Onsdag 14. mai bokbadet jeg Nikoline Riis Lindahl på Harlem i Oslo. Boken hennes, Pasientrom 42. To år på lukket avdeling (J. M. Stenersens forlag, 2025) er en rystende fortelling.
Nikoline har tilbrakt to år innelåst på et sykehus med hvite vegger og klirrende nøkler. Hun har ikke gjort noe annet galt enn å slutte å spise. Det er hennes måte å ta kontroll over kaoset hun opplever i livet sitt på. Men i løpet av disse årene, er det utrolig nok ingen som spør hvorfor hun ikke vil – eller kan – spise.
Det som skjer i stedet, er at sykehusets personale reagerer med omfattende tvangsbruk:
«De begynte å tvangsernære meg allerede den første dagen. Jeg lå urørlig mens de førte en slange ned gjennom nesen og inn i magen. Det var som å drukne (…). Fire ganger om dagen ble jeg lagt i belter med stramme stropper rundt håndledd og ankler før de trillet meg gjennom korridorene».
Bare den første måneden bruker sykehusets personale belter, fastholding, tvangsmedisinering og tvangsernæring på henne over hundre ganger.
«Hjelp som krenker»
Å lese Nikolines beskrivelser er rystende. Det mest rystende er at ingen reagerer – verken ansatte eller kontrollkommisjonen.
Om dette er i tråd med norske lover og regler, har vi et problem. Når hjelpen fører til år med traumebehandling for å bearbeide etterpå, er det grunn til å stille spørsmål ved hele systemet.
De siste 15 årene har jeg vært pårørende for flere ulike mennesker som ikke selv har en familie de kan lene seg på. Jeg skriver om en av dem i et av kapitelene i min siste bok, Det vi så, var et svik mot barna. En ny retning for velferdsstaten (Vigmostad Bjørke, 2023). Jeg kalte kapitlet «Hjelp som krenker».
Mye av det hun beskriver, likner på Nikolines opplevelser og på mange andres, slik jeg er blitt kjent med dem gjennom mine mange år tett på psykisk helsevern – både som pårørende og politiker. Dette er altså ikke «bare enkeltsaker».
I min egen bok beskriver jeg frykten for at min venn – som jeg fortsatt er pårørende for – skulle dø som følge av hjelpen hun fikk. Hun hadde gjennom flere år blitt utsatt for omfattende tvangsbruk i psykisk helsevern, og hun fortalte meg at hun til slutt ikke visste hva som var verst: Traumene fra oppveksten eller traumene fra psykiatrien.
I likhet med Nikoline, våkner også hun av mareritt på grunn av hjelpen hun har fått.
Noe er galt i psykisk helsevern
De aller fleste av dem som utøver denne «hjelpen», har et genuint ønske om å hjelpe. Men noe har altså skjedd på veien.
Vi vet at tidspress og ressursmangel øker risikoen for det den danske psykologen Dorthe Birkmose kaller «forråelse». Det oppstår typisk i systemer hvor det er mye press og stress, store hjelpebehov og høye dokumentasjonskrav.
Mange ansatte får en opplevelse av at de ikke er til hjelp, noe som framkaller en følelse av avmakt. Avmakten kan projiseres over på samarbeidspartnere eller pasienter og pårørende selv – og man slutter å bry seg, slutter å føle med.
Et annet poeng, som henger sammen med tid og ressurser, er at velferdssystemene våre – og ikke minst styringen av sykehusene – er sterkt inspirert av New Public Management. Bare det som kan telles, teller, og det blir gjerne flere lag med direktører mellom de som styrer og de som blir styrt. Risikoen for fremmedgjøring øker – i takt med at tid brukt på refleksjon og læring nedprioriteres.
Over tid forråes ansatte i systemer som ikke tar vare på dem, og de begynner å beskytte seg selv mer enn de beskytter menneskene de er til for.
Nikolines brutale beskrivelser av ansattes følelsesløse, mekaniske handlinger, hvordan de reduserer henne til et objekt eller en oppgave de skal løse, er treffende eksempler som jeg dessverre kjenner godt igjen.
Behov for et paradigmeskifte
Men mangel på tid, ressurser og ivaretakelse av ansatte er ikke hele svaret. Det er heller ingen unnskyldning for handlingene som beskrives i boka – for noen burde uansett ha reagert.
Da jeg fortalte en venninne av meg om Nikolines opplevelser, utbrøt hun spontant: «Dette er jo tortur!». I boka reagerer derimot ingen nevneverdig, selv om det er eksempler på at pleierne viser varme og for eksempel bryter reglene for å gi jenta litt luft.
Flere, blant annet den britiske psykologforeningen, mener at utfordringene i psykisk helsevern er mer dyptgripende enn mangel på ressurser. Det handler også om faglig forståelse og menneskesyn.
De tar, i likhet med FN, til orde for et paradigmeskifte i forståelsen av psykiske lidelser. I stedet for å tenke eller spørre «hva er galt med deg?», må man tenke eller spørre «hva har skjedd med deg, og hvordan har du klart å overleve?».
En slik tilnærming løfter folks ressurser og bidrar til menneskelighet.
Diagnoser brukes ofte uten å forstå sammenhengen eller funksjonen symptomene har. Når Nikoline gråter, tolkes det som «vanskelig atferd» og straffes med innlåsing og tvang. En biomedisinsk eller atferdsorientert forståelse av psykisk sykdom gjør dette «logisk». Men ser man pasienten som et menneske med vonde erfaringer og tilpassede overlevelsesstrategier, blir det uforståelig – og grusomt.
Dette poenget føles ekstra viktig når vi vet at så mange pasienter i psykisk helsevern har en historie med vold, seksuelle overgrep, svik og svikt fra mennesker rundt seg – helt fra de var barn.
Hjelp som (re)traumatiserer
Mange av episodene med tvang som Nikoline beskriver, minner for meg – som jobber med seksuelle overgrep til daglig – om beskrivelser av voldtekt. I boka beskriver Nikoline hvordan opplevelsene med tvangsbruk i senga hennes på sykehuset førte til at hun måtte sove på gulvet – noe som er sterkt gjenkjennelig fra dem jeg har mye kontakt med ellers.
På sykehuset ble Nikoline ofte spent fast til senga si. Andre ganger ble hun holdt fast av flere fullvoksne mennesker, mens de førte en slange inn i munnen på henne, eller i nesa, eller satte en sprøyte i låret hennes – altså det som opplevdes som en kroppslig invasjon, en inntrengning.
Vi vet at mange av dem som lider av spiseforstyrrelser har seksuelle overgrepserfaringer fra før, så risikoen er stor for at tvangen som beskrives i Nikoline sin bok ikke bare traumatiserer, men også retraumatiserer.
I min egen bok gjør jeg et poeng ut av hvordan disse retraumatiserende erfaringene kommer på toppen av mer eksistensielle erfaringer hos mange pasienter. Den nedverdigende behandlingen de opplever – og som er sanksjonert av staten – blir en voldsom bekreftelse på det de visste fra før: De er ikke noe verdt. De fortjener ikke respekt. Det spiller ingen rolle hva de mener, eller om de gjør motstand.
Vi trenger en diskusjon om hva slags psykisk helsevern vi skal ha i Norge.
Som FN allerede har påpekt: Det er på overtid.
