Denne våren har vi vært vitne til en rettssak som har rystet mange. Flere har reagert sterkt på at Ingebrigtsen-søsknene valgte å anmelde sin far. Kommentarfeltene har kokt over med spekulasjoner og latterliggjøring, og med en gjennomgående tone av mistillit.
Mange forstår rett og slett ikke hvorfor barn gjør noe så drastisk. Men det er nettopp det som er kjernen i problemet: Mennesker som aldri har kjent psykisk vold på kroppen, vil aldri fullt ut kunne forstå hva det gjør med et menneske.
Barn kjenner ikke til andre virkeligheter enn den de selv har vokst opp i. Det som for andre virker grenseløst og brutalt, kan for dem være helt normalt fordi det er det eneste de har opplevd.
Først som voksne, gjennom relasjoner til andre og gjennom nye erfaringer, begynner mange å se det vonde i lys av noe annet. Det er da den indre konflikten oppstår. Smerten. Forvirringen. Og for noen, oppgjøret.
Psykisk vold etterlater ingen fysiske blåmerker, men den ødelegger mennesker. Den er ofte subtil. Den skjuler seg bak kontroll, trusler, latterliggjøring, ydmykelser og taushet. Den gjør deg usikker på deg selv. Den får deg til å stille spørsmål ved din egen virkelighet. Den kan få deg til å tro at det er du som er problemet. Denne typen vold skjer ofte bak lukkede dører, i nære relasjoner der det er vanskeligst å forstå og vanskeligst å klare å bryte ut.
Gjennom min jobb, min åpenhet og nysgjerrighet på andre mennesker har jeg møtt mange mennesker som har vært utsatt for slik vold. Både i barndommen og i voksen alder. Jeg har sett hva den gjør med selvbildet, med tryggheten, med evnen til å stole på seg selv. Mange av dem visste ikke at det de var utsatt for faktisk var vold før lenge etterpå. Psykisk vold kan ikke måles i slag, men i usynlige arr.
Jeg opplever at det er mange som fortsatt ikke er klar over at psykisk vold er straffbart etter norsk lov. Ifølge straffeloven §282 kan vold i nære relasjoner, inkludert psykisk vold, føre til domfellelse.
Likevel henger samfunnet etter. Fordi skaden ikke alltid synes. Fordi historiene er vanskelige å forstå for dem som ikke har levd dem. Fordi noen fortsatt tror at det å snakke om følelser er svakhet, men vi trenger ikke mer dømming. Vi trenger mer innsikt, mer ydmykhet. Og vi trenger at flere tør å stå frem, også når det gjør vondt.
Det er også viktig å si: Det er fullt mulig å få det godt igjen som voksen, til tross for en krevende barndom, eller en usunn relasjon over flere år. Hjernen vår er fleksibel. Det går an å endre tankemønstre, bygge opp selvfølelsen og skape nye sannheter for seg selv. Men det krever tid. Det krever disiplin. Akkurat som med styrketrening, må hjernen trenes opp, og gamle spor må erstattes med nye. Å bryte mønstre som har vært innprentet i årevis, er kanskje det tøffeste et menneske kan gjøre.
I denne prosessen er det avgjørende å være snill mot seg selv. For mange vil det innebære tilbakefall og motgang, men også små seire, viktige innsikter, og dype forandringer. Det er en reise hjem til seg selv. Og den begynner ofte med å forstå at det man opplevde faktisk var galt, akseptere det som har vært, og jobbe seg videre.
Vi må også tørre å snakke om generasjonene før oss. Min erfaring er at for mange i den eldre generasjon har «oppdragelse» betydd straff, trusler og hard disiplin. Lite ros. Lite nærhet. Lite anerkjennelse. Jeg tror spesielt menn i den eldre generasjonen på mange måter så på det å være i kontakt med egne følelser som en svakhet, og ikke en styrke. Dette var en tid hvor man trodde at barn ble sterkere av å bli kjeftet på.
I dag vet vi mer. Forskningen er tydelig: Den beste måten å oppdra et barn på, er gjennom trygghet, kjærlighet og støtte. Barn trenger rammer, men også anerkjennelse for den de er som mennesker, ikke bare for hva de presterer. Når vi styrker barnas selvfølelse og gir dem rom til å være seg selv, bygger vi robuste, selvstendige mennesker. Vi gjør det motsatte av hva psykisk vold gjør: Vi bygger opp, i stedet for å rive ned.
Jeg mener vi må begynne å ta psykisk vold på mye større alvor. Ikke fordi det er «moderne» å snakke om traumer, men fordi det er nødvendig for at samfunnet vårt skal være trygt og rettferdig. Når barn eller voksne sier at de har blitt utsatt for noe vondt, må vi lytte, selv når vi ikke forstår alt. Psykisk vold er ekte. Den river i stykker mennesker fra innsiden, og den setter dype, usynlige spor som tar mange år å bearbeide.
Vi kan ikke lenger vurdere hva som er «alvorlig nok» basert på det vi kan se med det blotte øyet. Å bli trodd, sett og forstått kan være det første lille skrittet mot å finne tilbake til seg selv. Det krever ikke at du forstår alt, bare at du tør å tro på det noen forteller deg.
For noen menneskers største kamp er nettopp det: Å bli trodd på når de forteller noe ingen andre kan se.