Selvmord blant barn og unge tenåringer er sjeldent. Fra 2012 til 2016 tok åtte til 16 personer under 18 år sitt eget liv hvert år. Vi vet vet fortsatt lite om dette temaet, men nå har Anne Freuchen, lege og forsker ved Avdeling for barn og unges psykiske helse (Abup) ved Sørlandet sykehus, studert selvmordsbrevene som barna har etterlatt seg.
Sammen med Dagfinn Ulland og Terje Mesel, forskere ved Abup og professorer ved Universitetet i Agder, er hun aktuell med en ny vitenskapelig artikkel i Scandinavian Psychologist. De har sett nærmere på sentrale temaer som går igjen i brevene, og er overrasket over hvor gjennomtenkt selvmordene ser ut til å være.
Den siste dråpen i begeret
– Når folk tenker på selvmordsbrev, tenker de ofte at de er skrevet i en akutt fase. Allikevel tyder mye i disse brevene på at selvmordet er planlagt, og at det oppleves som eneste utvei i en smertefull og uutholdelig situasjon, sier Ulland.
Også Freuchen bekrefter disse funnene.
– Det er overraskende lite desperasjon i brevene, sier hun, og legger til:
– Dette er reflekterte barn og unge tenåringer. Det er ikke en overilt handling, men en nøye overveiet en.
De tre forskerne har studert til sammen 23 selvmordsbrev fra barn og ungdom mellom 11 og 15 år. Fem av brevene hadde tilnærmet identisk innhold, men forskjellige mottagere, så til sammen 18 brev er inkludert i studien.
– Selv om selvmord kan være en følge av en hendelse, en dråpe som får begeret til å flyte over, tyder mye på at begeret har vært fullt en stund allerede, sier Freuchen.
Mange av brevene gir uttrykk for et tunnelsyn, hvor selvmord beskrives som den eneste utveien, en kjent problemstilling innen selvmordsproblematikk.
Fra kjærlighetserklæringer til testamentet
Gjennom studien har forskerne avdekket fire temaer som ofte går igjen, og disse ser ofte ut til å forekomme i samme rekkefølge.
– Brevene begynner ofte med en kjærlighetserklæring til familie og venner, forteller Mesel.
Deretter følger ofte trøst og en oppfordring om at pårørende ikke må kjenne på savn eller sorg. Enkelte ber også om tilgivelse for de vanskelige følelsene selvmordet kommer til å gi andre.
– Mange gir uttrykk for å beskytte pårørende, og frita dem fra skyldfølelse, sier Mesel.
Brevene inneholdt også ofte uttrykk om skyldfølelse og skam over noe avsenderen har opplevd eller gjort. Flere beskriver også lavt selvbilde, mens andre uttrykte sinne mot enkeltpersoner. Mange skriver at disse følelsene ble så overveldende at selvmord opplevdes som eneste utvei.
Flere avslutter brevet med sine siste ønsker og testamenter. Det kan være alt fra hvem som skal få avsenderens eiendeler, til tjenester avsenderen ønsker utført etter dødsfallet.
Selvmordsbrev i dag
De tre forskerne understreker at det har vært et tungt materiale, og at det derfor har tid å arbeide med studien.
– Det ligger noe dypt tragisk i materialet, og det har vært en vanskelig analyse å gjøre. Samtidig har vi et forskningsansvar om å se nærmere på det, sier Mesel.
Brevene ble skrevet mellom 1993 og 2004.
Ulland mener det er vanskelig å si om innholdet i brevene hadde vært annerledes om de var skrevet i dag.
– Jeg tror kanskje det ville vært enda mer beskrivelse av skam. Samtidig ser vi at temaene i brevene er ganske allmenne; følelser som skyldfølelse og sinne har vi alle kjent på til en viss grad, så det vil nok være likt.
Mesel understreker at sosiale medier muligens kan påvirke innholdet og uttrykket i dagens selvmordsbrev.
– Gjennom sosiale medier blir man mer gjennomsiktig, det blir vanskeligere å gjemme seg fra andre. Jeg tror endringer i slike sosiale mekanismer kan ha en påvirkning.
– Snakk med barna
Ulland sier brevene tyder på at følelsene barna og ungdommen skildrer, er følelser de har sittet inne med lenge. Han tror at det å lære seg å gjenkjenne slike følelser kan øke bevisstheten om selvmordsforebygging.
– Det er tydelig at de har sittet inne med mange negative følelser de ikke har fått gitt uttrykk for, sier han.
Freuchen sier de som tok livet sitt ikke var så forskjellige fra andre barn og ungdom, og at de ikke ba om hjelp hos voksne rundt dem.
– Vi vet at barn og ungdom i den alderen gjerne søker støtte hos hverandre, men vi har ikke opplysninger om hvorvidt disse barna gjorde det, sier hun.
Hun skulle ønske ungdommen visste at de kunne dele sine tanker og følelser med voksne.
– Mange voksne har kanskje for stor respekt for barnas integritet, så når barna ikke vil snakke om følelsene sine, lar nok mange voksne være å spørre. Men det er viktig at barna vet og erfarer at foreldrene er der, og at de kan snakke med dem om noe er vanskelig, sier Freuchen.
– Av og til må voksne tørre å være direkte, og spørre barna rett ut om de har tanker om å ta livet sitt, avslutter Mesel.
Dersom du vil vite mer om barn og unge tenåringers selvmordsbrev, les artikkelen «Suicide notes written by child and adolescent suicide victims: A qualitative textual analysis» i Scandinavian Psychologist. Forfatterne er Anne Freuchen, Dagfinn Ulland og Terje Mesel.
