I min første barndom bodde jeg på en gård med fjøs, stall, låve, grisehus og ikke mindre enn to stabbur. Der gjorde jeg min første lingvistiske oppdagelse: Hvis man gjentar et ord flere ganger i rask rekkefølge, skjer det noe med meningen. Noen ganger forsvinner den, andre ganger endrer den seg. «Stabbur» er spesiell. Gjenta stabbur. Stabbur stabbur-stabbur-stabbur-stabburstabbursta. Plutselig står du og sier bursdag, bursdag. Det er ingen vei utenom, det er ingen måte å si stabbur på flere ganger uten å implisere bursdag.
Jeg erfarte også min første ut-av-verden-opplevelse på det samme stabburet. Jeg var svært liten og hadde vært på det ene stabburet sammen med min far og min eldre søster. På vei ut av stabburet ble jeg plutselig borte.
«Kan» og «mulig» er fantastiske ord fordi de tillater oss å snakke sant og bløffe på en gang.
Jeg har siden kommet til rette, i alle fall delvis. Nesten sytti år etter dette forsvinningsnummeret sitter jeg på T-banen i Oslo og ser en plakat som viser «Barn bør leies». Denne manglet åpenbart på stabburet i min barndom. Over høyttaleren kommer meldingen: Neste stasjon Forskningsparken. Vær oppmerksom på avstand mellom tog og plattform. Mind the gap. Jeg føler meg ivaretatt. Vi lever i risikosamfunnet, og Ruter har åpenbart en nullvisjon om at her har vi ingen barn eller pensjonister å miste, eller i alle fall ingen erstatningssaker å tape.
Men herlighet. Det vi advares mot, er en 10–12 centimeters glipe, synlig for enhver, som det skal kraft og behendighet til å stappe et barn ned i. Men det kan tenkes (spesielt hvis barnets hode ikke er større enn det på plakaten), og egentlig er det at noe kan tenkes, tilstrekkelig for en opplevelse av risiko.
Overvurdering av sjanser og risiko
Vi har lurt på hva det kommer av at folk stort sett overvurderer risiko. For det gjør de. Det er nemlig ikke bare slik at de er uforbederlige og urealistiske optimister og tror de har større sjanser enn andre til å lykkes i jobben, trafikken og ekteskapet, eller er mindre utsatt enn andre for skumle sykdommer. Hyggelig nok har man de samme høye tanker om naboen eller om en hvilken som helst konkret person. Bare kast et blikk på den som tilfeldigvis sitter tre stoler bortenfor deg, og prøv å vurdere hans eller hennes sjanser til et godt og farefritt liv. De blir stort sett vurdert til å være bedre enn middels, de også (Klar, 2002).
Men selv om de fleste kommer bra ut, relativt sett, når de sammenlignes med andre, kommer de dårlig ut når det er snakk om den absolutte faregraden. De fleste bommer totalt når de skal angi sjansene for at en røyker får lungekreft (Viscusi, 1990), at ubeskyttet sex overfører hiv-smitte, at folk med selvmordstanker vil gjøre selvmordsforsøk, og altså at mellomrom får barn til å falle ned mellom tog og plattform. Mangedobbelte anslag av den faktiske risikoen er ikke uvanlig. Cameron (1968) var freidig nok til å spørre folk i ulike aldersklasser om sannsynligheten for å dø i løpet av neste år. Deltakere mellom 20 og 50 anslo denne sannsynligheten til å være i gjennomsnitt 10 %, omtrent hundre ganger større enn statistikken viser. Dessuten tenkte de på sin egen død cirka to ganger i uken. Snakk om positiv psykologi! Med den innstillingen vil enhver ny bursdag komme som en gledelig overraskelse. Bursdag-bursdag-bursdag!
Kanskje er det bedre at vi overvurderer farer enn at vi undervurderer dem, men hva kommer det av? En enkel mekanisme er at alt vi tenker på, alt som kommer i fokus for oppmerksomheten, har en tendens til å anta virkelighetskarakter, og i alle fall bli mer sannsynlig enn det vi ikke har tenkt på. Det er Kahnemans (2012) WYSIATI-prinsipp («What you see is all there is») som slår til igjen. Kan vi forestille oss at noe er tilfellet, så kan det saktens skje også. Tenker vi hardt nok på en gevinst i Lotto, ser den ikke så urimelig ut. Tenker vi på innbrudd, øker innbruddsfaren proporsjonalt med forestillingenes livaktighet. Leser vi om tropesykdommer, varer det ikke lenge før vi kjenner et blaff av malaria.
Nærhetsprinsippet
En annen risikofaktor er nærhet. Vi kjenner det fra begrepet nestenulykker, ulykker som altså ikke har skjedd, men hvor avstanden til et ulykkelig utfall er ubehagelig liten. Vi har funnet at nestenulykker oppfattes som skumlere enn faktiske ulykker. Studenter trodde at neste ulykke ville komme på en arbeidsplass hvor det hadde skjedd nestenulykker, fremfor et sted hvor faktiske ulykker hadde funnet sted. Av de som hadde opplevd nestenulykker i trafikken, mente halvparten at de kunne vært drept. Men de som hadde vært med på faktiske trafikkulykker, oppfattet ulykkene som langt mindre farlige (Teigen, 2005).
I en annen studie spurte vi studenter om de noensinne hadde vært i livsfare, uten å spesifisere «livsfare» nærmere. Det hadde faktisk et flertall av dem. De skulle også gi noen stikkord om hva slags situasjon det dreiet seg om. Deretter kom det spennende spørsmålet. Hva var sannsynligheten for at det hadde gått riktig galt – du hadde blitt drept? Her kan en jo tenke seg at situasjoner hvor ett av 100 liv går tapt, kvalifiserer for livsfare. Men studentene oppga langt høyere sannsynligheter. De fleste på over 50 %, flere var på 90 %, 95 %, 98 %, og én landet sannelig på 100 %. Men han satt der og fylte ut spørreskjemaet i levende live. Det er vanskelig å peke på enkelte og si at de tok feil (bortsett fra han med 100 % da). Men som gruppe betraktet må sannsynlighetene vært betydelig overdrevne, for hvis et flertall av 20-åringer har vært i situasjoner hvor de hadde over 50 % sjanse for å bli drept, må det være mange ungdommer her i landet som er mindre heldige og faller fra i løpet av oppveksten. Faktum er at over 99 % av norsk ungdom lever opp til voksen alder.
Vi spurte dem også hvor nær det var på å gå galt, på en skala fra 1 til 10, og det var som å spørre om sannsynlighetene en gang til. Det haglet med nære på-situasjoner: Stoppet på kanten av stupet. Bilene passerte hverandre med centimeters klaring. Et minutt før, og jeg hadde blitt truffet av ras, eller om hjelpen bare hadde kommet et minutt senere, hadde jeg druknet. Nærhet synes altså å være en sterk tommelfingerregel for vurdering av sannsynligheter. Det er for øvrig også et holdepunkt med ganske høy økologisk validitet, det vil si nytte i dagliglivet, ettersom barn som leker på bryggekanten, faktisk har større sjanse til å falle i vannet enn de som holder seg på trygg avstand, eller sagt på en annen måte, de fleste som faller i vannet har vært nær ved å falle like før de faktisk falt. Men det betyr ikke at risikoen for å falle når du er på kanten, er spesielt høy.
Interessant nok gjør nærhet at folk kan oppfatte en hendelse som mer sannsynlig når den ikke inntreffer enn når den faktisk finner sted. Vi beskrev to biler parkert under en skrent. Det går et lite skred som treffer den første av de to bilene. Føreren av denne bilen vil oppleve det som ganske usannsynlig at raset skulle treffe akkurat hans bil. Men føreren av den uskadde bilen bak vil oppleve det som et lite mirakel at hans bil ikke ble truffet.
Nærheten virker ikke bare forstørrende på uhell. McMullen og Markman (2002) fant at basketball-supportere var mer fornøyd når laget deres lå under med ett mål halvveis i matchen, enn når det ledet med ett mål. I det første tilfellet var ledelsen innenfor rekkevidde, mens i det andre tilfellet var de faretruende nær ved å miste den.
Ingen spør etter sannsynligheter
Etter slike eksempler på folks lemfeldige omgang med sannsynligheter har vi begynt å lure på om sannsynlighetene i det hele tatt spiller en rolle i deres liv. En sveitsisk kollega (Huber, 2012) har gitt deltakerne i sine eksperimenter beslutningsproblemer som omfatter et fristende, men risikabelt alternativ. Når deltakerne får anledning til å stille spørsmål om alternativene, er de typisk nok opptatt av om det går an å unngå eller forsikre seg mot det negative utfallet. Interessant nok er det nesten ingen som spør om hvor sannsynlig det er!
Kanskje er det bedre at vi overvurderer farer enn at vi undervurderer dem, men hva kommer det av?
Bare i et fåtall av tilfellene sa de noe som kunne minne om sannsynligheter eller hyppigheter, for eksempel om at dette utfallet forekom ofte eller sjelden. I stedet sa de at fjellklatring, fotball etc. var risikabelt fordi uhell kan skje. Eller omvendt at det ikke var så farlig som hevdet, fordi ulykker kan unngås hvis man tar de riktige forholdsreglene. Det fikk oss til å lure på begrepet «kan». Er det mulig å fange inn hva som ligger i dette uttrykket?
Muligheter og ekstremverdier
Spør vi folk hvilken sannsynlighet det siktes til med ordet «kan», får vi ofte svar rundt 50 % sjanse. Men det er ikke slik de bruker dette ordet i praksis. I de siste par årene har vi prøvd oss med å presentere fullstendige fordelinger av utfall, for eksempel ved å si at her har vi testet en mengde batterier med levetid fra 1,5 til 3,5 timer, de fleste holder i 2–3 timer, men noen altså både mer og mindre. Hvis vi nå ber folk fylle ut setninger som inneholder verbet kan: «Et batteri av denne typen kan vare i … timer», så vil vi oppdage noe interessant. I prinsippet kunne de jo satt inn et hvilket som helst tall mellom 1,5 og 3,5, for alt dette er jo mulige verdier. Likevel velger nesten alle å fylle ut setningene med den høyeste verdien. Batteriet kan vare i 3,5 time, sier de (Teigen & Filkuková, 2013). Samme for mulig. Det er mulig med 3,5 time. Vi kom til den konklusjonen at når folk snakker om hva som er mulig eller hva som kan skje, så velger de ikke i fleng blant potensielle, sannsynlige verdier, de sikter seg inn på ekstremene, og da aller helst den øverste (høyeste) ekstremverdien. Til tross for at dette i mange tilfeller vil være en lite sannsynlig verdi (Teigen, Juanchich & Filkuková, 2014).
Vi kom til den konklusjonen at «kan» er et fantastisk verb og «mulig» en fantastisk karakteristikk fordi de tillater oss både å snakke sant og bløffe på en gang. Uttaler noen seg om hva som kan skje eller er mulig, så vær beredt på at utfallet de beskriver, er det verste eller beste som tenkes kan. Men takket være tendensen vår til å mane frem bildet av det som skildres, vil vi fanges inn og forestille oss at dette utfallet er faktisk ganske sannsynlig.
Her er vi på sporet av et interessant «gap», nemlig avstanden mellom tallene som statistikere og risikoforskere bruker, og dagligspråket til folk flest. For eksempel så snakker vi jo i dagligspråket om store og små sjanser, om tvil og håp, om noe vi tror vil skje eller som bare kan. Forskningen som har forsøkt å tette eller bygge bro over dette gapet, har støtt på mange utfordringer. For eksempel har FNs klimapanel prøvd å forklare folk hva de mener når de sier hva som svært sannsynlig vil skje, og hva det betyr når noe er usannsynlig. Sammen med klimarapportene publiserer de ordforklaringer som sier at prognoser på over 90 % vil de omtale som svært sannsynlige, mens et usannsynlig saksforhold er ett som har mindre enn 33 % sjanse for å inntreffe (IPCC, 2007). Men en svær undersøkelse (Budescu et al., 2013) som omfattet 27 utvalg på 18 språk, har vist at folk ikke forstår disse uttrykkene i henhold til retningslinjene, selv når retningslinjene er tilgjengelige. Særlig problematiske er negative utsagn av typen «ikke sannsynlig».
Etter jordskjelvet i L’Aquila, som krevde 300 menneskeliv, ble en gruppe italienske jordskjelveksperter funnet skyldig i uaktsomt drap fordi de hadde uttalt kort tid i forveien at et jordskjelv var svært usannsynlig (Cartlidge, 2012). De mente kanskje ikke at det var umulig, men at sannsynligheten var svært lav. Men nå viser det seg (også i vår forskning) at folk oppfatter uttrykket usannsynlig som ensbetydende med at noe absolutt ikke vil skje. Dette har vi funnet, ikke ved å be dem oversette verbaluttrykk til prosenter, men ved å be dem gi eksempler på usannsynlige utfall. Hvis en klimaekspert sier det er usannsynlig at havet vil stige med 90 cm, tolker folk det som en stigning eksperten tror aldri i verden vil skje. Og et usannsynlig batteri i eksemplet ovenfor varer i fire eller fem timer. Interessant nok brukes også usannsynlig nesten bare om høye verdier (Teigen, Juanchich & Riege, 2013).
Never mind the gap
Tilbake til T-banen og mind the gap. Gitt den betydningen vi tillegger nærhet, mulig og kan blir påminningen om avstanden mellom tog og plattform mer forståelig.
Men andre gaps er kanskje mer alvorlige. Burde ikke heller Ruter advare passasjerene mot gliper tilpasset det enkelte stoppestedet, for eksempel: Neste stasjon Nationaltheatret. Vær oppmerksom på avstand mellom fantasi og virkelighet. Eller: Neste stasjon Forskningsparken. Vær oppmerksom på avstand mellom fri og anvendt forskning. Mind the gap.
Studenter som kommer helskinnet av banen ved Forskningsparken, krysser Gaustadjordet og ankommer Psykologisk institutt, kan bli møtt av en ny melding: Neste stasjon psykologistudiet. Vær oppmerksom på avstanden mellom profesjonsstudiet og bachelor-master-studiet. Mind the gap.
Vi mangler bare oppslaget om at studenter bør leies.
Igjen lurer jeg på om vi ikke har viktigere kløfter å forsere og større fallgruver vi må advare mot. For eksempel avstanden mellom psykologisk forskning og synsing hos politikere og andre beslutningstakere, avstanden mellom faget psykologi og andre samfunnsfag, avstanden mellom psykologisk fagkunnskap og myter om faget, avstanden mellom hva legen eller psykologen eller eksperten sier og hva pasienten eller klienten eller publikum oppfatter, for å nevne noen.
Hvis jeg har oppfattet Psykologiforbundet og Psykologisk.no riktig, er deres budskap ikke bare mind the gap, men oftere bridge the gap og noen ganger never mind the gap. Jeg vil avslutte med å gratulere med tiltaket, ønske happy birthday, bursdag, bursdag … og hvis vi gjentar det flere ganger, varer det ikke lenge før vi er tilbake på stabburet igjen.
Kilder
Budescu, D. V. et al. (2013). The 2012 cross-national study of uncertainty and perceptions of global climate change. Paper presentert på SPUDM24, Barcelona, 19. august.
Cameron, P. (1968). The imminency of death. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 32, 479–481. doi: 10.1037/h0026082.
Cartlidge, E. (2012, 12. oktober). Aftershock in the courtroom. Science: News & Analysis, s. 184. doi: 10.1126/science.338.6104.184.
Huber, O. (2012). Risky decisions: Active risk management. Current Directions in Psychological Science, 21, 26–30. doi: 10.1177/0963721411422055.
IPCC (2007). Summary for policymakers: Contribution of Working Group I to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Geneve: Forfatteren.
Klar, Y. (2002). Way beyond compare: Nonselective superiority and inferiority biases in judging randomly assigned group members relative to their peers. Journal of Experimental Social Psychology, 38, 331–351. doi: 10.1016/S0022-1031(02)00003-3.
McMullen, M. N. & Markman, K. D. (2002). Affective impact of close counterfactuals: Implications of possible futures for possible pasts. Journal of Experimental Social Psychology, 38, 64–70. doi: 10.1006/jesp.2001.1482.
Teigen, K. H. (1998). When the unreal is more likely than the real: Post hoc probability judgments and counterfactual closeness. Thinking and Reasoning, 4, 147–177. doi: 10.1080/135467898394193.
Teigen, K. H. (2005). The proximity heuristic in judgments of accident probabilities. British Journal of Psychology, 96, 423–440. doi: 10.1016/S0022-1031(02)00003-3.
Teigen, K. H., Brun. W. & Frydenlund, R. (1999). Judgments of risk and probability: The role of frequentistic information. Journal of Behavioral Decision Making, 12, 123–139. doi: 10.1002/bdm.761.
Teigen, K. H., Juanchich, M. & Filkuková, P. (2014). Verbal probabilities: An alternative approach. Quarterly Journal of Experimental Psychology, 67, 124–146. doi: 10.1080/17470218.2013.793731.
Teigen, K. H., Juanchich, M.& & Riege, A. H. (2013). Improbable outcomes: Infrequent or extraordinary? Cognition, 127, 119–139. doi: 10.1016/j.cognition.2012.12.005.
Viscusi, W. K. (1990). Do smokers underestimate risks? Journal of Political Economy, 98(6), 1253–1269. doi: 10.1086/261733.