I sangen «Non, je ne regrette rien» (Nei, jeg angrer ingenting) synger Édith Piaf at hun ikke angrer på noe – verken det gode eller det vonde. Fortiden er ryddet bort, og hun begynner på nytt.
Når Piaf hevder at hun ikke angrer, handler det ikke nødvendigvis om å fornekte feil, men om en bevisst beslutning om å gi slipp. Kanskje er det også en hyllest til livets feilbarlige reise?
Men selv om enkelte, som Piaf, kan si at de aldri angrer, er det sjelden en ærlig beskrivelse av menneskelig erfaring. Anger er en uunngåelig og viktig følelse – både for selvinnsikt og for relasjoner til andre.
Kathryn Schulz forklarer at anger er en kompleks følelse som oppstår når vi forestiller oss et bedre utfall enn det som faktisk skjedde, noe vi tror vi kunne ha endret hvis vi hadde handlet annerledes.
Hun understreker at anger består av to sentrale elementer: handlingsevne, det vil si at vi må ha tatt en beslutning, og fantasi, evnen til å se for oss et alternativt valg, og hvordan det kunne ha utviklet seg.
Schulz beskriver anger som en vond og krevende følelse, som ofte følger et mønster i fire trinn. Først kommer fornektelsen – ønsket om at det vonde skal forsvinne med en gang. Deretter kan vi oppleve forvirring, en følelse av at beslutningen vi tok ikke helt tilhører oss selv. Tredje fase innebærer selvstraff, hvor vi bebreider oss selv og vender skylden innover.
Til slutt følger grublingen: et gjentakende, tvangspreget tankekjør rundt det vi angrer på.
Grubling og anger henger ofte tett sammen, særlig når vi sitter fast i rigide tankemønstre. Forestillingen om hvordan noe burde ha vært – som i «jeg så for meg at det skulle bli slik, men det ble det ikke» – kan gjøre det vanskelig å gi slipp. Når vi ikke klarer, eller vil, akseptere det som har skjedd, blir vi værende i en sirkel av selvbebreidelse og uro.
Robert Leahy peker på ambivalens som et viktig aspekt ved anger. Han beskriver noe han kaller «ren tankegang» – en forestilling om at sinnet bør være klart og fri for tvil.
I denne tankegangen tolkes blandede følelser som et tegn på feil valg. For eksempel forteller Leahy om en ung mann, som hadde bodd sammen med kjæresten i flere år, og som ikke var helt sikker på ekteskapet. For ham ble ambivalens oppfattet som bevis på at det ikke var en riktig beslutning. Ifølge Leahy kan et slikt behov for indre klarhet gjøre det vanskelig å akseptere usikkerhet, noe som i sin tur forsterker både grubling og anger.
Samtidig påpeker Leahy at ordet «beslutning» kommer fra latin og betyr å «kutte bort», og det innebærer nettopp at man har blandede følelser.
Det er dét en beslutning er.
Ambivalens kan faktisk være et tegn på virkelighetsorientering, snarere enn ideen om at sinnet mitt skal være fullstendig «rent» og følelsene mine alltid positive.
Vi må erkjenne at livet er komplekst og nyansert, og at ambivalens rett og slett er en ærlig anerkjennelse av dette. Intoleranse for ambivalens bidrar til anger og grubling ved enhver beslutning.
Alle beslutninger handler om risiko mot risiko. Noen mennesker ser på livet som et forsøk på å finne noe uten risiko. Men alle alternativer innebærer en risiko. Hvis du gifter deg, er det en risiko for at det ikke vil fungere. Hvis du ikke gifter deg, er det en risiko for at du blir ensom, eller noe annet.
Det handler om å sammenligne risikoer, ikke om å finne et risikofritt alternativ.
I boken If only…Finding Freedom from Regret skriver Leahy om det han kaller adaptiv ydmykhet. Dette er ikke det samme som å tenke: «Jeg er en dørmatte og fortjener ingenting.» Tvert imot. Adaptiv ydmykhet handler om å erkjenne: «Jeg er bare et menneske. Jeg er ikke spesiell. Jeg fortjener ingen særbehandling. Jeg kan gjøre feil, jeg kan ta feil – og jeg kan be om unnskyldning.»
Forskningen på ydmykhet viser at mennesker som blir oppfattet som ydmyke, har bedre relasjoner og folk ønsker å jobbe med dem.
Nielsen og Marrone utforsket hva ydmykhet betyr og hvordan det fungerer på arbeidsplassen. De sammenligner ydmykhet med andre lederstiler, og viser at ydmykhet hos ledere og teammedlemmer kan føre til bedre samarbeid, etisk atferd og en sterkere læringskultur.
Ydmykhet blir sett på som et stabilt personlighetstrekk som bygger på en oppfatning av at det finnes noe større enn en selv.
Det handler om å ha en realistisk forståelse av egne styrker og svakheter, være åpen for andres synspunkter, og ikke ha behov for å dominere eller fremheve seg selv. En ydmyk person er ikke selvutslettende, men erkjenner egne evner, innrømmer feil og ser seg selv som en del av et større fellesskap.
Selv om ydmykhet av og til blir forvekslet med beskjedenhet, eller oppfattes som det motsatte av arroganse og narsissisme, er det viktig å skille mellom disse begrepene. Beskjedenhet handler ofte om å nedtone egne kvaliteter, noe som skiller seg fra ydmykhetens balanserte selvbilde.
På samme måte betyr ikke fravær av arroganse eller narsissisme automatisk at en person er ydmyk. Ekte ydmykhet innebærer både selvinnsikt, åpenhet og en opplevelse av å være forbundet med noe som er større enn en selv.
Forskerne beskriver anger som en kontrafaktisk følelse. Den oppstår når vi tenker på hvordan ting kunne ha gått annerledes og bedre, om vi hadde handlet på en annen måte.
Selv om denne etterpåklokskapen kan være ubehagelig, kan den være viktig for personlig vekst og læring. Den kan hjelpe oss til å gjøre ting annerledes neste gang, lære av feil, og ta klokere valg.
Selv om anger kan være vond å kjenne på, kan den altså også være et verdifullt verktøy i livet.
Saffrey, Summerville og Roese undersøkte hvordan folk opplever anger sammenlignet med andre negative følelser. Tidligere forskning har ofte lagt vekt på de negative sidene ved anger, som for eksempel selvbebreidelse og lavere livstilfredshet. I stedet ville de se om folk også kan oppleve anger som noe positivt og verdifullt.
Resultatene viser at folk ofte oppfatter anger som mer nyttig og konstruktiv enn mange andre ubehagelige følelser.
Anger ble rangert som den mest nyttige av tolv vanlige negative følelser, basert på fem viktige funksjoner: å forstå egne erfaringer, å bidra til målrettet handling, å unngå dårlige situasjoner, å få bedre selvinnsikt, og å bevare gode relasjoner med andre.
Deltakerne mente også at de selv følte mer anger enn det de trodde andre gjorde, noe som kan tyde på at folk opplever sine egne følelser som mer intense eller betydningsfulle.
Kathryn Schulz påpeker at anger er en universell følelse, men kan oppleves som særlig intens i moderne vestlige kulturer, hvor folk er vant til å kunne angre og gjøre om på feil, noe livet sjelden gir oss mulighet til.
Til tross for det ubehaget anger skaper, hevder Schulz at et godt liv handler om å lære seg å leve med anger, ikke å prøve å unngå den helt. Hun foreslår at det å komme til rette med anger innebærer å erkjenne at alle opplever det, bruke humor som en mestringsstrategi, og la tiden lege de følelsesmessige sårene.
I en verden med så mange valg er det umulig å unngå anger. Den kan gjøre vondt, men den kan også gi både innsikt og drivkraft.