Team Pølsa har beveget mange. Det har beveget meg. Ikke bare fordi ungdommene i serien viser imponerende mot og målrettethet, men fordi de minner oss om noe helt grunnleggende, nemlig hva det vil si å høre til.
Serien har fått bred anerkjennelse for å fremme verdier som fellesskap, mestring og håp. Den viser oss unge mennesker med funksjonsvariasjoner som modige lagspillere med drømmer og vilje.
Men serien har også fått kritikk. Enkelte debattanter har advart mot at den kan bli en rørende heltefortelling som gir oss god samvittighet, uten å utfordre de strukturene som fortsatt ekskluderer.
Det er en viktig innvending. For det er lett å la seg begeistre og samtidig overse behovet for reelle endringer i hvordan vi inkluderer mennesker i hverdagen.
Nå, flere måneder etter at Team Pølsa gikk i mål under Ski-VM i Trondheim, har mange kanskje gått videre. Serien har blitt et fint minne, noe man husker med et smil.
Men har den endret hvordan vi tenker og handler i hverdagen?
Jeg sitter igjen og undrer meg over hvorfor den traff så sterkt, og hva den egentlig forteller oss om fellesskap og inkludering i dag. For å utforske det har jeg valgt å ta utgangspunkt i teorien om «mattering», eller på norsk opplevelsen av å bety noe og ha muligheten til å bidra.
Hva betyr det å bety noe?
Ifølge forskeren Isaac Prilleltensky bygger teorien om mattering på to grunnleggende menneskelige behov: Å føle seg sett og verdsatt på den ene siden og å oppleve å få bidra og å få gjøre en forskjell på den andre.
Disse behovene, sier han, har røtter langt tilbake i evolusjonen. Mennesker har alltid vært avhengige av fellesskap for å overleve. Å bli utstøtt fra gruppen innebar risiko for sult, rovdyrangrep, sykdom og dermed tidlig død. Mennesker har derfor utviklet et sterkt behov for å være en del av felleskapet.
I et foredrag jeg nylig deltok på, sa Øystein Pettersen at å høre til er en følelse. Når man ikke føler å høre til, prøver man heller å passe inn.
Han snakket direkte til ungdomsskoleelevene i salen og beskrev hvordan jaget etter å passe inn kan drepe mangfoldet. Ungdom blir mer opptatt av hva andre tenker om dem enn hvem de egentlig er. Det gjør dem slitne og ensomme.
Med utgangspunkt i teorien om mattering blir det tydelig at behovet for å være en del av felleskapet er så sterkt at man kan miste seg selv i forsøket på å passe inn, og til slutt gi opp.
Pettersen brukte Pia fra serien som et eksempel. Hun hadde aldri følt at hun hørte til, og skjønte tidlig at hun heller ikke kom til å passe inn. Team Pølsa ble hennes siste håp om å finne et sted hun kunne bli verdsatt og bli del av et lag, før hun skulle gi opp, i en alder av 15. Serien snudde hennes opplevelse av å stå utenfor til følelsen av å høre til og bety noe for laget.
Å oppleve at man betyr noe for andre, styrker ifølge Prilleltensky vår trivsel, kreativitet og empati. Særlig i barndommen og ungdomsårene, hvor trygg tilknytning og muligheter for å bidra, gir grobunn for personlig vekst.
Når vi føler oss verdsatt, er vi også mer tilbøyelige til å bidra til fellesskapet. De to dimensjonene, å bli verdsatt og å bidra, er gjensidig avhengige. De styrker både individets opplevelse av tilhørighet, og samfunnets bærekraft, ved at mangfold og deltakelse fra flere gjør oss mer kreative, rettferdige og handlekraftige som fellesskap.
Krav, ansvar og lagfølelse
Ofte når vi snakker om inkludering, tenker vi først og fremst på behovet for å bli sett, hørt og respektert for den man er. Men Team Pølsa viser oss at det ikke er nok. For virkelig å kjenne at man betyr noe og hører til, må man altså også få muligheten til å bidra til fellesskapet.
Pettersen sa i sitt foredrag at inkludering handler om å stille krav. Samtidig forutsetter krav tilrettelegging, fordi mennesker har ulike styrker og forutsetninger.
Når vi legger til rette, ikke for å slippe, men for å mestre, gjør vi det mulig for flere å ta ansvar. Forskerne Ottar Ness og Dina von Heimburg trekker frem noe av det samme i sitt innlegg :
«Det er stor forskjell på å få ros for å møte opp og å ha nøkkelen til gymsalen. På å få en klapp på skulderen og å stå med ansvaret for lyden på kulturkvelden, redigere elevavisa eller sørge for at nye elever finner riktig buss. I det ene tilfellet er du publikum i eget liv. I det andre er du nødvendig. Da vet du at hvis du ikke gjør jobben din, merkes det for andre. Det gir ryggrad. Det sier: «Du kan, og vi stoler på deg.»
Et sterkt eksempel fra serien Team Pølsa er snørafting-episoden. Alle ungdommene vil være med, bortsett fra Trygve. Han synes at det er helt uaktuelt.
Lagleder Øystein Pettersen prøver flere strategier for å få ham med, og til slutt sier Trygve ja, men det er tydelig at han ikke har valgt det selv.
Rett før turen skal starte, blir Syver, som er blind, usikker på hvor han skal sitte. Da skjer det noe viktig. Trygve tar ansvar. Han synstolker for Syver og hjelper ham trygt på plass. Så kjører de ned sammen.
Etterpå kjenner de fleste på en euforisk mestringsfølelse, men ikke Trygve. Han er fortsatt sint og vil hjem. Han eier ikke utfordringen, og dermed heller ikke suksessen. For ham blir det ingen mestringsopplevelse.
Senere samme kveld skjer det likevel noe som endrer hele dynamikken. Øystein setter seg ned med Trygve og snakker om dagen. I stedet for å presse frem en følelse av mestring, gjør han noe langt mer virkningsfullt. Han forteller Trygve hvor viktig han var for Syver. At han gjorde en forskjell. At han betydde noe for laget. Vi ser hvordan dette treffer Trygve, fordi det faktisk var noe han eide, men bare trengte hjelp til å bli seg bevisst.
Det er dette mattering handler om. Ikke bare å bli sett, men å få bidra. Å kjenne at man har verdi for andre. Og det er i slike øyeblikk at fellesskap og lagfølelse virkelig oppstår. Alle deltakerne i serien får oppleve slike øyeblikk, at de gjør noe de ikke visste at de hadde i seg, og som betyr noe for andre.
Team Pølsa som speil
Når vi ser ungdommene i Team Pølsa, ser vi hva som er mulig. Men vi må også spørre oss selv: Hva gjør vi for at flere skal få oppleve det samme? Inkludering er ikke en beslutning vi tar én gang, det er et ansvar vi må velge hver eneste dag.
For risikoen er, som flere debattanter påpekte, at Team Pølsa bare blir rørende underholdning, mens vi overser det som skjer rett foran oss: Jenta som alltid sier nei, men egentlig er redd for å bli avvist. Gutten som bråker for å bli sett. Ungdommen som henger på senteret fordi det føles tryggere enn hjemme. Kvinnen som trekker seg unna kollegaene fordi hun ikke føler seg verdsatt. Eller mannen som ønsker å bidra, men som holdes utenfor fordi rullestolen hans oppleves som «upraktisk».
Prilleltensky minner oss om at mangel på betydning ikke bare vil oppleves smertefullt for den enkelte, men faktisk kan få alvorlige konsekvenser, ikke bare for den det gjelder, men også for samfunnet for øvrig.
Som Ness og Heimburg sier: «Det finnes miljøer som lover rask status – du blir «noen» ved å trykke andre ned, bryte regler og skape frykt. Når døra til meningsfulle oppgaver er låst, blir bakdøra til destruktive fellesskap kort. Derfor er verdifulle roller den beste forebyggingen vi har. De gir status gjennom bidrag, ikke skade. De bygger tillit – selve samfunnslimet som holder både fellesskapet og demokratiet sammen.»
Gjennom linsen av teorien om mattering blir Team Pølsa mer enn underholdning. Serien viser hva som skjer når mennesker får rom til å vokse. Den er ikke bare en rørende fortelling, men en påminnelse om hva som står på spill. Serien viser oss både kraften i inkludering og konsekvensene av marginalisering.
Tilbake til Pettersen sitt foredrag, der han spør ungdommene: «Hvem sitt ansvar er det å inkludere?»
Noen hender går nølende opp i været, så følger han opp med: «Hvorfor rekker ikke alle opp hånda?»
Poenget hans er tydelig. Ansvaret er vårt, hver og en sitt. Så kanskje er det nettopp det vi må spørre oss om, igjen og igjen: Hvem opplever seg utenfor, og hva kan jeg gjøre for at de skal få kjenne at de betyr noe?
Det er ikke enkelt. Men kanskje handler det ikke om å få det til hele tiden, bare om å prøve, om og om igjen.