Et helt folk lever under apokalyptiske tilstander, ifølge The Guardian. Hele den palestinske befolkningen i Gaza står på randen av utslettelse som følge av Israels kontinuerlige menneskerettighetsbrudd, ifølge FN.
Samtidig er det stille fra psykologene.
Bildene fra Gaza ruller videre, slik de har gjort i over to år. Eller åtti år – alt ettersom. Psykologen skynder seg med å slå dem av – forståelig nok: Ingen burde være vitne til slik skrekk.
Men bildene forsvinner ikke selv om vi snur skjermen. Og stillhet stopper ingenting.
Vår oppmerksomhet avgjør ikke hva som skjer og ikke skjer. Virkeligheten der ute er ikke en motsetning til her inne. Det er samtid, og den terapeutiske hverdagen og det pågående folkemordet i Gaza eksisterer side om side – og vi psykologer befinner oss absolutt i skjæringspunktet mellom dem.
Akkurat nå bevitner vi en fremvisning av menneskets mest destruktive kapasiteter. Når det gjentas ofte nok, blir det en del av virkelighetens bakteppe. Det betyr ikke nødvendigvis at det er borte – men at det har skiftet form, gått i oppløsning og smeltet inn i det vi kaller hverdagen.
Det er da vi må insistere på nærvær – som fag og som mennesker. For hva er egentlig psykologi i en virkelighet som denne?
Psykologiens doble ansikt
I kjølvannet av andre verdenskrig samlet nordiske psykologer seg med et klart mål: Å bruke faget som redskap for fred. «Psykologi er viktig for å vinne freden», mente Harald Schjelderup. Men psykologien kan også benyttes som en fredsødeleggende ressurs, og vår faghistorie har vist seg med et dobbelt ansikt.
Psykologer har både helbredet krigstraumer og vært i tjeneste for overgrep. Psykologer har vært med på å finjustere metodikk for nedbryting, kontroll og lydighet, og vært til stede i torturkamre, forhørsrom og fangeleirer som i Irak, Afghanistan og Cuba.
Psykologi har blitt brukt til å rettferdiggjøre undertrykking, slik som rasesegregeringen, tvangssterilisering og institusjonalisering (Reyes, 2007; Soldz, 2008; Guthrie, 2004; Broberg & Roll-Hansen, 2005).
Lik Schjelderup minnet Åsa Gruda Skard psykologene om atombomben over Hiroshima, og hvor lite mennesket mestret de destruktive kreftene i eget sinn. Hun mente at psykologien kunne bidra til å forstå disse kreftene.
Jeg tror denne generasjonen psykologer forstod noe essensielt: At vår vitenskap er i kontakt med det dypeste i mennesket – og dermed også det farligste. Faget og psykologer har stått overfor prøvelser før. Likevel ser historien ut til å gjenta seg. I dette reiser et etisk spørsmål seg: Tjener vi først og fremst samfunnsmakten eller menneskets verdighet?
Tabu eller tabbe
Psykologer har lenge sett voldens uttrykk – og i dag oversvømmes verden av det. Volden frastøter, men kan også fascinere, og vi har et behov for å kontrollere volden vi møter. Psykologer kan ofte snakke om å møte virkeligheten, men når volden blir overveldende blir den truende, og fascinasjonen erstattes med maktesløshet og avsky.
I spennet mellom fascinasjon og overveldelse blir likegyldighet den mest adaptive responsen. Vi vender oss vekk – også som fagfolk.
Der er derfor ikke overraskende at Holocaust, både under nazi-Europa og i flere tiår etterpå, forble skjult foran øynene våre. Det måtte gå lang nok tid til at vi kunne se på volden som hadde utfoldet seg uten overveldende avsky eller hjelpeløshet. Først da kunne vi snakke om det på en sann måte (Harris & Botticelli, 2010).
Carl Gustav Jung beskrev slike prosesser som psykens kompensatoriske mekanisme: Når en følelse blir for overveldende, finner sinnet en måte å unngå følelsen på, og vi lærer å leve side om side med det overveldende.
Et samfunn fungerer på samme måte. Vi gir opp språket som skulle ha navngitt det vi ser. Vi pakker det uutholdelige inn i kjente begreper og kaller det forståelse. Det gir oss en trygg avstand i stedet for innsikt – og vi unngår det innsikten krever av oss.
Det vi ikke klarte å møte – fordi det ble overveldende – ble stående uten språk og dermed uten forståelse. Og når noe mister sin kontur og form, mister det etter hvert sitt innhold. Og til slutt: sitt alvor.
Jeg vil argumentere for at det er der vi befinner oss nå – i den distanserte adaptive og likegyldige posisjonen.
Gaza utfordrer oss ikke politisk – det utfordrer vårt syn på mennesket, og hva vi som mennesker – inkludert oss selv – er i stand til.
Og hvis vi skal våge å nærme oss den virkelige virkeligheten, må vi også våge å nærme oss menneskets skyggesider.
Nøytralitet eller nøytralisering
«Psychoanalytical neutrality must not be confused with being neutered», skrev Hanna Segal. Hun skrev nok med blikket rettet mot terapirommet, men hennes poeng gjelder også i møte med verdens realiteter.
Når psykologer i møte med overgrep, vold og folkemord viser til «nøytralitet», kan det – i Segals forstand – være uttrykk for nøytralisering; en faglig kastrasjon som fratar oss ansvaret vi ellers er opptatt av å påpeke i enkeltmøter.
Når vi trekker oss unna urett, er det sjelden fordi vi ønsker det vonde. Oftere er det fordi vi frykter konsekvensene av å stå opp mot urett. Det føles tryggere å innta en såkalt nøytral posisjon.
Men sann nøytralitet er krevende. Å være nøytral er ikke ensbetydende med å være passiv eller fraværende. Det betyr ikke å søke tilflukt i en fantasi om hvordan ting burde være, men den faktiske virkeligheten forblir sekundær.
Å være nøytral innebærer å undersøke, stille spørsmål, påpeke inkonsistens mellom ord og handling, og konfrontere dobbeltmoral. En nøytral posisjon er en aktiv posisjon.
Normaliseringens mekanismer
Det er ikke nødvendigvis vond vilje, men psykens egne måte å beskytte seg på, som ligger bak den pseudo-nøytrale posisjonen. De samme psykologiske prosessene som virker i individet – fornektelse, rasjonalisering og tilbaketrekning – virker også kollektivt, både i kulturen, i samfunnet og i fagutøvelsen.
Vi snakker om regulering, psykoedukasjon, mestring og resiliens. Vi psykologiserer stadig mer. Men vi risikerer å gjøre det i en form som skaper adaptiv tilpasning til det uutholdelige.
Vi risikerer å bli så flinke til å hjelpe folk til å fungere i det som skader dem, at vi glemmer å vandre ut i det usikre rommet hvor vi ser for oss hva som kunne vært annerledes. Paradoksalt kan vi bidra til normalisering av patologi – enten i vår egen samfunnskontekst, eller i hvordan vi som fagpersoner og fagforening posisjonerer oss med fravær.
Når vår virkelighet forstyrres av Gazas virkelighet kan det angripe våre grunnforestillinger om hva som er hva. Vi mennesker søker en verden som kan forstås, og for de av oss som befinner seg på utsiden av det forstyrrende, kan fornektelse bli en nødvendig beskyttelse.
Men det er også slik vi kommer til et punkt hvor vi – individuelt og kollektivt – forminsker oss selv og vårt fag.
I møte med det vi nå bevitner i Gaza mener jeg det har blitt for lett å fortelle oss selv at vi ikke kan gjøre noe, at det er for komplisert. Men jeg anser også det kompliserte som psykologens invitasjon. Ikke fordi vi har mandat til å lede, men fordi vi kjenner til mekanismene som gjør oss tause.
I stedet venter vi på at noen andre skal si noe først. Vi venter på en helt. Og det er ikke rart.
Men ansvar bør ikke fraskrives. Jung beskrev hvordan vi i stedet for å møte vår egen destruktive side, kan projisere den ut på en ekstern aktør; en fiende. Samtidig ignoreres vår egen rolle i systemet som opprettholder det.
Jeg tror vi skaper fortellinger der redningen ligger hos en annen «andre». Men det finnes ingen ytre heroisk enhet som har ansvar. Gud har vi drept.
«Gud er død. Og vi har drept ham»
Nietzsche beskrev et vendepunkt for menneskeheten: Når objektet for vår moralske projeksjon forsvinner blir det opp til vitenskapen å formulere de verdiene vi skal leve etter.
Samtidig trådte psykologien frem som en sekulær forvalter av det indre liv. Det ble psykologfaget som nå navnga det språkløse i og mellom mennesker der Gud og teologi en gang ga en ramme.
Psykologene har overtatt presteskapet, men har vi vært klare for det ansvaret?
For hvis vi ikke kan prate om menneskets evne til destruktivitet og apati, og handle tydelig og modig basert på den kunnskapen vi har – uten at dette blir oppfattet som for politisk – da må vi kanskje erkjenne at det presteskapet vi har arvet, tilhører noen andre.
Tilbake til stillhet
En stillhet gjentar seg. Ikke som ro, men som fravær.
Jon Michelet kalte Norges behandling av krigsseilerne for et nasjonalt traume. Han mente psykologien ikke hadde lært etter første verdenskrig – at vi ikke så hvordan krigen virket på mennesket.
Kanskje var faget for lite utviklet. Kanskje valgte vi å vende oss bort.
I ettertiden så vi konturene av det som ikke ble snakket om – og dermed heller ikke forstått. Vi risikerer å gjenta det samme i dag.
Den gang skjedde det nært, men var vanskelig å se. Nå skjer det lengre borte, men er umulig å overse. Likevel er Gaza blitt psykologens blindflekk.
Hva sier vår stillhet om oss? Kanskje at vi – som fagpersoner – fremdeles strever med å koble faglig innsikt til offentlig mot. Hvor er vår stemme, vår dømmekraft og vår etiske beredskap?
Det finnes nok – hos enkeltpersoner i små og stillferdige rom, i uferdige utkast og usendte e-poster. Men kollektivet er et vakuum av fravær. Og i møte med voldens overveldelse er det nettopp det kollektive som trengs.
Derfor skal ikke psykologien tie
Hvor er vår fagforening – når virkeligheten ikke ber om mer forskning, men skriker etter nærvær, språk og handling? Den er veldig taus – og taushet er aldri nøytral. Det blir en form for nøytralisering – en faglig kastrering.
Det betyr ikke at foreningen ønsker urett – men at den i praksis muliggjør den, ved å ikke gripe inn i dens språk eller praksis – i den grad det er mulig.
Behovet for å skjerme seg er ikke utfordrende å forstå, men vi må også forstå hva det koster. Og vi må være ærlige om det: det er den tause tilbaketrekningen, og tilliten til at noen andre skal handle som gir rom for overgrep.
Det er i dette vakuumet – mellom tilbaketrekning og projisert ansvar – at ondskapens logikk får plass.
Derfor skal ikke psykologien tie. Når det som skjer er for stort til å oppsummere og for vondt til å bære, da er nettopp vårt fag kalt frem.
Da er vårt fravær merkbart – og vårt nærvær nødvendig.
Referanser:
Broberg, G., & Roll-Hansen, N. (2005). Eugenics and the welfare state: Sterilization policy in Denmark, Sweden, Norway, and Finland. Michigan State University Press.
Guthrie, R. V. (2004). Even the rat was white: A historical view of psychology (2. utg.). Allyn & Bacon.
Harris, A., & Botticelli, S. (2010). First do no harm: The paradoxical encounters of psychoanalysis, warmaking, and resistance (1. utg) Routledge.
Jung, C. G. (1960). The structure and dynamics of the psyche (R. F. C. Hull, Trans.; 2. utg., Vol. 8). Princeton University Press. (Original work published 1928)
Office of the United Nations High Commissioner for Human Rights. (2024, 31. januar). Gaza: ICJ ruling offers hope for protection of civilians enduring apocalyptic conditions. OHCHR.
Reyes, H. (2007). The worst scars are in the mind: Psychological torture. International Review of the Red Cross, 89(867), 591–617. https://doi.org/10.1017/S181638310700121X
Soldz, S. (2008). Closing eyes to atrocities: U.S. psychologists, detainee interrogations, and the response of the American Psychological Association. Accountability in Research, 15(4), 210–241. https://doi.org/10.1080/08989620802194371