeut?
– Da jeg først fant psykologien, tenkte jeg at faget inneholdt ekstremt mye jeg ikke kunne, som trolig var viktig i livet. Da hadde jeg en trang til å lære og reparere ting i meg selv. Rett og slett lære ting jeg kunne bruke i mitt eget liv.
Slik hadde Teigen det også da hun i 2007 fikk jobb i familievernet i Tromsø. Det var den amerikanske forskeren John Gottman som åpnet øynene hennes for hva som skaper gode samliv, og hvilke ofte tilsynelatende uskyldige væremåter som over tid kan ta knekken på forholdet.
– Å lese om samlivsforskningen hans gjorde en enorm forskjell i livet mitt. Det var en aha-opplevelse, jeg skjønte plutselig hvorfor mine tidligere forhold hadde gått dunken. Og det handlet om så enkle prinsipper! Det var snakk å endre på noen enkle ting i livet, sier hun engasjert.
– Disse endringene prøver jeg fortsatt å gjøre i mitt eget liv.
På familievernkontoret fikk Teigen og kollegaene stadig besøk av par som hadde vært på samlivskurs, men som ikke klarte å bruke teknikkene de hadde lært.
– Når parene havnet i konflikter, tok følelsene over. Derfor fikk jeg lyst til å lage et samlivskurs som tok problemet ved rota. På den tida jobbet jeg ved Familievernkontoret i Follo, og vi hadde mulighet til å søke Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet om penger til spesielle ettårige prosjekter gjennom familievernkontoret, forteller Teigen.
I 2007 fikk hun penger til å opprette et emosjonsfokusert samlivskurs – den første versjonen av bufferkurset så dagens lys.
– Jeg hadde aldri gjort noe lignende før, derfor søkte jeg om altfor lite penger, sier hun og smiler.
Teigen utviklet et kurshefte nesten fullstendig på fritidsbasis.
– Jeg fikk fantastisk støtte på familievernkontoret, kollegaene mine var veldig entusiastiske når det gjaldt kurset. Det ble umiddelbart tatt godt imot av deltakerne.
Teigen tenkte at det naturlige videre var å lage et lederhefte. Hun fikk nok en gang penger til dette, men hadde nok en gang søkt om for lite. Likevel fikk Teigen på plass kurslederheftet, og året etter søkte hun om å få holde kurslederkurs.
– Men da fikk vi ikke penger, sier hun og ler.
I 2009 ble de første kurslederne i bufferkurset utdannet som følge av et spleiselag.
Spredd seg via jungeltelegrafen
– Da jeg utviklet bufferkurset, tenkte jeg at det vi skulle gjøre måtte være basert på kursdeltakernes tilbakemeldinger. Kurset er en kombinasjon av dette og solid forskningsbasert fagstoff, sier Teigen, som lenge har vært interessert i denne måten å jobbe på.
Allerede i 1999 skrev hun spesialistoppgave om å skreddersy terapien ut fra klientenes tilbakemeldinger. Bufferkurset er bygget på Gottmans teori og emosjonsfokusert parterapi, og har ifølge Teigen i stor grad spredd seg via jungeltelegrafen.
– Det er langt fra noe apparat som støtter kurslederne. De fremtidige kurslederne gjennomgår et todagerskurs, siden må de klare seg selv. I motsetning til store offentlige samlivskurs har ikke jeg kapasitet til å følge opp med oppfriskningskurs. Det er egentlig helt naturstridig at dette har overlevd, sier Teigen.
Hun mener årsaken til det er entusiastiske kursledere og deltakernes evalueringer.
– Kurslederne er veldig glad i det de driver med. Særlig terapeutene Pia Aursand og Jannicke Tindberg på Enerhaugen familievernkontor bidrar til å holde kurset i live, ved at de har tatt på seg å utdanne kursledere innad i familievernet. De er kjempedyktige fagfolk.
Deltakerne evaluerer hver eneste kursdag eller -kveld skriftlig, og ut fra tilbakemeldingene skreddersyr kurslederen bufferkurset videre til deltakerne. Teigen mener dette er den ene av to grunner til at kurset i dag er populært.
– Det at vi jobber så aktivt tilbakemeldingsbasert, er nettopp noe av det som er spesielt med bufferkurset sammenlignet med andre samlivskurs. Kurslederne viser i praksis at de bruker tilbakemeldingsskjemaene, noe som gjør at deltakerne føler seg hørt og tatt på alvor. I tillegg er innholdet lettforståelig og jordnært. Deltakerne opplever at stoffet er relevant for dem.
– Ekstra gøy har det vært å oppleve at menn, realister og flere ingeniører har formidlet at de har stor sans for kurset, legger hun til og smiler.
Noe av det som overrasket Teigen mest i starten, var at deltakerne ofte ga tilbakemelding om at de ønsket seg mer teori.
– På tidligere samlivskurs jeg har hatt, som også har blitt evaluert av deltakerne, har det vært motsatt. Deltakerne på bufferkurset opplever ikke teorien som teori, fordi det er hentet fra forskning på helt vanlige folk, som er filmet i dagligdagse situasjoner. Vi har derfor kunnskap om hva de faktisk gjør, ikke bare om hva de tror eller sier de gjør. Derfor kjenner deltakerne seg igjen, sier Teigen.
Parforholdet byggesteinen i samfunnet
– Hvorfor er det viktig å bringe samlivskurs ut til nordmenn?
– Kvaliteten på nære relasjoner og parforhold har like stor effekt på levealder og helse som kosthold. Derfor er gode parforhold ekstremt viktig, ikke bare for paret, men også for barna.
– Mer og mer forsking viser at belastende faktorer i oppveksten, for eksempel samlivsbrudd eller mye konflikter hjemme, disponerer for en haug fysiske sykdommer også – som kommer sent i livet, legger Teigen til.
Hun mener samfunnet kan spare mye på at samlivsbrudd blir forhindret.
– At parforholdet går bra, er mye viktigere enn det politikerne tilsynelatende er klar over. Det er dumt at ikke folkehelseperspektivet er mer framme når de snakker om å forebygge samlivsbrudd. Et brudd koster masse både for de som opplever det og barna. Parforholdet er byggesteinen i samfunnet.
– Men det er vel ikke alltid riktig å være sammen, selv om en har barn?
– Nei, det er helt riktig. Det er ikke bruddet i seg selv som er problemet, det viktige er å forstå hvorfor det ble et brudd. Enkelte deltakere har gått fra hverandre enten i løpet av bufferkurset eller etterpå. De har gitt like god evaluering av kurset som parene som har fått hjelp til å holde sammen av kurset. De har sagt at «nå skjønner vi hvorfor vi fikk det vanskelig». Det er et helt annet grunnlag å gå videre i livet på, og et mye bedre grunnlag for neste forhold. Hvis man ikke er bevisst på mønstrene som lager problemer i parforhold tar man ofte disse med seg til neste forhold, pluss at man gjentar mønstrene i foreldresamarbeidet etter et brudd.
Tre hverdagsvaner bevarer kjærligheten
Vi må nesten spørre samlivseksperten:
– Hva er dine beste tips for å få kjærligheten til å vare?
Teigen smiler.
– De tre hverdagsvanene som bygger tillit i forholdet. Nummer én er å vise litt interesse for hvordan partneren har det hver dag, i bufferkurset kalles dette å bygge kjærestekart. Den andre vanen er å gi små doser godhet til partneren hver eneste dag, for eksempel si noe hyggelig, gi litt fysisk kontakt eller kanskje gjøre noen tjenester. Siden folk er forskjellige har de ulikt kjærlighetsspråk. Det betyr at det er ulike ting som virkelig får folk til å føle seg elsket. Hvis vi finner ut hva vår unike partner trenger jevnlig for å føle seg elsket, kan vi gi kjærlighet så det treffer blink.
Den tredje hverdagsvanen er å gi imøtekommende svar på invitasjoner til kontakt.
– Det handler om hvordan vi behandler hverandre i de aller minste øyeblikkene i hverdagen. Oppmerksomme, vennlige svar gjør at partneren føler seg velkommen og trygg hos deg, sier Teigen, og legger til:
– Men man klarer ikke det hver gang, for eksempel når man er sliten og stressa. Det gjør ingen ting, hvis man jevnt over bare får nok smådrypp av disse tre gode hverdagsvanene. Gottman bruker metaforen innskudd og uttak av kjærlighetsbanken. For at en skal kunne håndtere konflikter godt er det viktig å gå i pluss i kjærlighetsbanken.
Følger man disse hverdagsvanene, har man ifølge Teigen også en «tabbekvote».
– Og har du en tabbekvote, trenger du ikke å være verdensmester i kommunikasjon. Da kan du kløne til ting, så blir det likevel tatt i beste mening. Det er de små tingene som teller, og de må gjøres ofte. Det fungerer som regel ikke å ta skippertak.
Ifølge Teigen er det én ting som best kan forutsi hvordan det går med et parforhold.
– Hvor mye partenes puls øker under en konflikt eller diskusjon. Høy puls er et dårlig tegn. Da er du i ferd med å bli overveldet av følelser, og det er store sjanser for at du sier ting du angrer på eller som sårer den andre, sier hun.
– Trenger ikke forbli en samlivskatastrofe
Etter at Teigen tok over familiegården, brukte hun all fritid på å vedlikeholde eiendommen samtidig som hun jobbet som psykolog i Oslo. Det ble til slutt for mye for henne, og hun valgte å selge gården. Siden har hun holdt seg til psykologien. I 2016 forlot hun familievernet – rett og slett for å ha tid til å drive med bufferkurset og annen fagutvikling.
– Det ble for slitsomt å gjøre dette ved siden av min vanlige jobb. Det ble etter hvert veldig stressende å jobbe i familievernet. Produksjonspresset var langt større da jeg sluttet enn da jeg startet. Jeg bruker lang tid på å hente meg inn etter å ha vært i samtale med noen, og bli klar til å møte en ny klient. tillegg har sakene blitt tyngre og mer krevende.
– Hvor mange timer i uka jobbet du på det meste?
– Jeg er «totalt fagidiot», avslører hun med et lite smil.
– Jeg jobber mer eller mindre med fag nesten hele tida.
Det siste året har Teigen og psykologkollega Line Lotherington utviklet samlivskurs for par der en eller begge har ADHD, i regi av ADHD Norge. Teigen håper å kunne jobbe mye videre med dette i år.
– Vi har utviklet kurset fordi ADHD-problematikk er veldig utfordrende i et parforhold. De tre nevnte hverdagsvanene går egentlig ut på å være oppmerksom på partneren. For en person med ADHD er det vanskeligste nettopp å bevare denne oppmerksomheten over tid. Derfor føler partneren seg ofte veldig ensom og oversett. Det blir utgangspunktet for gjentatte konflikter, og i verste fall brudd. Det er ekstra viktig at par med ADHD-problematikk lærer seg hva som er symptomer på sykdommen, og hva som er partneren. Begge kan jobbe for å motvirke effektene av ADHD-symptomene, sier Teigen.
«Masters» og «disasters»
Hun og Lotherington har begynt å tilby kurset, foreløpig bare med dem selv som kursledere. Teigen håper at de får økonomisk støtte til å utvikle kurslederkurs neste år.
– Hva annet driver du med om dagen?
– Bufferkurset, selvsagt. Jeg gir litt terapi til enkeltpersoner og par med ADHD-problematikk, også skriver jeg iblant.
– Også må du vel ha tid til ektemannen?
– Det var fint at du minnet meg på det, sier Teigen og ler hjertelig.
– Tidligere var jeg grusomt dårlig på parforhold og kjærlighet. Jeg er fremdeles ganske dårlig på å spørre hvordan mannen min har det, men prøver å ta meg sammen. Etter dette intervjuet kommer jeg kanskje til å spørre hvordan han har det, og da sier han nok «jaja, jeg skjønner. Nå har du hatt kurs igjen», fortsetter hun og ler.
– Mye av det jeg ikke hadde, har mannen min inne naturlig. På den måten har jeg vært heldig.
Teigen sier hun tidligere var det Gottman ville kalt en «samlivskatastrofe».
– Han har laget to ord som jeg i begynnelsen brukte i bufferkurset. De som får til parlivet, kaller han samlivsmestere, og de som ikke får det til samlivskatastrofer. På engelsk rimer det: masters og disasters. Men ikke på norsk. Og de fleste deltakerne på bufferkurset som kjente seg igjen i kastrofekategorien så ikke på dette som særlig humoristisk. Noen av dem ble så skremt av de to ordene at jeg rett og slett måtte fjerne dem fra kursheftet, sier hun med et lite smil.
– Men poenget er at man ikke trenger å forbli en samlivskatastrofe.
I årenes løp har Teigen gjort alt med bufferkurset selv, fra å trykke opp kursmateriell til å lære opp kursledere. I dag har de fleste familievernkontor i Norge ansatte med bufferkurskompetanse, og rundt 400 personer har fått bufferkursutdannelse.
– Hadde du trodd kursene skulle nå så langt ut sa du startet opp?
– Nei, kjære vene, aldri i verden, sier Teigen og ler.
– Jeg trodde det var et vanvittig prosjekt som bare skulle vare i ett år.