Mange sterke følelser er i sving når et familiemedlem rammes av en alvorlig psykisk lidelse. Dette kan prege kommunikasjonen i hele familien.
– Familien kan oppleve en så stor krise at man trenger hjelp til å snakke sammen igjen, sier Ritva Kyrrø Jacobsen, spesialsykepleier ved Akershus universitetssykehus.
– Etter min mening er det forunderlig at psykisk helsevern ikke inkluderer familieperspektivet i større grad, sier Bengt Eirik Karlsson, professor ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, til Psykologisk.no.
Når konflikter og misforståelser oppstår, og det har blitt vanskelig å lytte til hverandre, kan det være godt å ha profesjonelle som kan hjelpe til med å få samtalen i gang igjen.
Kyrrø Jacobsen og kollegaen hennes, Jorunn Sørgård, har hentet inn tilbakemeldinger fra pasienter, pårørende og behandlere for å kartlegge erfaringene de har hatt med såkalt «åpen dialog» i nettverksmøter.
– I nettverksmøter er man først og fremst opptatt av det pasienten og de pårørende ønsker å snakke om. Dette skiller seg fra andre typer møter hvor fagfolk setter agendaen, forklarer Sørgård.
Pasienter og pårørende blir hørt
De to spesialsykepleierne ved Akershus universitetssykehus har gått inn i en kontekst som mange har ment at det er vanskelig å utvikle nettverksmøter innenfor: Pasientene som deltok i den nye studien, har alvorlige psykiske lidelser og er innlagt på lukket psykiatrisk avdeling.
Forskerne fant at nettverkssamtalene ga pasienter håp om bedring og opplevelse av likeverd.
– Flere fagfolk har uttalt at pasienter innlagt på lukket psykiatrisk avdeling er for syke til å gjennomføre nettverkssamtaler. Derfor vil jeg si at funnene våre er interessante og gir rom for optimisme, sier Bengt Eirik Karlsson, som er medforfatter av den nye studien som nå publiseres i Scandinavian Psychologist.
Hvor utbredt er bruken av nettverksmøter?
– Ved Akershus universitetssykehus har man arbeidet med slike møter siden begynnelsen av 2000-tallet. Ellers finnes det avgreininger i alle deler av landet, sier Karlsson.
Den nye studien er en eksplorerende undersøkelse: Datamaterialet bygger på skriftlige tilbakemeldinger fra fem pasienter og seks pårørende, i tillegg er det gjort fokusgruppeintervjuer med fem fagpersoner. Alle deltakerne hadde erfaring fra nettverksmøter i en lukket avdeling.
– Disse møtene ledes ikke av behandlerne, selv om disse er med på møtet, men av sykepleiere eller miljøterapeuter, forteller Jorunn Sørgård.
En annen atmosfære
Både pasientene og de pårørende hadde positive erfaringer med å delta på nettverksmøtene.
De pårørende synes det var fint å bli sett og hørt av fagfolkene. Det ga trygghet å kunne spørre de profesjonelle om alt de måtte lure på.
– De sier det er bra at familien kan snakke sammen igjen. Flere liker atmosfæren på møtene, de synes at dette gjør det lettere å snakke. Pasientene legger vekt på at det ikke bare snakkes om problemer, men også om hyggelige ting. Humor og gode historier fra oppvekst og andre ting får plass, sier Jorunn Sørgård.
– En av pasientene uttrykte det slik at hun fikk oppleve øyeblikk av normalitet og et vanlig liv. Dette ga håp.
Dette var noe også behandlerne la merke til.
– Behandlerne fikk se pasienten i en setting som ga mer informasjon om samspillet i familien. Ressursene til pasienten kom tydeligere frem. Flere behandlere opplevde å få et mer helhetlig bilde av pasienten, sier Kyrrø Jacobsen.
Hva hvis samtalen blir truende?
Av fagpersonene som bidro til studien, sa flere at de første nettverksmøtene var så emosjonelt utmattende at de vurderte om de burde slutte med møter dersom man ikke så noen framgang, eller hvis konfliktnivået ble høyt.
Kyrrø Jacobsen mener at man likevel må tørre å stå i det og fortsette samtalen.
– Mange fagfolk opplever tøffe møter og lurer på om dette er bra for pasientene og de pårørende. Min erfaring er at pasienter og pårørende trenger at man tar de samtalene.
– I vår hadde vi et seminar der temaet åpen dialog i nettverksmøter ble diskutert. Både pårørende og tidligere pasienter var helt unisone på at dette må vi som fagfolk bare tåle. Det trøkket de opplever i møtene, det har familien erfart over lang tid hjemme alene. De var mye mindre bekymret for dette enn det fagfolkene var.
PIO-senteret positive til nettverksmøter
Hanne Storvik og Karin Kjønnøy er rådgivere ved Pårørendesenteret i Oslo (PIO-senteret). En av de viktigste tingene nettverksmøter bidrar til, ifølge dem, er å skape en felles forståelse i familien.
– Derfor er vi veldig positive til nettverksmøter. PIO-senteret er opptatt av de skal tas i bruk systematisk som metode, sier Storvik.
– Nettverksmøter kan styrke kommunikasjon innad i familien. I noen tilfeller kan man gjenopprette kommunikasjon som har blitt skadet av omstendighetene.
Mange foreldre og andre pårørende opplever i tillegg at de får for lite informasjon og har lite kunnskap om sykdommen og behandlingen som barna deres går igjennom, noe som øker følelsen av bekymring og utilstrekkelighet.
– Da er det godt for familie og nettverk å bli møtt av profesjonelle som kan gi informasjon om behandlingen og sykdomsbildet og gjøre en trygg på at den som er syk blir godt ivaretatt. Familiene har i de fleste tilfeller ikke selv noen utdanning eller kunnskap om psykiske lidelser. De trenger opplæring og forståelse, og de trenger å bli lyttet til.
Når det fungerer godt, skaper nettverksmøter en allianse mellom de tre partene: pårørende, pasient og profesjonelle. Men for at nettverksmøtene skal bli bra, må pårørende og pasient oppleve at fagpersonene som er tilstede, engasjerer seg.
– Det gir en trygghet og forståelse av at «vi har alle samme mål», og at «vi vil alle det beste for den som er syk».
– Det kan skje at en av partene ikke er interessert i å høre hva de andre har å si når familier er preget av høyt konfliktnivå og fiendtlighet. For at nettverksmøter skal være hjelpsomme, må man tåle de andres smerte og ikke bagatellisere de andres utfordringer, påpeker Karin Kjønnøy.
Håper andre vil la seg inspirere
Forskerne påpeker selv at studien er for liten til at erfaringene uten videre kan omtales som representative. Men de mener at studien åpner for at åpen dialog i nettverksmøter kan være til nytte for pasienter også på lukket psykiatrisk avdeling.
– Tilnærmingen er allerede en viktig del av behandlingen vår, sier Kyrrø Jacobsen. Hun anbefaler andre avdelinger å prøve den ut. Professor Karlsson er enig.
– Dette er en av flere måter å følge opp helt sentrale helsepolitiske føringer om brukermedvirkning og inkludering av pårørende og familie. Vi håper andre behandlere lar seg inspirere til å utvikle åpen dialog i nettverksmøter innenfor den konteksten de befinner seg, sier Bengt Eirik Karlsson.
Vil du vite mer? Studien «Open Dialogue behind locked doors – exploring the experiences of patients, family members, and professionals with network meetings in a locked psychiatric hospital unit: A qualitative study» er nå tilgjengelig og kan leses i Scandinavian Psychologist. Forfatterne er Ritva Kyrrø Jacobsen, Jorunn Sørgård, Bengt Eirik Karlsson, Jaakko Seikkula og Hesook Suzie Kim.