Da proposisjonen var til høring på Stortinget 5. mai var det et massivt fokus på voldsproblematikk fra en rekke kvinnedominerte organisasjoner.
Det er synd at en lov som er ment å bedre regulere foreldrenes relasjon til barn etter samlivsbrudd skal få slike reaksjoner. En slik lov vil bryte med årelang praksis der mødre i stor grad tar loven i egne hender ved samlivsbrudd. Samtidig er det å håpe at den endelige utformingen bidrar til å beskytte barn mot å havne hos feil forelder i de mest kritiske sakene.
Med den ensidige og svært overdrevne retorikken går man ikke inn i hvordan man best kan sikre barna, men protesterer mot mer tydelig regulering ved å vulgarisere debatten.
Særlig ille synes vi det var med den feilsiterte svenske statistikken som sirkulerte.
Margunn Bjørnholt, professor ved Oslo Met, påsto nemlig at 64 prosent av sakene i svenske domstoler hadde «dokumentert vold». Kilden skulle være en rapport «Uppgifter om våld ã ringet undantag» fra Jãmnstãllhetsmyndigheten i Sverige. Dette har blant annet blitt presentert i foredrag for aleneforelderforeningen. Det viser seg at dette er grovt fortegnet.
Hva sier kilden?
På side 8 står det: Det framkom uppgifter om våld eller andra övergrepp av en förälder mot den andra föräldern eller mot en partner eller mot ett barn i 518 mål, vilket utgör 64 procent av de 814 målen.
Tallet er altså bare oppgitt vold, og ikke dokumentert.
Videre står det på side 9:
I vilken utsträckning uppgifter om våld eller andra övergrepp lyfts fram i målen skiljer sig mellan domstolarna. I 24 procent av domarna där uppgifter om våld eller andra övergrepp mot förälder eller partner åberopas, framkommer inte alls omfattningen av våldet.
Bevisningen som åberopas som grund för uppgifterna om våld eller andra övergrepp är svår att följa i många av domarna och domstolarnas tillämpning varierar stort. Brottmålsdomar som stöd för uppgifterna om våld eller andra övergrepp har framförts i 20 procent av målen.
Dette tilsvarer 13 prosent av sakene. Dette er rimelig tilsvarende det som Katrin Koch oppga i sin undersøkelse av dommer i Oslo byrett fra 2000. Der er det oppgitt at 41 prosent hadde vært i kontakt med politiet, men at bare 1/3 av disse hadde en tilknyttet dom. Altså 14 prosent.
Det som er interessant er hvordan noen kvinnepolitiske aktivister fordreier det som fremkommer i rapporten. Margunn Bjørnholt omtalte denne rapporten slik i et foredrag:
«Da fant de at det var vold i 64 prosent av sakene. Og da snakker vi ikke om påstander om vold, ‘han sa, hun sa’. Vi snakker om godt dokumentert vold. Ganske alvorlig vold, som det ikke var noen grunn til å betvile. I 64 prosent av tilfellene, og så kunne det være andre med påstander som ikke var like godt dokumentert».
Om dette bare er bevisst feiltolkning av rapporten eller fullstendig manglende innsikt i hva denne rapporten faktisk sier, er vanskelig å si. Ingen av delene er særlig tillitvekkende.
Det problematiske er at tallet 64 prosent nå har blitt nevnt av flere instanser, blant annet av Psykologforeningen, som oppgir dette som «indikasjoner på vold».
Psykologforeningen opptrer her som aktør for kjønnspolitisk ensidighet og sprer et svært overdrevet mål på tilstedeværelsen av vold.
Gitt at bare rundt 10 prosent av sakene kommer til retten, både i Norge og Sverige, utgjør de kjente sakene med påstått vold rundt én til to prosent av skilsmissene. Fortsatt snakker vi bare om ubekreftede påstander.
Så hva er problemet?
Risikobetonte saker bør avgjøres i retten, og ikke ved selvtekt.
I Norge har man i flere runder innført rutiner for hvordan man skal håndtere tilfeller der det er mistanke om vold. Disse går under radaren dersom den ene forelderen får muligheten til å monopolisere omsorgen. Dette kan jo like godt være den av foreldrene som er den voldelige.
Selvtekt åpner for en type vold som de samme grupperingene ønsker å fjerne oppmerksomheten fra.
De lukker øynene for negativ sosial kontroll hvor barna brukes både som offer og våpen. Vi kaller det foreldrefremmedgjøring.
Barn skal beskyttes mot vold, men det må gjelde alle former for vold. Foreldre som monopoliserer omsorgen, og ødelegger relasjonen mellom en forelder og barnet, utøver med det psykisk vold mot barnet.
Dette faller klart innenfor WHOs definisjon av vold, som ble gjengitt i Proposisjon 12S: 2016/17 «Opptrappingsplan mot vold og overgrep»:
«[Vold er] tilsiktet bruk av fysisk kraft eller makt, faktisk eller ved hjelp av trusler, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner, eller mot en gruppe eller et samfunn, som enten resulterer i eller har stor sannsynlighet for å resultere i fysisk skade, død, psykologisk skade, feilutvikling eller deprivasjon».
Merk at trusler rettet mot seg selv for å kontrollere andre representerer en form for indirekte vold og overgrep.
Slik vold er kjernen i foreldrefremmedgjøring som systematisk går under radaren i norsk myndighets- og rettsutøvelse fordi vi kun retter oppmerksomhet mot direkte vold og overgrep.
Vi påstår ikke at foreldre som har eneomsorg for barn er voldsutøvere. Vi protesterer mot at politiske krefter bruker usannheter for å alarmere mot visse typer familievold og samtidig lukke øynene for annen type vold.
Barn skades psykisk og sosialt av å stenges inne i «lojalitetsfengsler» der de må ta avstand fra en god nok forelder for å oppnå den andre forelderens gunst.
Derved blir kjønnspolitisk alarmisme med henvisninger til «sårbare barn» et bomskudd som setter barns helse og velferd i fare.